Hvordan det ene virtuelle løpet tar det andre, og du ender plutselig opp som en seriemaratonløper.
La meg ta deg med på mitt virtuelle maratonår.
4. juli la jeg og samboeren min ut på en langtur, det endte opp med en maraton, hans første! Det var en strålende dag og opplevelsen var både overraskende og positiv for oss begge. Tenk, han løp sin første maraton i godt voksen alder!
Kondisløpet
I år har de fleste løp blitt avlyst, og erstattet av virtuelle løp, som for min del har ført til veldige gode løpsopplevelser og fungert som motivasjon til å holde løpingen gående (løpende).
Jeg må ha medalje for løpene jeg gjennomfører, uansett om de er reelle eller virtuelle. Medaljen fungerer som synlig bevis og minner meg om det jeg har prestert. Denne spontane maratonen inngikk i Kondis sin virtuelle løpsrekke. Det var min 8. maraton hittil i livet.
Holmestrand maraton
August kom og jeg meldte meg på Holmestrand virtuelle maraton, uten å si noe. Da jeg informerte samboer om at jeg «måtte» løpe en ny maraton, ville han jammen bli med på denne også!
Det fine med virtuelle løp at man konkurrerer med seg selv. Man kan også velge å melde inn resultatet, da kommer man på en liste med andre, som også har løpt samme virtuelle løp, men det blir ikke en reell tidssammenligning siden alle løper i forskjellige traseer. Man fjerner på den måten noe av presset og kan fokusere på en god løpsopplevelse.
Her må jeg skyte inn at jo kortere løpet er jo mer press kjenner jeg og legger jeg på meg selv. Skal jeg løpe et 3 eller 5 km virtuelt løp, får jeg like akutte løpsnerver før start, som på et reelt løp, for jeg ønsker å prestere tidsmessig så godt jeg kan.
Maraton er noe annet, noe eget. Det er faktisk ganske langt å løpe 42,195 km! Det er rett og slett en bragd i seg selv bare å komme igjennom distansen, uansett hvor lang tid man bruker.
Holmestrand maraton gikk ikke helt etter planen, fordi det viste seg at min løpeform var ganske rævva akkurat den dagen, derfor la vi om løypen og endte opp med å inkludere 30 km på Aksla stadion. Det var etter at jeg hadde lagt inn en kosestund med en geit vi traff på veien.
Det lille metallstykket og den store symbolverdien, gjorde at jeg kjempet meg videre og fullførte.
Det er det fine med slike maraton, det meste er lov, så lenge distansen blir løpt. Denne dagen var det tungt å gjennomføre. Hadde jeg ikke allerede fått medaljen i posten, hadde jeg pinglet ut etter halvmaraton. Det lille metallstykket og den store symbolverdien, gjorde at jeg kjempet meg videre og fullførte. Det ble min 9. maraton.
Oslo maraton
Nå hadde vi løpt to maraton på to måneder. Begge følte at kroppen responderte og restituerte bra, pga at vi tok oss god tid på gjennomføringene. Så da september kom måtte jeg melde meg på et nytt virtuelt maraton, denne gangen Oslo maraton.
Når løpene er lange nok, rekker man ofte innom forskjellige sinnstilstander og følelser.
Vi la en god plan, løp samme løype som i juli, i strålende vær. Selv om tempoet var bedagelig, fikk jeg likevel en psykisk knekk rundt km 17, som varte et godt stykke.
Når løpene er lange nok så rekker man ofte innom forskjellige sinnstilstander og følelser. I etterkant er det faktisk noe av det spennende og givende med slike løp. Det gir også en veldig mestringsfølelse når man først har fullført. 10. maraton i boks!
World United Run
Så hadde det seg slik at jeg så en veldig fin medalje på sosiale medier, som jeg tenkte at jeg bare MÅTTE ha i samlingen. Det var et virtuelt løp arrangert av World United Run.
Løpet var satt til en lørdag i oktober. Min kjære samboer, som gjerne ble med på enda en maraton, fant på en genial idé om at vi skulle løpe denne maratonen i løypen til Jølster maraton. Det passet med andre planer vi hadde.
Det ble fulltreff igjen med været. Det var en nydelig løype. Vi løp de første 10 km og de siste 3 km med hunden vår. Hun lå å ventet i bilen da vi løp de andre kilometerne. Tempoet var høyere, takket være en lettløpt løype, vi ble også mer slitne i etterkant, men kom oss ganske raskt igjen etterpå. Mitt 11. maraton var gjennomført.
Så kom november. Skulle vi følge opp trenden, burde vi jo løpe en maraton denne måneden også. Jeg hadde meldt meg på Runner’s World Challenge #favoritten. Man velge mellom 42, 21, 10 eller 5 km. Jeg ville løpe favoritten min, som nå ser ut til å være 42 km. Vi hadde tenkt å gjennomføre løpet for to helger siden, men formen min var dårlig og vi syntes det blåste litt for mye, så vi omgjorde planen.
Barteløpet
Jeg hadde også meldt meg på #barteløpet, som skulle løpes i november, til støtte for forskning på menns helse. Så da løp vi heller det. Vi stilte med bart alle sammen. Distansen ble gjennomført, halve med hund og andre halve uten. Det ble til sammen 16 km. Og jeg fikk kjenne på mine maskuline sider, som tydeligvis ligger veldig latent.
Runners World Challenge, #favoritten
Siden det ikke ble maraton helgen før, skulle vi ta det igjen forrige helg, men da var været blitt enda verre. Nå var det storm, heftige regn- og haggelbyger. Vi så ikke for oss at vi skulle klare å kjempe oss igjennom hele 42 km. Vi ville brukt hele dagen og endt opp med forkjølelse og det som verre er, noe som er mindre gunstig i disse koronatider, når man jobber på et medisinsk senter.
Jeg visste råd, vet du. Siden jeg hadde meldt meg på #RVC_2020 #favoritten, kunne jeg velge hvilken distansen jeg ville løpe og dermed endre den jeg først hadde bestemt meg for. Vi endte opp med å løpe 5 km, det var nok under de værbetingelsene.
Vi valgte et sted der man virkelig får kontakt med elementene, nemlig ute på Alnes på Godøya. Vi løp fra parkeringsplassen og innover gamleveien. Den retningen gikk det superraskt. Jeg ble blåst bortover i full fart, følte meg som en fjær i stormen. Utfordringen var å ha høy nok stegfrekvens de gangene jeg traff bakken, fantastisk opplevelse. Så var det å snu da etter 2.5 km og møte veggen av motvind, pluss sjøsprøyten fra bølgene, som slo innover land.
Samboer hadde kledd seg i våtdrakt under regnjakken, for sikkerhets skyld (ikke noe å løpe lengre løp med. Stor fare for gnagsår på uønskede steder). Det gikk betraktelig senere på vei tilbake. Jeg ble tidvis stående å spinne på stedet hvil, pga intens motvind.
Det var en salig blanding av saltvann, tårer, høy puls og et ukjent utvalg rare lyder, som kom ut av meg. Et øyeblikk der fikk jeg flashbacks til da jeg hoppet fallskjerm og glemte å lukke munnen i fritt fall. Kinnene blafret fulle av sjøsprøyt og «frisk luft». Jeg var så stiv i ansiktet til slutt, at jeg ikke klarte å snakke. Det ble en heftig, fantastisk opplevelse. Utrolig effektiv trening!
Hadde det ikke vært for at jeg hadde meldt meg på dette virtuelle løpet og fått medaljen i posten allerede, så hadde det aldri blitt noe av denne utrolige opplevelsen.
Jeg har sagt det før og sier det igjen; å melde seg på løp, reelle eller virtuelle og for min del, få en medalje som bevis for strevet, er uvurderlig.
Å melde seg på løp, reelle eller virtuelle, og få en medalje som bevis for strevet, er uvurderlig.
Maratontidene lå på mellom 4.5 og 5 timer. Det inkluderte butikkstopp (matstasjon), mating av hund, henting og plassering av hund, kosing med geit, prat med kollega som vi løp forbi, tissepauser og fotoshoot.
Det å ha en å løpe sammen med når så lange distanser skal gjennomføres er også gull verdt.
