2020 har vært et merkelig år på alle måter. Løpeåret har blitt betraktelig roligere enn planlagt. Jeg skulle gå fra 7 til 10 maraton, og hadde flere andre løp planlagt som de aller fleste løpere.
Det eneste fysiske løpet jeg har deltatt på i år er Soria Moria til Verdens ende. Det er selvsagt ikke «bare bare». Det er jo tross alt lengre enn de tre maratonene jeg ikke fikk til sammen. Det var en gigantisk stor utfordring til meg selv, for en veldig erfaren ultraløper er jeg ikke.
Jeg var nervøs før SMVE, men det var litt annerledes nerver. Det var så langt at jeg nesten ikke klarte å forholde meg til det. Nesten som høydeskrekken som blir borte når man kommer høyt nok opp i lufta med flyet. Jeg var overhodet ikke sikker på om jeg ville komme i mål. Det var stort sett disse tingene tankene dreide seg om.
Her om dagen fikk jeg kjenne skikkelig på løpenervene igjen, og nå snakker vi kun om 7,2 km som skulle gjennomføres. Jeg fikk puls av å tenke på hva jeg skulle gjennomføre, jeg frøs og skalv den dagen jeg hadde bestemt meg for å løpe – ja, jeg ble skikkelig tatt på senga av følelsene som veltet over meg.
Jeg var så heldig å få spørsmål av min supersporty instavenn og Asics Frontrunner Linn om jeg ville være med på hennes team under maratonstafetten Asics World Ekiden.
Vi skulle være et team på 6 personer hvor vi skulle løpe ulike distanser mellom den 11-22. november. I skrivende stund er det den 23. november, og laget vårt Linn’s Angels fullførte stafetten i går. Jeg løp min etappe på torsdag i forrige uke. Vi består av fire damer fra Norge, en dame fra Sverige og en mann fra Danmark. Et Skandinavisk superteam synes jeg selv. Vi har løpt sammen – uten å være sammen – og vi har heiet på hverandre digitalt.
De andre på teamet er virkelig en gjeng med sprekinger, så da tenkte jeg selv at her er det bare å gi gass når jeg skal ut på mine 7,2 km. Å løpe fort er ikke det jeg har gjort mest av i 2020, men jeg fikk testet meg selv på Runner’s World sitt 5 kilometer virtuelle Sommernattsløp i juni, og med skrekkeblandet fryd skulle jeg nå ut å gjøre det samme, men nå skulle jeg jo ikke bare løpe for meg selv – men for et team.
Dagen før jeg løp gikk jeg og funderte på om jeg bare skulle løpe spontant å få det unnagjort. Da hadde jeg hatt noen hviledager etter en lang løpetur helgen før. Jeg kom frem til at jeg må bestemme et tidspunkt, og det skal være lyst ute når jeg skal løpe. Derfor tok jeg bare en rolig tur kvelden før for å kjenne om kroppen var klar. Jeg delte med instaverden at jeg skulle ut dagen etter. Like godt å få sagt det til noen for da kan jeg ikke «utsette» dette nervepirrende prosjektet lenger.
Torsdag skulle jeg først jobbe på hjemmekontoret før jeg hadde bestemt meg for å komme ut døra senest 13.30. Det er det som er vanskeligst med virtuelt løp for meg. Man gjør det alene. Jeg har hatt litt problemer med å motivere meg til å løpe så fort jeg kan på virtuelle løp, men nå visste jeg jo at jeg løp for et team, og da ble det veldig mye ekstra drive.
Jeg fikk gjort det jeg skulle på jobben den dagen, men kroppen kjørte turnkonkurranse innvendig. Været var ganske dystert. Det var lyst uten at det ble ordentlig lyst den dagen. Det var fuktig i luften, men det regnet ikke. Det blåste mer enn jeg likte. Noen diskusjonsrunder med meg selv angående klær som alltid var det også, før jeg var good to go.
Det finnes ikke flatt her jeg bor på Kjelsås i Oslo, men det er ikke så galt innover i Maridalen på asfalten. Det ble løypen min tur-retur. Rolig oppvarming et par kilometer til «startstreken»
PUST UT! På med klokka – løpet var i gang
Adrenalinet pumpet, og jeg gikk hardt ut fra start. Ikke noe å spare på. Nervøsiteten vedvarte hele den første kilometeren. Det var nesten så jeg hadde lyst å kaste meg i grøften for å gråte en liten skvett. Haha. Jeg prøvde å samle meg selv. Vanligvis føles det jo bra så snart jeg har kommet i gang. Jeg tenkte på Linn og resten av gjengen på teamet. Bare å holde ut. Det er jo bare 30-35 minutter det dreier seg om. 30-35 minutter til jeg kan stupe inn i mål, puste lettet ut og le litt av meg selv.
Medvind innover mot Maridalen de første 3,5 km. Det ble likevel ikke så ille når jeg snudde – før den siste kilometeren. Da var det som å løpe i et hamsterhjul. Vinden ville også dra meg sidelengs ut på jordet. Det ble tungt på slutten. Jeg husker at jeg tenkte de siste 400 meterne kjentes ut som 400 mil, men jeg holdt ut og jeg kom i mål!
Selv om jeg var helt alene når jeg slapp gledesrusen løs så var ikke dette så langt unna følelsen av å nå målstreken på et vanlig fysisk løp. Fordi jeg var en del av et superteam. Det var en utrolig kul følelse. Litt skummelt, og fantastisk gøy!
Jeg håper jeg får møtt superteamet til en liten feiring når coronaen har gitt seg. Takk for en rå opplevelse teamleder Linn og de andre englene Julie, Hanne, Åsa og Jesper!
Andre som får løpsnerver når det gjelder? :)
Hilsen Maria
