Med 5 uker igjen til årets første store konkurranse, Transgrancanaria 82k, var det tid for årets treningstur til Gran Canaria. Mitt første møte med Kanariøyene på treningsturen i fjor var en suksess med fantastiske stier, gode økter, mye læring og ikke minst hyggelige folk. Oppskriften var stort sett den samme i år; følge store deler av Trangrancanarialøypa og ta seg fra Agaete til Maspelonas i løpet av tre dager ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Mange av de samme deltakerne jeg ble kjent med i fjor skulle ned igjen. Også flere av dem jeg traff på turen til Sandsjöbacka helgen før skulle også være med.
Sammen på tur igjen, Margrethe Fjetland Løvold og meg.
Men jeg hadde en bekymring; jeg hadde bare 3 dagers hvile mellom de tre løpene i Sandsjöbacka og den første løpsdag på Gran Canaria. Frykten for å pådra meg en eller annen form for skade var stor. Det er spennende å se hvor langt man kan presse kroppen, men et sted går jo grensen og den berømte strikken ryker. I dagene i mellom konkurranser i Sverige og tur til GC gjorde jeg derfor det jeg kunne for å sørge for best mulig restitusjon. Sove godt, spise godt og gi beina god behandling i form av massasje og en tur til naprapaten. Generelt godt med hvile. Det skulle vise seg at kroppen fungerte godt. Faktisk overraskende godt.
Klare til start! Foto: Moses Løvstad
Første dagen startet med et gruppebilde på kaia i Agaete. Sekkene var pakket med alt vi trengte de neste tre dagene. Så bar det av gårde; opp, opp, opp. Stavene, som jeg hadde med i år, viste seg å ikke duge til annet enn ekstra vekt i sekken da den ene knakk etter bare få kilometer. Jeg valgte gruppen som skulle på den korteste løypa første dagen. Det var jo ingen vits å gå for hardt ut etter sist ukes påkjenning. Vel fremme på hotellet oppe i fjellene, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene, ble jeg innlosjert på rom med Monika og Wenche. En hyggelig reunion med mennesker jeg hadde sett siden Ecotrail sist mai.
Andre dagen føltes beina veldig bra. Det var nesten som om jeg ventet på at de skulle si stopp. Men glad og fornøyd så lenge alt føltes ok var det bare å kjøre på. Jeg var jo tross alt her for å få et godt treningsutbytte. Denne dagen våget jeg meg ut på dypt vann og ble med gruppen i front. Minnene fra et møte med veggen sist år gjorde at jeg var ekstra påpasselig med å få i meg energi underveis. Etter lunsj tok vi fatt på monsterbakken med stor M; 1200 høydemeter i ett jafs. Og her begynte det å røyne på. Den siste par hundre høydemetrene var det bare å bite tenna sammen og prøve å flytte beina som var stive som stokker.
Andreas og Simen i fin flyt
Tredje og siste dagen hang jeg meg igjen på de raske gutta. De skulle løpe en litt annen rute enn de to andre gruppene og jeg ville gjerne få enn full gjennomkjøring av løypa jeg skal løpe under konkurransen i februar. Ned og opp i fantastisk landskap storkoste jeg meg. Det var godt å merke at løpingen kjentes lettere ut enn under fjorårets tur. Jeg er jo ikke i tvil om at formen har utviklet seg i 2016 med god treningsveiledning. Og nå føltes det ut som om løpegleden vokste i takt med mestringsfølelsen. Runners high om du vil.
På vei opp til Roque Nublo Foto: Johannes Rummelhoff
På veien ned til Ayagaures fikk vi en ubehagelig påminnelse om at løping kan være risikosport det også. Der stod en ambulanse og i den var Angelika som hadde vært så uheldig å slå seg kraftig i et fall i den siste nedoverløpingen. Det så heldigvis ut til å gå bra og på kvelden var Angelika tilbake med sting i panna, forslått men med et velkjent stort smil. Dere kommer sikkert til å kunne lese mer om Angelikas historie i hennes blogg her på Runners World Norge.
Søndag morgen og tid for å komme seg på flyet hjem til Norge. Støl i lårene etter all nedoverløpingen dagen før gjorde ikke gleden over hva jeg hadde kommet meg igjennom de siste dagene noe mindre. 30+40+53 kilometer og mange tusen høydemeter. Kroppen hadde fungert. Og i tillegg hadde den fungert bedre enn jeg hadde turt å håpe. Jeg kunne ikke være noe annet enn kjempetakknemlig. Takknemlig for å ha en frisk kropp, takknemlig for å få reise og oppleve flotte steder og få utfordre meg selv, takknemlig for å reise på tur med flotte folk!
Ved veis ende! Foto Moses Løvstad
