Siden sist har vi gått inn i et nytt år, og det har vært stille som i graven fra oss. Uttrykket i overskriften gjelder vel ikke for bloggere, så før vi virkelig bretter opp ermene og tar fatt på årets nye mål og masse blogging, tenkte vi å oppsummere de siste løpsbegivenhetene i 2020.
I løpet av november fikk alle Ninjagirlsa prøvd seg på maraton – dog i noen ulike varianter. Mens Lene og Renate fikk være med på flere etapper på Runner’s World Norway sitt lag i maratonstafetten Asics World Ekiden, løp Therese maraton under Karmøy Maraton, og det med solid ny pers!
Asics World Ekiden
Fra 11. til 22. november arrangerte Asics den virtuelle, verdensomspennende stafetten Asics World Ekiden. Med 7 etapper som til sammen utgjorde en maratondistanse, var vi 4 stykker som deltok for Runner’s World Norway; I tilleg til Lene og Renate, var redaktør Sara Pedersen og Stig Sjølstad (@lopenomade på Instagram) med på laget.
Lene fikk æren av å løpe første etappe. Samme dag som hun skulle under kniven for å operere den vonde tåen – tretthesbruddet viste seg å være et knust sesambein som skulle fjernes for godt- var hun grytidlig oppe og løp sin etappe.
Livredd for mørket og for å bli kidnappet i Oslos gater en mørk novembermorgen, fikk hun med seg Kjersti (@joggebloggen på Instagram) på etappen. Etappen gikk til Vigelandsparken og i mål på Slottsplassen – akkurat i tide før operasjonen.
Renate fikk løpe to etapper á fem kilometer – andre og fjerde etappe. Mens hun gjennomførte første etappe i skikkelig vestlandsvær på egenhånd, fikk hun barna sine med seg på den andre etappen. For de som måtte lure på hvor lang tid 5 km kan ta med to egne barn, samt en venninne av ene barnet, er svaret «veldig lang tid». En veldig bestemt mor, mye overtalelse og litt surmuling underveis til tross; vel hjemme igjen var alle var godt fornøyde med gjennomført distanse!
Runner’s Worlds redaktør Sara Skarabot Pedersen fikk gleden av å løpe tredje etappe, som var 10 km. Endelig en unnskyldning til å kunne løpe i lunsjen! Skulle jo delta på virtuell stafett. Både Lene og Stig hadde allerede unnagjort en eller flere etapper, så nå måtte Sara se å komme seg ut!
Det var strålende sol og tilnærmet vindstille på Hamar, og Sara la strategisk nok turen langs Mjøsas flate bredd. Asics Novablast på føttene for første gang, og fire-fem varmegrader. Perfekt. Sara har ikke løpt i Asics-sko på cirka åtte år, og etter hennes mening har det virkelig vært utvikling å spore siden da. (Og da snakker hun ikke om egen form, men om skoene, bare så det er klart). For en respons og bounce i de skoene. Hun følte hun spratt framover. Med første kilometer i nedoverbakke ned til Mjøsa var farten satt, så da var det bare å holde tempoet oppe på flata. Til tross for pandemi-form, løp Sara inn til sin femte beste mil-tid. Synes ikke det var så hakkandes gæli, altså. Stafett-konkurranse-dytten skal man ikke kimse av!
Stig var sistemann ut. Han var i likhet med Renate så heldig at han fikk løpe to etapper; først en etappe på 10 km og deretter lagets siste etappe – 7,195 km – inn til mål. 10 km-etappen ble unnagjort på Stigs vante 10 km-rute i Trondheim. De første par kilometerne fra huset hans og mot Lerkendal er det lett nedoverbakke hele veien. Som vanlig ble denne strekningen løpt alt for fort; ingen oppvarming og rett på med høy fart er brutalt for lår og lunger. Etter denne åpningen flater imidlertid løypen ut og Stig løp i jevn og fin fart langs vakre Nidelven. De 2 siste kilometerne er lik de to første, men nå er det jevn stigning hele veien, da er det bare å ikke synes synd på seg selv og å gønne på.
Stig fikk også løpe sjarmøretappen på 7,195 km. Han bestemte seg for å løpe en 10 km på løpebanen på stadion, for det hadde han aldri gjort før. Målet var sub 40 min. med skikkelig negativ splitt. Han løp litt rolig første kilometer, men etter den fant han flyten og kilometerne gikk på rundt 4:04. Planen var at han skulle gi på etter 5 km, men selv om pulsen var lav, ville ikke bena gi på noe mer, så Stig holdt jevn fart hele veien og kom i mål på anslagsvis 41 minutter.
Totalt sett fullførte laget sin maraton på under 4 timer. Det syntes alle var innafor. Vi deltar gjerne på tilsvarende stafetter igjen!
Mer vinterløping
Også Therese var ute og løp i november; 28. november løp hun Karmøy maraton – et av få løp som ble arrangert i 2020. Med smittevern i høysetet og god informasjon i forkant, ble løpet gjennomført på en knirkefri måte. Her skal arrangøren ha all mulig ros!
Engasjerte løypevakter heiet løperne frem underveis, og de som startet tidlig fikk til og med med seg en vakker soloppgang på veien mot Skudeneshavn.
Therese hadde en plan om å holde seg mellom 6.00 og 6.20 i fart for å klare målet om å gjennomføre på 4,5 timer i det kalde og klare været. Hun fikk holde ryggen til en veldig sprek, godt voksen dame som løp jevnt i ønsket tempo. Etter drikkestasjonen på slutten der denne damen stoppet, løp Therese videre. Da måtte hodet kobles inn, for hun visste at det ville komme noen tunge bakker på slutten. Kroppen føltes likevel hele tiden veldig bra.
Therese ønsket å klare å holde unna de hun hadde løpt forbi underveis, og når hun skjønte at det ville bli mulighet for en sluttid enda bedre enn først planlagt, fikk hun en veldig opptur.
I målområdet var Lene på plass for å heie på Therese – som da ikke hadde så mye annet valg enn å gi på de siste metrene. Gledestårene dukket opp i øyekroken da det gikk opp for henne at hun hadde perset med 19 minutter. Vi andre Ninjagirlsa er mektig imponerte!
For Therese ble 2020 et år med flere gode løp. Hun startet med ny pers på halvmaraton i mars – det siste løpet Renate og Therese hadde sammen før nedstenging. Hun fulgte opp med ny pers på 10km og 5km. Og så fortsatte hun å løpe! Mens andre koste seg med late dager i romjulen, løp Therese sitt siste maraton for året, Ribbemaraton – et årlig arrangement i regi av Løplabbet, som går fra Løplabbet i Sandvika til Ski.
Dette var definitivt årets verste løp værmessig! Skeptisk til været, men ved godt mot når det gjaldt løpeformen, var planen en rolig langtur i skravletempo. Det ble mindre og mindre skravling jo kaldere og våtere Therese ble, og periodevis tenkte hun at det ikke var forsvarlig å løpe videre. Likevel var dette god trening frem mot Ecotrail, så å bryte var ikke aktuelt, selv om tanken slo henne mer enn én gang. Hun brøt selvsagt ikke. Etter godt over 5 timer kunne hun veldig fornøyd krysse mållinjen.
Vi andre Ninjagirlsa er skikkelig imponerte over Duracellkaninen, Therese, som bare løper og løper, og vi håper vi snart er fit for fight til å bli med på disse langturene. Målet for våren er i alle fall klart; Ecotrail i Oslo i slutten av mai! Følg oss gjerne på veien frem mot det!
