21. august – endelig var dagen kommet for ny husmorferie over Hardangervidda. Denne gangen var det ikke planlagt like lenge i forkant, i hvert fall ikke for min del – men jeg kjenner at dette veldig lett kan bli en tradisjon. Det finnes ikke noe bedre enn å dele en helg med venninner i løpeskoene i flott natur og koselige turisthytter. Langt, tøft og veldig gøy er riktige stikkord når jeg legger ut på tur med Sissel, Hanne og Silje.
Vi skulle dra veldig tidlig fra Skien fredag morgen så jeg dro ned til Sissel dagen før. Det er i Skien disse tre spreke damene bor. Vi fikk smurt niste til fredagsløping og sto klar 6.45 for å bli plukket opp. Mannen til Hanne kjørte oss til Skinnarbu. Det var helt strålende. Logistikken kan være litt vrien, og må planlegges godt når man skal på hytte til hytte tur.
Dag 1 – Mogen til Sandhaug (37 km)
Fra Skinnarbu gikk båten Fjellvåken til Mogen. Selv om vi hadde fått i oss noen brødskiver tidlig på morgenkvisten passet vi på å fylle på mat også her slik at vi kunne starte løping med en gang vi gikk av båten. Litt over en times båttur på Møsvatn.
Det var meldt et forrykende drittvær bokstavelig talt hele helgen. Utallige millimeter med regn og utallige meter i sekundet med vind. På toget til Skien leste jeg også om stormen Ellen som snek seg innover Norge. Altså, her var forventningene så lave at enten ville de stemme eller så kunne det bare bli bedre. Det stoppet ikke oss. Det var aldri snakk om å avlyse. Vi har klær og utstyr til dette. Bruk fjellvettreglene sa mannen hjemme. Så klart – vi skal ikke ta dumme valg, men litt vær trenger ikke å være farlig!
La det være fint vær de første ti minuttene så vi kommer i gang
Hele veien til Skinnarbu skinte sola. Silje hadde et lite ønske. La det være fint vær de ti første minuttene av løpeturen slik at vi kommer i gang. Det ønsket fikk hun oppfylt. Vi rakk faktisk å løpe i hele 6-7 km av de 37 vi skulle løpe første dag før regnet kom. Regnet varte et par timer, vinden fikk vi i ryggen og fra siden og resten av dagen hadde vi masse sol så værmessig ble den dagen definitivt bedre enn forventet. Jeg var litt tung i bena, men det var helt selvforskyldt etter styrketime to dager før. Ikke så smart, men det gikk. Det var mye flytsti, og fikk løpt masse i den grønne nydelige Telemarksdelen av Hardangervidda.
Det var deilig å komme i mål på Sandhaug turisthytte den kvelden. Betjent hytte hvor dusj og treretters middag ventet på oss. Jeg elsker DNT hyttene. Det er god stemning. Litt leirskole følelse når alle går til middag samtidig og får presentert menyen som stort sett består av lokale råvarer eller av hyttas egen fangst. Vi fikk blomkålsuppe, kjøttgryte og Bente (som jobber der) sin gulrotkake. Vi drakk også nydelig rødvin. Vi koser oss på tur. Alle rundt oss er turmennesker, og alle snakker med hverandre. Det er en fantastisk kultur på disse hyttene, og da var det også helt innafor når vi fire damene lå rett ut på gulvet etter middag og gjorde yogaøvelser.
Dag 2 – Sandhaug til Tyssevassbu (47 km)
Etter en god natt søvn, frokost og en stor mengde kaffe var vi klar for dag 2. Vi smurte med oss nistepakke fra Sandhaug. Hva vi spiser er interessant. Jeg hadde jo pakket sekken min med diverse sjokolader, barer, nøtter og kjeks. Sekken min veide ca 4,5 kg før avreise uten nistepakke og mobiltelefon så jeg gledet meg litt til å spise opp litt vekt. Fredagen rørte jeg ikke noe av dette. Jeg spiste kun nistepakken min som besto av 6 polarbrød med salami, så nå tenkte jeg at jeg måtte lage litt mindre niste så jeg kunne få spist noe av det andre og få lettet litt på sekken. I tillegg fikk vi Sandhaug til å kontakte Litlos turisthytte som vi ville møte på halvveien av vår 45 km etappe for å høre om det var mulig å komme inn der for å spise lunsj. Det har vært litt restriksjoner på grunn av korona i sommer for gjester som ikke bor på hyttene, men vi var velkommen.
Vi satte i gang, og her duskregnet det litt fra start. Jeg kjente ganske raskt at jeg faktisk var hakket lettere i kroppen enn dagen før. Ja, jeg hadde løpt 37 km, men den styrketimen hadde jeg virkelig fått ristet av meg. Vi hadde nesten helt fra Mogen vært helt uten telefondekning, 4G og wifi så da det etter en liten km sa pip i telefonene våre passet vi på å skrive og ringe hjem å fortelle at alt var bra. Det var fint for min telefon var heretter død til langt ut på siste dag.
Etter en stund ble det mye regn og mye vind, og vinden kom rett mot oss. Ikke vet jeg helt hva vindstyrken var, men at vi følte oss berørt av stormen Ellen er sikkert. I tillegg hadde vi tydelig kommet til Vestlandsdelen av Hardangervidda. Grått, mye stein, vilt og vakkert i stedet for grønt, sand og myke stier som er mitt hovedinntrykk av Telemark og Viken. Etter 16,7 km sa det bom stopp. Da lå jeg plutselig så lang jeg var med mine 162 cm der i steinrøysa. Jeg kjørte høyre kne ned i steinene og tok imot med venstre hånd. I første sekund gjorde det vondt, og det er mulig at man blir litt mer sårbar når man er ute på en slik tur, men tårene sprutet litt akkurat der og da. Litt bekymret for om kneet som har kranglet litt før fikk en støyt det ikke tålte, men etter å ha kommet meg på bena igjen skjønte jeg at det hadde gått bra. Kun skrubbsår, og det er helt greit når man leker villmarkskvinne. Haha. Når jeg skriver sårbar så mener jeg egentlig på en positiv måte. Jeg elsket hvert sekund av turen, men det er også en tur med mange inntrykk, med god tid til å tenke, noen turer ut av komfortsonen og naturlig nok ligger følelsene ganske lett utenpå på en slik tur. Jeg kan love at det for eksempel er lett å bli rørt underveis.
Regn, hagl, vind – Det var helt fantastisk å ha Litlos som delmål etter ca 26 km. Ja, vi var klissvåte og visste at vi kom til å bli både kalde og stive hvis vi ble for lenge, men det å komme inn i varmen hvor vi fikk servert Fanta og karbonadesmørbrød med speilegg kan ikke beskrives med ord. Bestyrer Jarle, Morten og resten av betjeningen vi møtte var supre og det var med godt mot at vi gjorde oss klar for resten av turen til Tyssevassbu. Det blir nok en våt tur sa Jarle. Ja, det skal nok regne masse tenkte jeg inni meg da, men etterpå skjønte jeg hva han siktet til …
Vi frøs når vi satte i gang, men fant fort varmen. Vi var aldri tørre på føttene da for det var utallige bekker vi måtte vasse over og ikke minst myr. Etter en stund kom vi til et stryk hvor vi skjønte at vi i hvert fall måtte vade til knærne. Det var også ganske mye strøm. Hanne har vært mye på Hardangervidda både sommer og vinter med mannen sin og er vår «kjentkvinne», Sissel er tøff og trygg i situasjonen mens Silje og jeg måtte litt lenger ut av komfortsonen over disse strykene. Hanne gikk først. Silje, Sissel og jeg kom etter i armene på hverandre. Sissel fikk plutselig rollen som den trygge mora og Hanne den gode storesøsteren.
Turen gikk videre, og jeg må bare få med at vi fikk noen solglimt innimellom som gav oss de nydeligste regnbuene, men stort sett var det drittvær. Da vi hadde ca 7 km igjen møtte vi på det tøffeste stryket, og her var det også mye strøm. I tillegg løp stryket ut i en foss like ved som endte opp i en tunnel under snøen. Silje og jeg med våre 159 og 162 cm så at vi kom til å gå til langt opp på hoftene i vann, og jeg flyttet mobiltelefonen min som lå i lommen på livet opp til turens høyeste punkt, toppen av sekken til Sissel. Hanne kom seg over, men synes også det var ukomfortabelt mye strøm. Vi andre gikk to og to, altså Sissel fikk to turer halvveis over og Hanne fikk strukket en hånd og dratt oss på land. Da var det godt å få land under bena. Dette vil jeg ikke kalle en farlig situasjon. Vi hadde grei kontroll selv om det føltes uhyre spennende ut der og da, og vi snakket med andre som hadde gått over samme dag, men det er et OBS dersom du lar deg inspirere av Hardangervidda tur at du gjør research på situasjoner som dette. Hanne sjekket denne ruten på en alternativ helg i juli, men da fikk hun beskjed om at denne etappen kunne glemmes på grunn av høy vannføring.
Etter dette stryket var det vanskelig å «løpe opp igjen» varmen. Det var ikke mye løpedriv over damene da. Jeg mistet helt følelsen i hendene, men jeg klarte å få på meg dunjakken. De tre andre fikk på seg overtrekksbukser. Jeg hadde glemt en viktig ting som jeg vet så godt at jeg kan få bruk for, og det er håndvarmere som du klemmer på. Silje hadde en pakke, og de ofret hun til meg. Gjett om jeg var takknemlig.
Det var ikke vondt å komme frem til Tyssevassbu den kvelden. Klokka viste 47 km i stedet for 45 så man skal ikke bli sjokkert om distanseforventningene ikke stemmer helt. Tyssevassbu er en ubetjent hytte, men man må bestille senger på forhånd i disse koronatider. Her var det en gruppe som ikke hadde bestilt plass, men de hadde vært ute på en tur hvor de ble tvunget til å snu og dermed søke ly på Tyssevassbu. Dermed havnet ikke damene i den oppvarmede hytta, men i sikringshytta. Det å skifte og få på seg tørt i en iskald hytte er ikke så lett, og her var det ingen dusj som ventet på oss, men vi fikset det også. Vi fyrte så det ble veldig godt og varmt til natten. Det endte faktisk med at Silje måtte ut midt på natta for å kjøle seg ned.
Mens vi varmet opp hytta gikk vi bort i hovedhytta til de andre for der var det bedre kjøkkenmuligheter. Vi var ganske slitne i kroppene og trengte rask energi så vi laget oss en kakao til forrett. Deretter laget vi trøndersodd og drakk vinen vi hadde dratt på i sekken. Hver sin turpose med J.P Chenet. Selv den smakte formidabelt her på Tyssevassbu.
Dag 3 – Tyssevassbu til Skjeggedal via Trolltunga (22 km)
Det ble ikke så mye søvn på oss den natten. Kan det være på grunn av varmen? Det er ikke så lett å sove i en badstue. Vi kom oss opp tidlig neste morgen. Nå ventet sjarmøretappen fra Tyssevassbu til Skjeggedal via Trolltunga. Som vi gledet oss til å se Trolltunga. Vi visste at det ikke ville bli vading over stryk på denne etappen, men det tok ikke lang tid før vi var under vann med skoene likevel. Det var likevel ikke vanskelig å holde varmen. Igjen må jeg si at naturen på vestlandet er helt rå. Mektige fosser som viser naturkrefter, stadig snø og mye stein.
Tinnsoldaten ;-) 
Vi kom til Trolltunga i grevens tid. Det var ikke mye folk da vi kom, og tåken som hadde lagt seg lett over Trolltunga åpnet opp mens vi var der. Tenk at vi kunne ha så flaks. Jeg var veldig usikker på om det å stå på Trolltunga var noe for meg med min høydeskrekk, men da jeg kom ned til den var den bredere enn jeg så for meg og vi fikk tatt de «obligatoriske» bildene. Det er fint der. For en opplevelse. Utsikten til Hardangerfjorden er nydelig.
Videre derfra mot Skjeggedal møtte vi plutselig folk, hadde telefondekning og 4G. Vi nærmet oss sivilisasjonen. Vi måtte le noen steder for her var stien såpass tilrettelagt at det var bro til og med over tørre partier, men det betyr ikke at turen til Trolltunga ikke er krevende fra Skjeggedal. Fin og spennende tur nedover i steintrapper bygget av sherpaer. Da vi kom ned til asfalten viste det seg å være noen km til parkeringsplassen hvor det sto en taxi og ventet på oss. Turen ble 22 km.
Vi kom i mål nederst på parkeringsplassen i Skjeggedal etter 105 km og 3039 høydemeter i all slags vær og vind. Nok et eventyr nærmet seg slutten. Vi følte oss ikke superfreshe i taxien, men den hyggelige sjåføren var tydeligvis vant til det. Vi kom til Odda en time før den eneste bussen til Oslo skulle gå. Vi hadde drømt litt om en dusj hvis det fantes, men nå var det KUN mat som sto i hodet vårt. Tørre og rene klær fikk være godt nok. Vi spiste pizza og burger på Smeltehuset i Odda. Det smakte WOW! – og vi kjøpt med oss masse godis til den 6 timer lange bussturen. Nå var det bare å fylle på med kalorier.
Det skal sies at Silje var vår utnevnte næringsminister på turen, og hun hadde god kontroll på at vi fikk i oss næring hver eneste time mens vi var ute og løp. Vi ventet 1 ½ time etter start for da hadde vi fylt på med masse frokost, deretter bestemte vi oss for å innta noe hver time etter det. Siste dagen fikk vi ikke smurt niste, men spiste havregrøt til frokost og deretter spiste vi det vi hadde igjen av sjokolade, nøtter og kjeks hver time.
Og dere, en annen ting for at man skal ha fremdrift på turen. Synkrontissing! Hvis en må på do så er det bare for de andre å prøve. Ikke vanskelig å tisse på kommando 😉 Spise, gå på do og ta av og på klær er fint å gjøre mest mulig samtidig når man er fire så man ikke bruker altfor mye tid på små stopp underveis. Ting tar tid som det er, og det er deilig å nå frem til hytta å få litt kveld før man legger seg.
Det var deilig å sette seg på bussen. Slappe av, se på bilder, mimre litt og nyte at vi var på internett igjen 😉 Tror ikke man har vondt av litt nettdetox en gang i blant. Jeg hadde selskap av disse superjentene til Seljord før de måtte bytte buss. Jeg ble hentet av gutta mine på Lysaker. Det var deilig å slippe hele «melkeruta» til Kjelsås i løpeutstyret 😊
Vel hjemme og et nytt eventyr i minnet. Livet er best ute! Takk for turen jenter!
Spør gjerne hvis du lurer på noe etter mine to løpeturer over Hardangervidda. Jeg deler de tipsene jeg har!
Hilsen Maria 😊
Foto: Hanne, Silje, Sissel & me
