«Soria Moria til verdens enda kommer nok aldri jeg til å løpe. Det er for langt for meg!» har jeg sagt tidligere. Ikke kan jeg navigere heller så jeg kommer til å løpe meg bort. Xreid som jeg egentlig var påmeldt ble avlyst, og vipps så stilte min venninne Sissel og jeg til start på SMVE fordi vi var supermotivert for litt ultragalskap. Forskjellen var at SMVE var 20-40 km lenger enn Xreid, og vi gikk rett og slett for å doble distansepersen vår.
Den dagen jeg meldte meg på ble jeg helt svimmel idet jeg hadde gjort det. Like etter dro jeg og møtte bloggere og ansatte i RW for sosial løp og hygge, men jeg turte ikke å fortelle de at jeg hadde meldt meg på SMVE. Jeg måtte rett og slett fordøye sjokket.
Det ble mange telefoner mellom Sissel og meg de neste ukene, og jeg ble enda mer svimmel av å pakke løpesekk, drop-bag som skulle stå på Hanekleiv halvveis i løpet og målbag dagen før. Her skulle vi ikke bomme på næring eller utstyr. Vi må ta riktige valg for å få en god tur.
Lørdag morgen 20. juni møttes vi på Soria Moria hotell i Oslo. 92 likesinnede, litt galne spør du meg, spreke og blide mennesker var klar for å begi seg ut på 100 miles (166 km)
For første gang skulle vi navigere oss frem selv på et løp, og det var vi spent på. Vi hadde øvd på forhånd, og følte oss ganske trygge på at vi skulle fikse det. Vi kom raskt inn i en gruppe med trivelige mennesker. Det er det jeg liker aller best med ultra. Den sosiale biten. Her løper man ikke forbi med tunnelsyn. Man snakker med hverandre og hører hvordan det går. Ultrakulturen er nydelig. Lenge holdt vi sammen med den gjengen i den stekende varmen først på vei mot Kolsåstoppen.
Etter rask nyting av utsikten bar det ned igjen, og da vi nærmet oss bunnen dukket det plutselig opp plakater hvor det sto «You can do this» «#høgepålivet» «Dere er rå» og mye mer. Da skjønte vi at vår venninne Nina var på ferde inni skogen, og det til stor glede for alle løpere og ikke bare oss som kjenner henne for man kunne ikke annet enn å le av alle de fine plakatene.
Videre bar det opp til vakre Skaugumåsen. Ned igjen fikk lårene kjørt seg. Følte det var så bratt at vi kunne rappellert. Løpeinspiratoren Jenny Midbjer hadde tatt med hengekøye og fungerte som vakt, rådgiver og den blideste cheerleader før man tok fatt på nedoverbakken.
Sissel og jeg hadde fin flyt i Asker før vi kom til første drikkestasjon i Lier. Da begynte det å blåse. Polarbrødet jeg tok opp av sekken ble full av sand, men det smakte godt likevel. Det var uvær i vente. Himmelen ble svart. Det ble ikke regn. Det ble styrtregn, lyn og torden. Det tok 10 sekunder så var vi gjennomvåte og hadde basseng i skoene. Basseng i skoene forbinder jeg med vannblemmer. Engstelig!
Etter en stund gav regnet seg litt og vi hadde en fin tur gjennom skogen mot Drammen, men allerede da kjente jeg at bena var litt såre under og jeg begynte å glede meg til å bytte sko på Hanekleiv. Like før Drammen drikkestasjon møtte vi en mann som hadde blitt dårlig, som prøvde å stabilisere form og hente krefter igjen. Nydelig å komme inn til appelsin, bananer og masse annet godt på matstasjonen. Påfyll av energi og nye krefter. 48 km unnagjort.
Neste mål var Hanekleiv på 86 km, og jeg visste med meg selv at nå kommer det hardeste partiet. Opp fra Drammen – OMG – det gikk rett opp! Vi gikk fortsatt sammen med mannen som hadde vært dårlig, og det var så vilt imponerende å se hvordan han fant formen tilbake. Vi var innom Montebello som skal være en nydelig topp, men da var det svarte natta og tåke. Med det godværet vi har hatt i juni så var vi sikker på at vi nesten ikke kom til å få bruk for hodelykter, men i dette været som oppsto ble det mørkt i flere timer.
Det var helt ubeskrivelig å bli tatt imot av ringende kubjeller på hver stasjon, og ekstra godt var det å komme inn under tak i et telt på Hanekleiv for da startet nok en solid regnskur. Her fikk vi buljong, rett i koppen, kanelboller og masse annet snacks. Vi fikk den aller beste service på alle stasjoner. Det er virkelig ildsjeler som jobber for SMVE. De fylte flasker, ordnet mat og motiverte oss videre på veien.
«Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff-tid på Hengsrød»
Vi fikk byttet til tørre klær og nye sko. Det var himmelsk. Vi fikk stablet oss på bena nok en gang og kommet oss videre. Sissel hadde enda mer såre ben enn meg i tillegg til at det hadde skjedd noe i skinnleggen. Det ble vanskelig å komme fremover så etter 100 km sa hun: «Maria, nå må du bare løpe. Du skal rekke neste cutoff tid på Hengsrød» Det synes jeg var vanskelig. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg måtte ta stilling til det en gang. Etter «10 000» bekreftelser på at det var greit så løp jeg, og da kom tankene om at nå er jeg på eventyr helt alene. Jeg føler meg trygg på navigeringen, men klokken er ikke sterk nok. Jeg mangler de siste punktene mot Tønsberg.
Det tok ikke mer enn 10 minutter før det dukket opp en reddende engel. En litt søvnig Sofiia som jeg ble så glad for å se. Det tok oss bare minutter å bli godt kjent, vi fant rytmen og tonen med en gang. Vi bestemte oss for å holde sammen, og det tror jeg var veldig avgjørende for mitt løp. Det er godt å være sammen med noen når det butter litt imot og man fighter litt mentalt. Det sitter i hodet på et ultraløp. Etter 30 grader de første timene til styrtregn, såre føtter og en veldig svart natt så skal man ha vilje for å komme videre.
På vei til Hengsrød som var neste matstasjon i en hytte (Hurra for innendørs stasjon) måtte jeg stikke hull på noen vannblemmer. Det var dessverre ikke plass til de i skoene. På Hengsrød satt det en strålende blid Sissel når vi kom inn. Hun hadde hoppet i en taxi dit. Det var helt magisk å se henne igjen, og hun var glad på mine vegne for at jeg hadde funnet en ny løpepartner på veien. Mange styrkende ord fra henne dyttet meg videre mot Tønsberg. Det var nå 50 km igjen til mål, men Sofiia og jeg bestemte oss for kun å snakke om delmål. Tønsberg neste, og vi fikk med oss Magne på veien.
Magne hadde akkurat samme problemer under føttene som jeg, så vi var to som løp på nåler. Vi hadde aldri komfortabelt mye tid til neste cutoff tid så vi måtte holde oss løpende så ofte vi kunne. Utrolig nok klarte vi det. Nå begynte jeg for alvor å se medaljen i det fjerne. Vi var tre som kjempet med oss selv, men dro hverandre frem. Selv om de verste høydemeterne hadde gitt seg før Hanekleiv så var det utrolig hvordan det dukket opp nye topper. De var kanskje litt mindre, men nå begynte jeg å komme dit at selv en fartsdump kunne virke høy.
Jeg vet ikke hvordan det går an, men når man blir møtt av herlige mennesker som RW-blogger Bjørg Astrid som er på seilbåtferie i Tønsberg og nok en gang Sissel på matstasjonen i Tønsberg; ja da bidrar det til enda mer energi, glede og vilje til å komme seg videre. Mer mat og nye sokker i håp om at jeg kunne få et litt bedre liv under føttene de siste 30 km. Solstrålen Bjørg Astrid sto også nede ved bryggene og heiet når vi passerte, og gav et skikkelig energidytt videre i riktig retning.
Det gikk ikke fort, og da Sofiia sa hun bekymret seg litt for cutoff tiden i mål som var kl 21 så tror jeg styggen på ryggen dukket opp, for da klarte vi jammen å få litt fart på bena igjen. Jeg sa til meg selv at smerte er bare midlertidig. Jeg kan gå på nåler noen timer til.
Halvveis på veien til Verdens ende fra Tønsberg møtte vi på siste drikkestasjon, og der sto den mest energiske verten man kan tenke seg i styrtregnet, Egil Kragel. Nok en gang, jeg lover det hjelper! Kun 17 km igjen. En vanlig treningstur tenkte vi.
Det var en milepæl å komme seg under de 10 siste, men det gikk ikke akkurat unna. Vi kom til et vann der vi kom oss over ved å hoppe på store steiner. Sofiia og jeg var overhodet ikke i stand til å hoppe. Vi vasset over. Deilig påfyll til det som skjedde nedi skoene.
De siste 2 km foregikk i nærheten av havgapet. Det begynte å lukte sjø og vi visste at målstreken var godt innenfor rekkevidde. Utrolig nok klarte vi å hente krefter til å løpe mot slutten. Vi rotet litt med navigeringen, og tok med oss noen ekstra deilige meter på slutten. Vi kom ned bakken på Verdens ende til kubjeller, jubel og glede og vi var i MÅL! Klokken var 20.45. Vi kom inn 15 minutter før cutoff, og jeg hadde vært ute i 34 timer og 32 minutter.
En stolt mann og sønn sto i mål og ventet på meg. Det var helt fantastisk å se de, og den herlige SMVE gjengen – Jeg kommer aldri til å glemme dere. Dere satte virkelig spor når det gjelder engasjement.
Tusen takk til Sissel, Sofiia og Magne for å bidra til at jeg kom i mål! – til heiagjengen som var til stede og den store heiagjengen digitalt. I bilen hjem sovnet jeg godt pakket inn i en dunsovepose. Medaljen har jeg hatt rundt meg siden. En fin juvel i medaljesamlingen.
Foto: Soria Moria til verdens ende, Sissel, Jenny, Nina, Bjørg Astrid og Sofiia
