Det var vått, det var kaldt – det var publikum overalt. Vel, det var i alle fall vått og kaldt. Med andre ord: Alt var som det skulle være på høydepunktet i NM i orientering: stafetten. Orienterings-sirkuset hadde forflyttet seg til Mostadmarka i Trøndelag for å avgjøre hvem som er landets beste orienteringsklubb.
Orientering – en lagidrett!?
For mange er orientering en typisk individuell idrett. Det er deg mot skogen i en time eller to. Dette er helt klart en del av bildet og kjempegøy i seg selv. Lagidretten orientering har de færreste, som ikke løper orientering selv, noe forhold til.
For å omskrive Murakami noe: Hva er det jeg snakker om, når jeg snakker om lagidretten orientering? Jo, det er stafett-orientering.
Stafetter bygger lagfølelsen
Orienteringsstafetter rommer noe av det beste idrett kan by på. Jeg tenker ikke først og fremst på blod, svette og tårer, men lagfølelse og samhold, spenning og mestringsfølelse. De som driver med mer rendyrkede lagidretter skjønner sikkert hva dette dreier seg om. Dere som løper alene, men omgitt av publikum og et mer eller mindre profesjonelt støtteapparat, skjønner det nok også.
Å løpe stafett er noe av det morsomste mange o-løpere gjør. Noen stafetter består av mange etapper med en miks av både kjønn og alder. Det er en super form for lagbygging og klubb- og lagfølelsen er alltid sterkere etter slike stafetter. Det viktigste er ikke nødvendigvis selve løpet, men alt rundt. Forberedelsene, reisen til og fra, stemningen på arena, diskusjon av veivalg og den psykologisk krigføringa med naboklubben.
Klubben min: Indre Østfold OK
Det har ikke blitt noe av de store orienteringsstafettene i år. Kanskje det var savnet av disse som gjorde at vi meldte oss på NM-stafetten? Eller kanskje det skyldtes Claes-Tommy. Vår fantastiske innpisker, igangsetter og humørspreder! Med fiks ferdig reiseopplegg og gode overtalelsesevner, klarte han å få oss til å stille. Ikke det at det skulle så mye overtalelse til.
Det høres voldsomt ut med NM, og det er det egentlig også: Her barker lag med utøvere i norgestoppen sammen med løpere som har kretsmesterskap og klubbmesterskap som årets store mål. Ikke til forkleinelse for mine lagkamerater, men laget vårt hører nok hjemme i den siste kategorien.
For å kompensere for dette, stilte vi med et støtteapparat som stilte de andre lagene i skyggen: Claes-Tommy som reiseleder og motivator, Sindre som lagleder og Gjert Ingebrigtsen-imitator og Fredrik som startnummeansvarlig (innebærer også ansvar for sikkerthetsnåler) og væskebalansør (ja, det er et ord).
Trivelige Trøndelag
Turen gikk altså til Trøndelag og Mostadmarka, ei lita bygd ikke så langt fra Selbusjøen. I ølge Wikipedia har Mostadmarka både kommunal barnehage, kafeteria, bibliotek, kapell, skytebane, samfunnshus og egen revy (annethvert år). Såpass må det være.
Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM.
Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM, og vel så det. Vi hadde (selvsagt) ikke med klubbtelt, og måtte regne med å betale dyrt for det. Alle som har løpt orientering i Trøndelag vet at telt og tøy med høy vannsøyle er obligatorisk på o-løp. Å gjøre noe annet er å be om en våt, kald og ubehagelig dag.
Heldigvis var arena på en skytebane, og vi fant ly under taket på standplass. Her hadde vi god utsikt til seierspallen. Uten å foregripe begivenhetene alt for mye, kan jeg røpe at det var det nærmeste vi skulle kom den i dag.
1. etappe – Bjørn Erik
Startskuddet går. Bjørn Erik åpner stafetten for oss, i et sterkt startfelt med 82 andre lag. Det tar omtrent 30 sekunder før siste mann er ute av syne for publikum. Mens publikum (alle de som skulle løpe senere), venter på de at de første løperne skal komme innom arena igjen, blir det rapportert med hviskende stemme fra skogen: «Nå er det noe som beveger seg. De nærmer seg nå. Skimter noe blått og hvitt… Er det ikke? Jo, det er IL Leik som er først ute!»
Så kommer de andre lagene tett i tett. Ute fra meldeposten leses lagnummer opp fortløpende: «109, 101, 132». Og så videre. Alle spisser ørene og håper å høre nummeret på akkurat sitt lag. Noen får ønsket sitt oppfylt. Andre blir kanskje skuffet, men håpet lever fortsatt. Dette er stafett. Og, dét er som kjent: stafett. Alt kan skje.
Vår Bjørn Erik løper som vanlig sterkt, og veksler som 57. lag etter 51.15 i søkkvåte myrer. Vi er 14 minutter bak teten på dette tidspunktet.
2. etappe – Thomas
Når har turen kommet til meg. Jeg løper ut sammen med ett annet lag. I stafett kan man alltids håpe at man har samme løype som noen andre feltet, og dermed kan få litt gratis, enten i form av drahjelp sånn fysisk sett eller hjelp til å finne postene. Det viste seg ganske raskt at vi ikke hadde samme løype (eller samme gafling, som det heter på fagspråket), og jeg kan dermed ikke stole på noen andre enn meg selv.
Det er lett å bli revet med når du løper stafett. Sette av gårde i full fart. Blaute myrer og formen min gjorde at det ikke ble noe stort problem for meg denne gangen. Jeg benyttet derfor muligheten til å fokusere på å være nøye med orienteringa. Den planen fungerte helt supert. I starten.
Selburose på 5. post
Men, det er lettere å ha en plan enn å følge denne hele veien. Etter en bra start kom selvtilliten sigende, og etter hvert overmotet også. Ja, dere kan selv se hva som skjedde inn mot den 5. posten.
Det er vanskelig å forklare, og sikkert enda vanskeligere å skjønne det som skjer. Jeg skal ikke prøve så veldig hardt på å forklare det heller, men noen ganger er det slik at den retningen som kompassnåla peker, føles feil. Hodet vet bedre, tror man. Selv om jeg har gjort denne erfaringen mange ganger tidligere, så er det vanskelig å bryte dette mønsteret. Akkurat denne gangen tar det lang tid før jeg innser at jeg MÅ følge kompasset, og sluttet å løpe hodeløst fram og tilbake. Flere ganger er jeg helt i nærheten av posten. Å se det i etterkant er mer frustrerende enn det er trøstende.
Etter at jeg til slutt finner posten, er det om å gjøre å greie å nullstille seg. Det er lett å tenke at løpet er ødelagt (ærlig talt, det var jo det), det gjelder å ta en post av gangen og fullføre resten av løpet med stil. I tillegg til at det er utrolig kjedelig å bomme, for egen del, så tenker du på resten av laget også. Dessverre blir det flere bommer før jeg får sendt ut Håkon på siste etappe.
Møtt av jubelbrus på arena
Når jeg nærmere meg arena og det er tid for veksling, hører jeg at stemningen stiger volsomt. Speaker roper, publikum jubler. Stemingen er elektrisk. Det aner meg hva som er i ferd med å skje: De som leder stafetten er nærmer seg målgang, og jeg kommer til å bli tatt igjen med en hel etappe … Inne på oppløpet møtes jeg av en vegg av jubelbrus og heiarop. Jeg prøver å late som det er tiltenkt meg, idet jeg kjenner dragsuget fra en Freidigløper i full fart forbi meg. Norgemestrene er kåret!
I all viraken (har det blitt for mye av det i o-sporten?), presterer jeg å løpe feil i målområdet. Jeg løper ikke over mållinja, slik jeg egentlig må for at tidstakingssstymet skal registere at jeg har kommet i mål, men rett til vekstlingsfeltet. Håkon aner lunta og nøler. Det har ikke gått opp for meg at jeg har løpt feil enda, og ber bare Håkon om å løpe.
3. etappe – Håkon
Når Håkon er på vei ut, har det blitt enda mer spredning og færre folk i skogen. Det ser ikke ut til å være noen ulempe for Håkon. Han løper raskt og sikkert gjennom den 7 km lange løypa.
Håkon tar igjen 4 lag og vi klaterer oppover på resultatlista. 4 høres ikke mye ut, men det er faktisk ganske imponerende tatt i betrakning hvor stor spredning det har blitt mellom lagene på dette tidspunktet. Vi snakker mye vann mellom båtene!
Blir vi disket? Skandale!
Jeg får litt hetta da det går opp for meg at vekslingen min ikke var helt etter boka. Tida på meg bare fortsetter å gå etter at jeg har vekslet, og jeg begynner å bli bekymret for at vi skal bli disket. En ting er å løpe en dårlig etappe, noe annet er det å sørge for at laget blir disket.
Heldigvis godkjenner arrangøren løpet mitt. Etter å ha sett på målvideoen har de sett at jeg har vært innom målområdet. Vi ender til slutt opp på en 56. plass. Akkurat samme plassering som vi fikk forrige gang vi deltok på NM stafett, i 2017.
Du syns kanskje ikke at det er all verden? Vi er uansett fornøyde. Status quo i løpet av tre år kan kanskje ses på som en forbedring, all den tid hele laget er godt over middagshøyden. Uansett, det var utrolig gøy å være med på NM igjen med denne flotte gjengen:
Takk for laget, til hele laget!
