Graves sykdom har betydd en ny hverdag. To steg frem, ett tilbake. I sommer fant jeg ut at jeg trengte et nytt mål. Her er veien fram mot 10-kilometersmålet, viktigheten av målsettinger og evnen til å håndtere skuffelser.

Heeei dere, nå er det jammen lenge siden forrige oppdatering, men det er liv i meg altså.

Formen har sakte, men sikkert kommet seg. Stoffskiftet har trøblet det litt til for meg ja, og jeg går fremdeles på stoffskifteregulerende medisiner. Det har vært litt sånn, to steg frem, ett steg tilbake, men det betyr jo sakte, men sikker fremgang det.

I sommer fant jeg ut at jeg trengte ett nytt mål å jobbe mot. Valget falt da på et 14-ukers løpeprogram mot mila på 45 minutter. Med varierende form nesten fra dag til dag, ble målet å fullføre alle øktene. Nedskalering av fart –ok, men jeg skulle gjøre mitt beste.

Mila på 45 minutter var aldri målet mitt, men programmet passer meg godt. Etter hvert som testløpene kom som perler på ei snor så jeg at min gamle 10-kilometerpers fra 2015 (46.44) kunne nåes. Dette ble mitt A-mål. B-målet ble å komme seg under 48 minutter som ville bety «etter-Graves-pers» men jeg håpet på «en skikkelig» pers. C-målet var rett og slett fullføre løpet og dermed hele programmet. Alle disse målene utenkelig i vinter og vår.

Løpsuken kom. Jeg skulle tørre å roe helt ned å samle overskudd.

<3 Mandag:

Rolig 15 minutter, 5 minutter i overfart, 6 SL, 5 min nedjogg. Beina føles sterke og gode! Vel hjemme starter nysingen!

Våkner tirsdag morgen pottetett. Vonde bihuler og vond hals, fryser og er skikkelig uggen i kroppen.

<3 Torsdsag:

10 minutter rolig, 3 * 2 minutter (1), 5 min rolig. Kroppen føles egentlig bra. Kjører på med en liten styrke og mobilitetsøkt på stuegulvet.

<3 Fredag:

5 minutter rolig, 4 SL, 5 minutter rolig. Alt kjennes i orden. Blir det PB i morgen? Jeg har trua. Kan bare «cruise» i 4.39- fart og nå mitt fantastiske 46.30. Jamfør de siste løpstestene fart og følelse da burde dette være lett oppnåelig.

LØPSDAGEN:

Lett i hodet. godt humør, det er strålende høstvær. A L T ligger til rette for en magisk løpsopplevelse. Spiser en god frokost, varmer godt opp, min fine famille rigger seg til med musikk, plakater og flagg. Gliset går nesten rundt.

Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette?

Tidlig kjenner jeg «Blæh». Kroppen funker ikke. Presser og stresser for å få opp farten, ingen flyt. med tunge og vonde bein vil det seg rett og slett ikke. Familien heier, danser og backer, men dessverre hjelper det ikke.

Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette? – JA! Husk C- og B-målene, de er innen rekkevidde (for så vidt A også, men orker ikke) Snart neste delmål som er 7 km. Gå litt, så løp igjen …

7 kilometer passeres, YES, bare 3000 meter igjen. Tungt, jobbe, jobbe. Hold trykket. 7, 8 km og STOPP igjen! Godsnakker med meg selv » ok, gå i 200 meter så later du som dette er intervall. Du har et drag på 2000 meter igjen, det klarer du»

Starter på’n igjen, beina så tunge, så tunge. Ca 1000 meter igjen. Møter tre damer som bruker hele fortauet, må opp i en gressbakke for å passere. Stivner totalt. Stemmen i hodet er det igjen «jobbe på , snart i mål. 800 meter igjen, det er to runder på løpebanen det, avslutt sterkt» Kroppen lystrer ikke. Jeg vralter meg i mål og stopper tiden. 47.14! Det er sure 31 sekunder det.

Skuffet skriver jeg innlegg på instagram (theabaekkevold) og her må jeg bare forklare meg litt. Dette var et personlig mål i konkurransen mot meg selv. Målbevisst har jeg lagt ned økt etter økt uansett dagsform i 14 uker. Et oppnåelig mål hadde blinket seg ut og jeg trodde jeg hadde det. Når følelsen underveis ble så vond, blir opplevelsen også dårlig. Det betyr imidlertid IKKE at jeg mener andre som ikke løper mila på samme tid ikke duger. Herremin, alle vi som er ute er RÅE. Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

Mitt lille hjertesukk er uansett, det burde være lov være skuffa der og da. Lov til å dele det også, det er jo bare den ærlige følelsen når noe man har jobba for glipper.

Jeg elsker løping, men det er ikke Runner’s high hver gang.

Smilet er forlengst tilbake. Jeg har fullført alle øktene i programmet og det er jeg super stolt av, og dere, nye muligheter kommer… Denne persen skal nås :)

God løpeklem fra Thea <3