Joan Benoit sitt steg over målstreken til seier i den første kvinnelige, olympiske utgaven av maratondistansen var et enormt steg for likestilling.
Da den beskjedne, upretensiøse skikkelsen til Benoit den 5. august 1984 entret pastellmekkaet inne i Los Angeles Coliseum, skulle de siste 400 meterne av den første kvinnelige olympiske maraton bli et øyeblikk som endret løpingens ansikt for alltid.
Foran et hyllende publikum og øynene til verden, løp hun seiersrunden og krysset målstreken på tiden 2:24:52. Tiden ble kronen på verket til en prestasjon som bar den historiske tyngden av kampen om likestilling i løping. Samtidig var dette personlig for Benoit det en krevende skadeperiode med mye usikkerhet munnet ut i, selv om størsteparten av publikum var uvitende om at det var et comeback mot alle odds de var vitne til.
Da Joan Benoit startet å løpe kunne ikke omgivelsene vært mer ulike folkemassen hun skulle få oppleve i LA Coliseum. Vissheten om at løping ikke var en passende fritidsaktivitet for en ung pike på tidlig 1970-tall, gjorde henne selvbevisst, og hun spaserte rolig til stiene i Fort William Park. Området rett ved der hun bodde i delstaten Maine ga henne plass og stier hvor hun kunne løpe av hjertens lyst før hun gikk hjem igjen. Slik holdt hun på helt til hun en dag så en dame hun gjenkjente som cox-en i åtterbåten til Princetons universitetslag: hun løp på gata!
– Jeg sa, «Vet du, hvis hun kan gå ut og løpe sånn så kan jeg det òg», husker Benoit.
– Jeg så meg aldri tilbake.
16. mai 1957 ble Benoit født i byen Cape Elizabeth og fra en tidlig alder elsket hun sport og idrett. Så fort både hun og brødrene kunne gå, fikk de ski festet på føttene, og hun spilte også tennis, basketball, lacrosse og landhockey. Men det var skikjøringen som var hennes første kjærlighet og det var i den grenen hun drømte om en olympisk deltakelse. Maratonhistorien er i så måte preget av tilfeldigheter etter at 16-år-gamle Benoit brakk benet i et skirenn. Rådene for opptreningen inkluderte løping for å bygge opp styrken, og det var slik hun forelsket seg i den nye sporten.
Innen et år hadde hun kvalifisert seg til ungdoms-OL i North Carolina, men det var ingen lengre distanser hun kunne løpe. Dette var en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer og folk som kalte seg eksperter påsto fortsatt at hvis en kvinne løp mer enn en engelsk mile ville hun forårsake seg selv uopprettelig skade og antakeligvis aldri kunne få barn. Men med foregangskvinner som Bobbi Gibb og Kathrine Switzer på banen var endringens tid i emning. I 1966 ble Gibb den første kvinnen som fullførte Boston Marathon (selv om hun i utgangspunktet ble nektet å starte), og det påfølgende året ble Switzer den første kvinnen som løp med et offisielt startnummer til tross for at funksjonærer forsøkte å stanse henne i løypa.
I 1972 ble en ny lov som tok for seg kjønnsdiskriminering i utdannelse introdusert, og det ble mulig for Benoit å motta et stipend for løpingen. I 1979 mottok hun et Track and Field-stipend til North Carolina State og oppnådde status som en «All-American»-utøver. Samme året løp hun sin første store maraton i Boston og sjokkerte alle ved å vinne og samtidig senke løyperekorden med åtte minutter.
Endringens æra
Dette året viste seg å være et viktig år for kvinners maratondeltakelse, også her i Norge. På høsten knuste Grete Waitz sin egen verdensrekord under New York Marathon og ble den første kvinnen som løp sub-2:30 på tiden 2:27:33. Også i 1979 slo en gjeng kvinnelige løpere seg sammen og opprettet IRC – International Runners Committee – for å kjempe for kvinners rett til deltakelse i langdistanse under store mesterskap.
Støtten kom uventet nok fra et kosmetikkfirma som i august 1980 sponset en maraton i Battersea Park, London kun for kvinnelig deltakelse. 220 kvinner fra mer enn 27 land stilte til start, to dager etter distansen ble løpt under OL i Moskva. Løpet hadde som intensjon å trekke til seg maksimalt med oppmerksomhet og rette søkelyset mot olympiaden hvor kvinner ikke fikk løpe lengre enn 1500 meter. Kathrine Switzer ledet an kampanjen og ble i en løpsrapport beskrevet som «skinny-armed and hasn’t got huge calves: she’s slight and feminine and wears shoes with ankle straps which look sluttish but which others say are sexy”. Sportsreportere gjorde sitt eget utviklingspotensial tydelig, men kampanjen begynte i hvert fall å virke. I et tiår hvor maratonrekorden for kvinner raste fra 3:07 til Waitz’ 2:27 ble det vanskelig å holde på idéen om at kvinner ikke hadde utholdenhet, og det ble annonsert at de i Los Angeles skulle få løpe 42 195 olympiske meter.
Opp mot lekene i 1984 etablerte Benoit seg i verdenstoppen blant maratonløpere sammen med Waitz, Kristiansen og portugisiske Rosa Mota. Tilbake i Boston 1983 satte Benoit av gårde i et tilsynelatende hårreisende tempo. Etter åtte kilometer ledet hun med over ett minutt, og hun passerte 16K på 51:38. En mannlig løper la merke til farten hennes og advarte, «you better watch it, lady». Hun svarte med å vinne løpet og sette ny verdensrekord på 2:22:43, ett døgn etter Waitz hadde senket rekorden i London antakeligvis med håp om at den skulle stå lenger enn 24 timer.
Oppkjøringen mot OL gjorde det tydelig at for Benoit sto det om medaljens valør, og ikke hvorvidt det ble en. Men veien ble preget av overtrening som resulterte i en belastningsskade i kneet, og kun 17 dager før uttaket i mai 1984 gikk hun på krykker etter kikkhullskirurgi i leddet. Men det som virket katastrofalt skulle snu til noe ganske forbløffende da hun uka etter løp smertefritt. Hun gjenopptok umiddelbart den harde treningen, men med de nye tilpasningene for kneet gikk den store treningsmengden utover hamstringen. Den nye skaden skulle vise seg å være langt mer hemmende enn den opprinnelige, og én uke før uttaket kunne hun ikke løpe uten smerter. Det var alternativ behandling med en selvlært terapeut og et ikke-godkjent redskap, kalt en Acuscope, som ble desperasjonens løsning.
– Jeg vet ikke om Acuscopen var placebo eller ikke, sier Benoit.
– Det eneste jeg vet er at det virket.
Hun løp uttaket i en nærmest hypnotisk tilstand, i frykt eller kanskje med en forventing om at benet skulle gi etter når som helst.
– Til denne dag vet jeg fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom det løpet, forteller hun.
Men hun gjorde mer enn å komme seg gjennom, hun både kvalifiserte seg til OL på hjemmebane og vant løpet. Etterpå gråt hun av lettelse.
Fininnstille fokus
Med under 90 dager igjen til OL og søkelyset rettet mot henne returnerte hun til Maine hvor treningsintensiteten og alvoret økte. Nike som sponset henne var i ferd med å endre hele markedet for reklame i sport og idrett. De fremtredende kampanjene deres inkluderte store veggmalerier rundt i Los Angeles, blant annet av Benoit. Et over 12 meter høyt, livaktig bilde av rekordløpet hennes i Boston 1983 dekket hele siden av en bygning på Menlo Avenue, rett ved stadion Coliseum i downtown Los Angeles. Løperen på veggen ble som et publikum som fulgte med på Benoit og ga motivasjon og fokus.
– Jeg tenkte på arbeidet og det utallige kvinner og menn har ofret som hadde gjort det mulig for meg å løpe en olympisk maraton. Jeg var veldig bevisst på at jeg var en del av historien. Veggmaleriet fremsto som et symbol på alt det.
Det historiske ved tiden de var i gikk altså ikke Benoit hus forbi, og likestilling i øvelsene var langt fra komplett. I juni 1984 løp hun det olympiske uttaket i Coliseum for 10 000 meter hvor ironien var at det ikke var noen kvinnelig versjon av den øvelsen i selve lekene. Løpet ble kalt en «act of civil disobedience», og organisator Jacqueline Hansen mimrer:
– Da det ble annonsert at disse øvelsene ikke ville bli utført i de kommende olympiske lekene, buet publikum. Spontan jubel overtok da speakeren sa at kvinnene nå løp for å simpelthen vise at de kan.
Benoit vant med tiden 32:07 som var ny amerikansk rekord, men mange var fortsatt skeptiske til maratonsjansene hennes. En rask 10 000-meter var en ting, men en full maratondistanse med et trøblete kne i varmen og smogen i englenes by? Oddsen var heller i favør en norsk duell etter Kristiansen hadde vunnet London Marathon noen måneder tidligere, og Waitz året før hadde vunnet både den første kvinnelige maratonen i et verdensmesterskap så vel som London og New York Marathon.
Så kom morgenen i august hvor Benoit og de andre foregangskvinnene sto på startstreken i det som virket som episenteret for media, og hvor livedekkingen av øvelsen nådde ut til millioner av mennesker. Et publikum hvis øyne nok var rettet mot Waitz og Kristiansen. Den spede Benoit i sølvfargen til USAs drakter fremsto mer som listefyll med hvit caps som potensielt skygget like mye for solen som oppmerksomheten.
Det ble likevel tydelig da startskuddet gikk at Benoit ikke hadde noen plan om å gjemme seg. Fra å føle seg bokset inne i feltet hoppet hun over første drikkestasjon og la seg i tet. Først med noen meter, så et par til, så et par til. Og slik passerte de første kilometerne over strendene i Santa Monica med morgenduggen fortsatt dvelende der Benoit sin ledelse ble stadig større. Fra kilometer åtte til ti akselererte hun fra 3:26 min/km til nærmere 3:20, og en ledelse på 400 meter åpnet seg.
Det var en dristig sjanse å ta som så ut til å hvile i hendene på motstanderne. Kristiansen som i månedene før lekene med tiden 14:58.89 hadde satt ny verdensrekord på 5000 meter, hadde med seg selvsikkerhet på evnen til en rask avslutning.
– Hun stikker nå, men vi kan ta henne igjen etter noen flere kilometer, var Kristiansens forklaring etter løpet på hvorfor de lot Benoit gå.
– Vi hadde hørt at hun hadde problemer med knærne, og både Grete og jeg trodde vi var i bedre form.
Men ettersom hver nye kilometer ble passert, holdt ledelsen. Benoit så sterk ut og rivalene så ikke ut til å klare å tette luken. Etter 30 kilometer prøvde Waitz seg, men tempoøkningen gjorde ingenting med Benoits ledelse. Etter 35K følte Benoit på et hint av svakhet, men opprettholdt rytmen.
– Joan presset grensene langt lenger enn [Frank] Shorter eller [Alberto] Salazar eller noen andre mannlig maratoner du kunne nevnt, sier Kenny Moore som i 1972-lekene kom på fjerdeplass på maratonen i München, og i 1984 dekket LA-lekene for Sports Illustrated. Det var som om all frustrasjon og lidenskap som hadde bygget seg opp hos kvinnelige løpere i flere tiår endelig fikk et utløp; Benoit kanaliserte alt inn i ett enkelt løp.
– Jeg tror ikke jeg var altfor aggressiv. Jeg hadde en tydelig plan for hva jeg ønsket å oppnå. Jeg visste at løpet ville bli avgjort basert på fart og styrke fremfor taktikk og avslutningsegenskaper. Det var det jeg trente for, og det var sånn jeg løp på konkurransedagen. Hvis det ikke fungerte var jeg forberedt på å leve med konsekvensene, sier Benoit.
Skape historie
Da de nærmet seg Coliseum, passerte Benoit veggmaleriet som hadde inspirert henne gjennom en tøff sommer. Før hun føk videre inn på den olympiske stadion for en runde foran hjemmepublikummet på 75.000 tilskuere, hadde hun tid til å innse hva som var i ferd med å skje:
– Jeg tror alle barn drømmer om å bli olympisk mester og jeg var ett av de barna. Så å se den muligheten åpenbare seg foran øynene mine idet jeg nærmet meg Colisuem – jeg kunne nesten ikke tro det.
Hun hadde også tid til å ta innover seg det større bildet av hva prestasjonen hennes representerte.
– Jeg innså at dersom jeg krysset den mållinjen først ville jeg også være historiens første kvinnelige vinner av en olympisk maraton. Jeg visste at det kom med en laurbærkrans, men også med tyngden av et ansvar, sa hun.
Du kan søke opp videoen og se fra inngangen til stadion hvordan publikum ivrig venter på første løper. Utenfor guider funksjonærer Benoit inn i en 180 graders-sving, på rampen og ned i tunnelen. I etterkant har Benoit beskrevet at hun i det øyeblikket tenkte «når du kommer ut av denne tunnelen vil livet ditt være endret for alltid».
Ut av mørket kommer en liten figur med hvit caps, og publikum eksploderer i jubelbrus. Etter 42,2 kilometer nesten hele veien alene i tet, for så å bli revet ut av det fokuset til lyden av 75 000 publikummere som jubler ekstatisk. Benoit la ut på den siste runden og avsluttet sterkt mens hun tok av seg capsen og vinket med den til publikum før hun krysset mållinjen på ufattelige 2:24:52.
Dette løpet ble til da den raskeste kvinnelige maratonen i historien. Før lekene hadde kun to kvinner brutt 2:30 på ett løp. På denne dagen løp ni kvinner sub-2:30, og Waitz sin sølvtid 2:26:18 ble den raskeste ikke-vinnende tiden noensinne.
Som den første kvinnelige, olympiske maratonen ville løpet alltid finne veien til historiebøkene, men det er også en av de største prestasjonene i en olympisk maraton. Benoits tid forble olympisk rekord til 2000, og hadde gitt gullmedalje selv i 2004 og 2008.
Det var et transformativt øyeblikk for langdistanseløping, og for Benoit var det ikke slutten av historien. Det følgende året i Chicago løp hun inn til amerikansk rekord på 2:21:21,
Karrieren hennes kan se ut som en bro inn i moderne tid – fra en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer, til en hvor kvinner årlig redefinerer hva som er mulig. I dag kan vi alle følge stien, men vi skylder mye til foregangskvinnene som tråkket den opp for oss.
