"D går likar no" - Runner's World Norge

April har gått over i mai og jeg tenkte en liten statusrapport var på tide.

I april meldte jeg meg på «mil etter mil april» 42 km. Håpet var jo å klare det, men jeg var usikker. var forbedringene jeg hadde kjent bare et blaff? Jeg vet at mange med Graves opplever tilbakefall og jeg var engstelig for det samme.

Bedre og bedre for hver uke

Langfredag var det Langfredagsmaraton og jeg ville gjerne stilt til start, dessverre ble det litt for tidlig for meg. Heldigvis skulle både mannen min og andre løpevenner delta, så fikk gjøre det nest beste, nemlig: Heie! Både fysisk og via sosiale medier. Løpegleden var stor over hele landet denne dagen.

I løpet av de neste ukene prøvde jeg meg forsiktig frem, litt hjemmestyrke og litt mer løping for hver uke. Plutselig var april over og jeg hadde sanket 136 løpte kilometer. Jeg måtte jobbe litt med hodet for å ikke sprengløpe de siste dagene. Jeg var jo så nær det neste målet i «challengen» 150 km. Fornuften vant og jeg klarte å nyte det jeg hadde fått til. Dessuten hadde jeg et nytt mål. 1. mai ble det arrangert 100 minuttersløp og jeg sto på startlisten!!!

100 minutters løp

Våknet 1. mai til sol, litt overskyet (og litt vind, men det blåste vi i ;)) Perfekt løpevær. Anders og jeg hadde funnet oss ei flat og fin løype vi skulle prøve. Målet var 15 kilometer. Så ser jeg tilfeldigvis ut av ruta og ser nabo og venn Eskil varme opp utenfor. Jeg viste at han og samboer Ida var påmeldt løpet og løp ut for å heie han frem til start. Han forteller entusiastisk at han skal løpe en runde rundt husene på ca 800 meter. Han er ivrig og stråler av løpelyst. Det smitter.

10 minutter etter møter Ida, Anders og jeg sammen med Eskil. Barna våre har satt opp drikkeposter og flagg utenfor hvert sitt hus. De tegner meg kritt i asfalten, pynter med flagg og har med musikk. Løpefølelsen er så til de grader til stede.

Med den sangen de bruker rett før start i Berlin Maraton på anlegget (Sirius fra The Alan Parsons Project) , teller Eskil ned. Vi startet sammen (selvsagt med avstand). Løpehjertet mitt sprekker nesten av glede. Jeg løper igjen, på et løp! Sammen akkurat disse tre som jeg har delt så mye med. Oslo og Trondheim Maraton, Birken, diverse lokale løp og St. Olavsloppet. Vi har delt løpegleder og sorger. Dette var STORT!

Så ubesktivelig glad etter 100 minutters løp (tok en avtikker fra løypa og endte på stadioen)

100 minutter etter er 16.68 km tilbakelagt for min del og det er ny distanserekord for meg på denne siden av Graves. Farten vil fremdeles ikke særlig opp. Jeg vet ikke om det er sykdommen eller kondisen som har fått seg en real knekk, men det gjør ingen ting. Jeg LØPER igjen.

På kvelden møttes vi fire rundt bålbanna, ett par på hver side av bålet. En liten feiring var på sin plass. Akkurat denne dagen føltes verden normal igjen. Vi hadde både deltatt på løp og hadde afterrun med «debrief». Nye løpeeventyr ble planlagt. For min del, i nærmeste fremtid, blir det:

10. mai Run forest run.
17. mai 17. mairaton (Jordbærmila)
21. mai Til Himmels.

Ellers skal nye kilometer og høydemeter sankes i månedsutfordringene «Mil etter mil mai» Her er målet 150 km og «The Sky is the limit» hvor målet blir å bestige Galdhøpiggen.