Mai var måneden Mount Everest med sine 8848 moh skulle bestiges virtuelt gjennom Runner’s World Challenge 2020. Selv om jeg bor et sted omgitt av fjell, var jeg ikke sikker på om jeg ville klare denne utfordringen. Det krever dedikasjon, tid og fokus å samle så mange høydemeter.
Gå hardt ut og øk underveis
Første mai startet jeg rett på og gjorde unna de første 848 høydemeterne på fjellet Gamlemsveten, i snøbyger og sterk vind. Min kjære fotograf og forlovede hang med og da jeg ville gå opp igjen for å få det nøyaktige antallet høydemeter ble han med uten protester. Det var den fineste «blomsterbuketten» jeg kunne fått av ham. Resten av dagen var jeg i lykkerus.
Bare to dager etter dro vi tilbake samme sted og «føk» opp igjen i bedre vær og med bedre sluttid (her er flere stravasegment, som ekstra motivasjon) Veldig gøy!
Kostnadseffektive bakker
Det gikk raskt opp for meg at jeg ville ha det brattest mulig, altså flest mulig høydemeter på kortest mulig distanse, for å få det «effektivt» nok. Orket ikke kaste bort unødvendig energi på for slake bakker, som medførte at distansen ble lengre. Det gikk sport i å finne de bratteste stedene. Jeg har en fulltidsjobb, så jeg har ikke ubegrenset tid til å gjøre som jeg vil.
Jo brattere jo mer effektivt, men samtidig tøffere å komme seg ned igjen. Kunne jeg snudd fjellet på hode for å gå oppover ned igjen, hadde jeg gladelig gjort det, skjønner du tegningen? Brukte faktisk hele mai på å fundere på hvordan man enklest mulig kunne komme seg ned igjen fra høydene. Har ikke kommet opp med noen gode løsninger enda.
Dette prosjektet ble så altoppslukende at jeg begynte å drømme om høydemeter om natten.
Dette prosjektet ble så altoppslukende at jeg begynte å drømme om høydemeter om natten. Hvis du lurer på hva underbevisstheten din holder på med, er det bare å observere drømmene dine.
Bruke hund som unnskyldning
Da jeg var ute på egne turer og hadde hunden med, brukte jeg henne som unnskyldning for å teste nye, rare, bratte «stier», som jeg ikke ville fått noen andre med på, og så forklarte jeg henne hvorfor vi måtte snu og gå opp igjen, da det viste seg at stien forsvant utenfor en skrent; «Å nei så dumt, nå gikk vi feil gitt, da må vi snu og kravle opp igjen». Det ble liksom mindre sprøtt når jeg kunne snakke, diskutere og dele ansvar med henne i fht stivalg. Fikk innimellom noen dumme blikk fra henne da jeg måtte opp på alle benker i terrenget eller opp i utkikkstårn, bare for å strekke armene i været og løpe ned igjen til henne. Hver meter teller, må vite!
Garmin utfordret talltvangen min
Det dukket opp situasjoner der jeg manglet, for eksempel 8 meter fra å runde 100-tallet (jeg liker runde tall!) Jeg løper opp en trapp og så vil ikke Garmin registrere de siste meterne jeg unektelig nettopp besteg. Den er utfordrende og sterkt provoserende å bli utsatt for, selv for en psykolog. Etter å ha bannet ferdig inni meg, tok jeg det som eksponeringsterapi og prøvde å tenke på de større perspektivene i livet…
Merket at jeg etter hvert fikk en tendens til alltid å skanne miljøet, uansett hvor jeg befant meg, for å se om jeg kunne hente med meg noen ekstra meter. Du vet at partneren din synes du er passe gal og opphengt, så det er nesten litt skamfullt. Du prøver å finne fornuftige forklaringer på omveien, men klarer det ikke, men stopper ikke av den grunn. For å ikke ødelegge selvfølelsen helt, forteller jeg om egenskaper jeg setter pris på, nemlig det å være dedikert og gjennomførende når man først har bestemt deg for noe.
17. mai og erobring av Everest
17. mai ble det virtuelle løpet til Oslo maraton gjennomført. Vi løp en «halvmairaton» rundt Ålesund og samlet de siste meterne for at jeg kunne fullføre prosjektet Mount Everest. Veldig tilfredsstillende!
Høydemetermålene utvides etter å ha fullført Mount Everest
Men jeg kunne jo ikke gi meg nå! Det var jo nesten en halv måned igjen av mai, så da tok jeg fatt på neste fjell på listen. Jeg satset på det laveste av de tre fjellene; Galdhøpiggen på 2469 høydemeter. Da hadde jeg i hvert fall to av tre fjell.
Den virtuelle utfordringen «Til himmels» på Kristi Himmelfartsdag, skulle også gjennomføres. Jeg våknet med migrene, men fant ut av jeg ville angre hvis jeg ikke prøvde å samle noen høydemeter den dagen. Jeg ville jo få medalje så da måtte jeg prestere litt. Jeg løp ut alene og samlet litt over 600 høydemeter før frokost, før vi etter et skikkelig måltid dro på en fjelltur og fikk med oss 1100 høydemeter til. Det ble en god dag!
Mai, en massiv høyde- og distansepers
Det viste seg etter hvert at jeg klarte å nå Mont Blanc også, med sine 4808 høydemeter. 31. Mai ble feiret på Frostatind og avrundet prosjektet, som til slutt ga meg den nette sum av 17.181 høydemeter i løpet av mai måned! Så mange høydemeter har jeg aldri samlet før i løpet av en måned. Og på toppen av det hele løp jeg inn 322 km i mai, det er distansepers for min del i løpet av en måned, i de 6 årene jeg nå har løpt.
Det er en balansegang å leve et «normalt» liv, når hode vil trene som en «wannabe» eliteutøver. Kroppen må også taes hensyn til. Jeg kom meg igjennom hele mai, uten å provosere leggene feil. Tror en del av det har med at høydemetersanking er en god form for styrketrening og er mindre belastende for kroppen i forhold til ren løping. Det meste foregikk også i variert terreng. Men det skal sies at jeg var ganske kjørt den siste uken, det var ikke fart igjen i kroppen. Måtte også ha flere dager helt uten løping i starten av juni.
I juni blir det ikke fokus på mengde og høyde, men på kortere løp og litt mer fart. Høydeklatring gir ikke akkurat den raskeste kroppen, men kan indirekte bidra til å gjøre en raskere.
#reklame:
RWC 2020 fortsetter forskjellige virtuelle utfordringen, noe for enhver smak. Så trenger du ekstra motivasjon for å trene er det bare å melde seg på, det som kunne friste. Sjekk linken her.
