Sans Senja Skyrace

Spol tilbake til slutten av mai. Jeg og min treningskompis Steffen sitter og snakker skit over en kopp kaffe i leiligheten min etter en rolig løpetur i Lillomarka. Hva skal vi finne på i sommer? Finnes det noen morsomme løp som fortsatt tør å arrangere?

Jeg og Steffen har hatt mindre kontakt enn vanlig, både på grunn av korona-situasjonen og fordi jeg har vært plaget med en vond fot og har måttet ty til mye alternativ trening.

Steffen: Jeg har meldt meg på Hardangerjøkuen Ultra.

Askild: Kult! Da får du gå all-in for å slå løyperekorden min fra i fjor.

Steffen: Ikke noe problem, den skal knuses.

Jeg kjenner meg glad for at Steffen har funnet seg et mål for sommeren, men føler jeg ikke kan være med i Hardanger. Jeg har løpt der før, og det er for langt til at det er forsvarlig med en fortsatt kranglete fot.

Jeg tenker høyt: Et kortere løp der det er så mye bakker at det blir mye gåing hadde vært optimalt. Et skyrace for eksempel.

Steffen: Jeg tror de greiene oppe på Senja skal arrangeres.

Et kjapt søk senere …

Det viser seg at Steffen har rett og at løpsdagen er flyttet til 11. juli i år for å øke sjansene for godt vær på løpsdagen. Dette er nesten for godt til å være sant. Sammen med kjæresten og en gjeng andre har vi allerede planlagt ferie til Lofoten fra 13. juli!

En kjapp prat med arrangøren og litt ombooking av flybilletter senere er ferien utvidet med fire dager og lagt innom Senja. Treningsmotivasjonen går fra laber til gjennom taket i løpet av noen timer. Nå gjelder det å være smart, og ikke bli så gira at foten blir verre igjen.

En måned senere …

En måned med 50/50 sykkel og løpetrening senere ser det ut til at dette skal gå. Formen er ikke 100 %, men mer enn god nok til at det skal gå an å ha det gøy i fjellene i nord.

Vi flyr til Bardufoss og tar bussen til Finnsnes der arrangøren har fikset transport videre ut på Senja. Allerede før løpet elsker jeg dette arrangementet.

Kjell Harald og Marita som arrangerer sine respektive løp denne helga er offensive og legger ingenting imellom. Vi blir tilbudt å låne en bil hele helga av Kjell Harald. Veldig raust og hyggelig, men jeg forklarer at verken jeg eller dama har lappen.

“Kor gammel e du Askild!?”

“Jeg er 34”.

“Også har du ikkje sertifikatet!? Har du fyllekjørt?”.

“Nei, jeg har vokst opp i sentrum av Oslo”.

“Sikker på at du ikkje har fyllekjørt…? Oooookei. Det e greit. Æ ska ikkje sei det te nån. Ho Marita kommer og henta dokker”.

Arrangøren er veldig behjelpelig med transport flere av dagene. Engasjementet og entusiasmen deres smitter over og vi kjenner at dette kan ikke bli annet enn gøy. Dette arrangementet har sjel. Dagen før dagen arrangeres et sykkelritt for barn sammen med andre aktiviteter. Vi blir med, og får en flott dag på stranda med god underholdning samtidig som vi bidrar med å ta bilder og dronefilm av aktivitetene for arrangøren.

Race day

En god natts søvn senere er det race-day. Vi kjører med stortalentet Johanna Aaström og kjæresten Thomas til start. Jeg kjenner at jeg er spent på hvordan et skyrace vil kjennes på kroppen i forhold til et fjellultraløp. Jeg har jo løpt masse i fjell de siste årene, så jeg burde være god i dette formatet også.

Løpet er 25 km langt og inkluderer 2800 høydemeter over 7 fjelltopper. Det betyr at bakkene er bratte. Veldig bratte. Passer meg fint, tenker jeg. Jeg har nesten blitt bedre til å gå i bratte bakker enn jeg er til å løpe. Det er mange navn på startlista som er ukjente for meg, og jeg er spent på hvor høyt nivået er. I mitt eget hode har jeg siktet meg inn på en topp-3-plassering.

Startskuddet går og vi løper flatt i 20 meter før vi gyver løs på dagens første stigning til det ikoniske fjellet Segla. Jeg legger meg et lite stykke bak en tetgruppe på fem løpere og tenker at dette går kanskje litt vel fort. Det løsner sikkert. De andre har nok åpnet for hardt. Positive tanker.

Her løper jeg i strålende solskinn på en fjellrygg omgitt av verdens vakreste fjell og fjorder. Det går ikke an å være sur.

20 minutter senere nærmer vi oss toppen og de positive tankene har blitt mer realistiske. De andre har ikke åpnet for hardt. De er beinsterke. De vet hva de driver med. På et løpbart stykke med sti etter første fjell blir jeg passert av flere løpere og ligger nå på 14. plass. Jeg prøver å henge på hver gang noen passerer meg, men til ingen nytte. Det er som om jeg kun er giret til et ultraløp. Skyrace-giret har jeg ikke inne, og disse folka er for sterke for meg.

Jeg jobber mentalt med å akseptere situasjonen. Løfter hodet og ser rundt meg. Det er greit. Helt greit faktisk. Her løper jeg i strålende solskinn på en fjellrygg omgitt av verdens vakreste fjell og fjorder. Det går ikke an å være sur. Jeg er fortsatt skuffet over at jeg ikke løper fortere, men den spontane gleden over å bare være her veier mer enn opp for det og humør-regnskapet går etterhvert kraftig i pluss.

Vi passerer dagens to høyeste topper, Grytetippen og Keipen, og utsikten her er om mulig enda råere enn tidligere i løpet. Stien er veldig teknisk og blikket flakker frenetisk mellom utsikten og der jeg skal sette foten i neste steg.

Etter en liten nedstigning fra Keipen skjærer løypa hardt til venstre mot en stripe med snø der det er umulig å se hvor veien går videre. Ikke fordi løypa er dårlig merket, men fordi det er så bratt at du må helt ut på kanten for å se at vi skal…. rett ned!

Hadde det ikke vært for fot- og rumpeavtrykkene til løperne som allerede har passert her hadde jeg ikke trodd at løypa kunne gå her. Etter 10 meter med passe kontrollert surfing på beina nedover på snøen mister jeg kontrollen og faller på rumpa. Jeg skyter fart fra 12 km/t til sikkert 40 km/t. Rekker å le høyt for meg selv og slippe ut et lite gledeshyl før det flater ut og jeg hopper opp på bena igjen. Jeg lever, og dette er helt rått!

Etter snøpartiet er alle de store stigningene unnagjort og jeg ligger i ultra-diesel-giret mitt resten av løpet og koser meg. Tar igjen et par løpere som har fått kramper og hammeren. Godt å se at det er noen dødelige foran meg også.

Passerer en lokal ung gutt på 15-16 år som har startet i mosjonsklassen. “E du i aktiv-klassen?”. “Ja. Jeg er helt død i beina. Heng på om du orker”. “Æ e heilt dau sjøl, men æ ska prøve.”

Gutten henger på et lite stykke og jeg kjenner at jeg blir inspirert over pågangsmotet og humøret hans. Resten av løpet ser jeg ingen andre, og kommer i mål på en 11. plass på 3 timer og 42 minutter. Det var ca 15 min og åtte plasseringer bak målet, men jeg kjenner at det betyr ingenting nå. Opplevelsen betyr så mye mer enn prestasjonen i dette øyeblikket.

Kjell Harald tar tak i meg rett etter målgang. “Det blei litt førr kort førr dæ det her!?”.

“Ja, jeg kunne holdt på en stund til, men herregud så gøy”.

“Kommer du tilbake og tar 100-kilometersløypa neste år da?”.

“Yes, det er en deal!”

Løpet ga så mye positiv energi at fire timer etter målgang la jeg og kjæresten ut på en fjelltur der vi gikk i ni timer og 1300 høydemeter gjennom hele natta og returnerte til teltet vår kl 05:30 på morgenen. Da vet du at du har valgt riktig idrett.

Lurer du på å delta i 2021? Ikke nøl. Gjør det. Bakkene er ikke for skumle og bratte. Tren deg gradvis opp og forbered deg godt på det du møter. Gjør det.