Det har vært en rar løpevår. Ganske annerledes enn det som var planen. Det som skulle bli mitt travleste løpeår hittil har nå blitt det roligste på lenge.
Vi er alle i samme båt. Alle løpene vi har gledet oss til har blitt avlyst i tur og orden på grunn av corona. I tillegg har jeg vært syk. Jeg hostet sammenhengende i 4 uker, og når det endelig avtok og jeg så smått prøvde meg på noen løpeturer igjen – da viste det seg at jeg hadde hostet på meg ribbeinsbrist. Å være tålmodig er en prøvelse når man er glad i å løpe. Det har jeg fått kjenne skikkelig på. Den store vinneren i alt dette er mitt venstre kne. Det har kranglet litt i vinter. Endelig fikk det etterlengtet hvile.
Heldigvis kunne jeg kun to uker etter «smertetoppen» av ribbeinsbristen starte forsiktig å løpe igjen. Forsiktig i den grad at jeg fulgte med at smertene ikke ble verre når jeg løp. Det gjorde de ikke. Tvert imot synes jeg det raskt ble bedre når jeg begynte å bevege meg igjen. Da gav jeg raskt gass slik at jeg klarte å fullføre Runners world challenge #milettermiliapril 150 km.
Prikken over i’en og feringen over at jeg var tilbake i løpeskoene tok jeg sammen med 9 andre utrolig spreke damer fra Grenland. En liten uke før bestemte jeg meg for å kaste meg på det som skulle bli vårens vakreste eventyr.
Foran fra venstre: Silje Asdøl, Live Kåsa Svarstad, Maria B. Sørbø og Heidi Rørvik
Titoppern Grenland er et tilbud til turinteresserte i alle aldre. Fra 1. mai til november kan du registrere deg på utvalgte topper, og når du har registrert deg på 10 av dem har du fullført. I år er det 20 utvalgte topper å velge mellom, men grunnet altfor mye snø var kun 17 topper tilgjengelig på 1. mai. Disse 17 toppene ønsket vi damene å ta på én og samme tur. Vi så for oss å bruke ca et døgn – kanskje litt mer.
Vi så for oss å bruke cirka et døgn – kanskje litt mer.
Jeg satte meg i bilen etter jobb på hjemmekontoret den 30. april og kjørte til Skien. Jeg hadde egentlig forholdt meg rolig til denne turen så langt, men da kom sommerfuglene i magen. Høy puls og til og med litt småkvalm. Bilen var fylt med mat og godteri. Nå var det bare å fylle på.
På grunn av corona hadde vi bestemt oss for å kjøre maks to i hver bil. Min venninne Kine og jeg fylte bilen med klær, sko og mat og den fikk raskt navnet «Kine og Marias lille ultrarede». Det så ut som vi skulle på ferie i 14 dager.
Kl 20 på kvelden var alle 10 damene klar for første topp som var Nordkollen. Sissel, min herlige og smågærne #høgepålivet venninne skal ha all ære for oppsett av rute – med kvalitetssikring av Hanne og Heidi. De hadde estimert tider vi kom til å bruke – ja, for oss andre var det ren CHARTERULTRA som Silje raskt konstaterte. Værmeldingen var ikke særlig lovende for kvelden og natten, men det finnes jo ikke dårlig klær … bare dårlig bla bla bla som jeg pleier å si.
Siden toppene ligger rundt omkring i Grenland ble det en del bilkjøring mellom flere av toppene – rullende matstasjon er et annet ord for det. Vi startet i Siljan og allerede på Nordkollen kunne vi se at regnet kom ned som snø i høyden. Da vi skulle i gang med topp 2 var det allerede blitt mørkt, og hodelyktene måtte frem. En salig blanding av piskende regn og tett snødriv holdt på gjennom hele natten. På noen av toppene var det ren julestemning, et magisk winter wonderland og gjerne opp mot 20 cm snø.
Det sies at noen av de fineste utsiktspunktene besøkte vi i løpet av natten. Med andre ord ikke så mye å se, men igjen må jeg skryte av reiselederne for to viktige valg:
- Natten kom tidlig på turen (Egentlig ikke et valg da turen hovedsakelig skulle foregå 1. mai).
- De lengste og mest krevende toppene kom tidlig på turen.
Det var en utrolig takknemlig opplevelse når dagslyset kom, og sammen med dagslyset kom fuglesangen. Kl 7 om morgenen hadde vi unnagjort 6/17 topper og vi svingte innom en bensinstasjon i Skien for å få på oss tørre klær og spise «middag» (Real turmat for de fleste)
Turen gikk videre til Melum i Skien hvor vi skulle løpe topp 7 og 8. Dette er stedet hvor mannen min har vokst opp, og han har ikke vært på noen av disse toppene så da kan sørlandskona ta han med på tur på hans egne hjemtrakter senere. Det er jo ikke verst. Topper verdt å besøke!
Og så – på tide med det jeg i etterkant kalte for kremtoppene! Det var jo litt deilig at ikke alle var like lange og krevende. Piggen og Kjerkåsen i Skien var to topper som – siden vi hadde begynt å komme oss godt ut på formiddagen – tiltrakk seg familiene. Her var det mer folk, men fortsatt mulighet for å holde avstand. Veldig hyggelige topper og nå hadde solen begynt å skinne.
Vi snakket mye om at vi virkelig fikk oppleve 4 årstider på denne turen. Høst og vinter på natten og vår og deilig sommer på dagtid. Etter kremtoppene var det på tide med en lengre en. Jeg var fast bestemt – den skulle foregå i t-skjorte. Dette var Hørsfjell og vi hadde beveget oss ut i Bamble. Da denne var unnagjort var vi ferdig med 11 topper og klokka var rundt 15.
På dette tidspunktet var alle damene fortsatt topp motivert og i strålende humør. Ingen var i nærheten av å gi opp. For en gjeng med beintøffe damer tenkte jeg! Et lite klapp på skulderen til meg selv også.
Videre bar det til luksustoppen Jypleviktangen ved sjøen. Vi startet ved å løpe nedover, og det var ren idyll. Da vi kom ut på den lille toppen 5 moh med utsikt ut i havgapet og sola skinte på oss kunne vi ikke annet enn å smile og juble litt etter 20 timer ute i løpesko.
Vi beveget oss mot Porsgrunn og fikk med oss et par topper også der. Det skal sies at det var fantastisk utsikt fra flere av toppene, men det er litt vanskelig for meg å skille nå på hvordan det så ut hvor og hva som skjedde hvor.
Til slutt returnerte vi til Skien og hadde tre topper fordelt på to turer igjen. Den tredje siste toppen, Øvrumskollen, var ikke så lang men ganske så bratt. En veldig flott tur.
Vel nede igjen var det bare å kjøre til siste stopp for å gjennomføre finaletoppene, Galten og vestre Vealøs. Klokken hadde nådd 21 på kvelden, det var blitt kjølig igjen og mørket hadde begynt å sige på. Likevel, her var det 10 jenter med utrolig godt mot!
Selv om vi hadde vært på farten et helt døgn så føltes det ikke helt sånn. Tiden gikk så utrolig fort samtidig. Alt gikk slag i slag. Vi var hele døgnet veldig effektive rundt mat, klesskift og kjøring fra sted til sted. Plutselig var tiden inne for siste økt. Helt utrolig. Det var ikke sånn at vi ikke var slitne. Vi kjente så klart i kroppene at vi hadde løpt langt, skravla gikk ikke i ett på alle 10 hele tiden – men humøret var godt. Pågangsmotet var til stede.
Galten føler jeg nå var fort gjort. Fra den skulle vi litt ned igjen før vi skulle opp til vestre Vealøs. Jeg er en løper som er tryggest med sikker grunn under bena – asfalt og grus. Jeg hadde virkelig fått utfordre meg i godt over et døgn i terreng nå, og det vanskeligste synes jeg er nedover. Jeg er rett og slett litt pinglete. Som jeg sa til Heidi; nå er jeg glad for at det går oppover til Vealøs og at vi derfra og ned skal løpe på grus selv om jeg visste det ville føles som juling for kroppen.
Noe skjer i hodet når man nærmer seg målstreken. Man kjenner på en enorm glede, men man er også FERDIG. Det skjer med meg uansett om det er 10 km, halv- eller helmaraton eller ultra. Da vil man i mål. Jeg vet at hadde det vært enda noen flere kilometer eller en topp til så tror jeg jammen vi hadde klart å mobilisere krefter for det også, men jo nærmere målstreken kom jo mer kjente jeg på kroppen, bena og hele meg at nå er jeg klar for mål 😊 Den siste etappen var ganske tøff i mørket og kulden, og det var helt ubeskrivelig å stå på toppen av Vealøs til slutt. Vi kom i mål ca 00.05, og dagen var gått over til 2. mai. 28 timer brukte vi inkludert bilkjøring. Turen viste 92,3 km og høydemeterne varierer litt fra klokke til klokke, men hvis vi sier ca 4500 så lyver vi ikke. Dette var etter at vi hadde sagt ha det bra til hverandre på toppen og karret oss ned i eget tempo på grusveien. Lover at det ikke gikk fort.
Det ble distansepers for de fleste av oss. De aller fleste hadde maraton som minimum før denne turen. Selv var min lengste tur fra tidligere Ecotrail 80 km. Makan til tøff gjeng. 5 av jentene var nye bekjentskaper for meg, og det er utrolig moro å bli kjent med og møte andre som har gjort helt vanvittige ting. Her kan Norseman, Transalp på sykkel og Xreid blant annet nevnes. Skjelver i buksene av å høre om det til tross for at jeg er påmeldt Xreid 2020 selv.
10 blide jenter på startstreken – 10 glade jenter i mål. Vi er så happy! Dette var tøft både fysisk og mentalt, men vi klarte det. Og vet dere hva? Vi kommer helt sikkert til å gjøre det igjen 😊
PS! Sissel og Hanne tok de tre siste toppene på truger og ski på søndag. Jeg satt hjemme i Oslo med laaaange øyne, fulgte med på Instagram og lengtet. De gale har det godt!
Klem fra Maria 😊
Foto: Bilder fra alle jentene
