«Any idiot can run a marathon, but it takes a special kind of idiot to run a race like this».
Jeg var helt enig med Richards wakeup quote of the day da jeg rullet ut av teltet mitt og pakket sammen teltet mitt halvt sovende. Beina kjentes slitne ut og selv om dagens etappe «bare» var 36 kilometer lang, var dette også den bratteste etappen.
En bratt start
Dag 4 av The Coastal Challenge Costa Rica startet med en brutal motbakke på 10km som tok oss fra havnivå opp til 950moh. Sola hadde avgitt en stekende varme fra det øyeblikket den dukket opp av horisonten og lufta var stillestående og luftfuktigheten var så høy at klærne mine allerede var gjennomvåte.
Jeg var i god driv oppover, krokrygget og med hendene på lårene i god stil. Asfaltveien hadde gått over til grusvei og grusveien gikk etter hvert over til gress før vi var inne i tett jungel hvor det var så bratt at man her og der måtte dra seg opp etter grener og lianer. Her måtte jeg følge godt med, for selv om det bare var noen få meter mellom de rosa merkebåndene som viste hvor traseen gikk, så gjorde alt buskaset det vanskelig å se båndene.
Og litt til opp…
Da jeg kom ut av jungelen og inn på en gressvei merket jeg en endring i temperaturen. Her fikk jeg skygge og luftfuktigheten var betydelig lavere. Dessuten var det nå en liten pause i klatringen. Men jeg skjønte at jeg ikke hadde nådd toppen enda. Jeg kom inn på en rød jordvei. Her var det ikke noe skygge og jeg merket med en gang hvordan sola brant på kroppen min. Det føltes som å være i en ovn hvor heten både kom ovenfra og nedenfra. Akkurat som om jorda reflekterte alle strålene sola sendte ned mot den.
Nå gikk det oppover igjen og Garmin fortalte meg at jeg nærmet meg toppen av bakken og dagens andre vannstasjon. Jeg gledet meg til å få mulighet til å kjøle meg ned med kaldt vann. Det hadde ikke vært en eneste elv eller vannpytt siden start denne dagen og jeg merket hvor mye det hadde å si for kroppstemperaturen at jeg ikke hadde fått dynket meg skikkelig med vann denne dagen.
En matstasjon på topp
Jeg gledet meg alltid til å komme frem til en ny matstasjon. De som stod på sjekkpunktene var alltid i godt humør, sprudlet og heiet og gjorde alt de kunne for at løperne skulle bli godt ivaretatt. Sjekkpunktet på toppen av monsterbakken den 4 dagen av The Coastal Challenge var kanskje den beste sjekkpunkt opplevelsen i løpet av hele løpet. Det var full fest, og mesteparten av crewt var samlet der for å heie løperne opp til topps. Jeg nøt tiden der, fylte på med sjokolade, nøtter og frukt. Flaskene mine ble fylt opp og jeg lot kjølig vann renne ned over hodet og nakke. Buffen jeg alltid hadde på håndleddet sørget jeg for var dryppende våt før jeg danset av sted ut fra sjekkpunktet til heiaropene.
Derifra ventet det en lang berg- og dalbane av korte, men bratte bakker. Det var ikke en eneste rett strekning herifra og frem til mål. Enten var jeg i en oppoverbakke, eller så var jeg i en nedoverbakke.
Det var en lang strekning med jordvei og det gjorde det mulig å løpe. For meg var disse strekningene med jordvei mye mer utfordrende enn lange strekninger gjennom jungel og regnskog, gjørme og elvekrysninger. Bevegelsen blir monoton, og kroppen begynner å verke både her og der. Så da jeg endelig kom inn på sti igjen jublet jeg innvendig.
Og for en sti det var!
Vi var oppe i høylandet på en gresskledd slette med vid utsikt. Stien var av jord og lett å løpe på og svingte seg nedover åsen og inn mot regnskogen og inn i et elveleie. Skyggen i skogen var etterlengtet, men der inne var også luftfuktigheten skyhøy. Jeg beveget meg langsomt nedover i et elveleie hvor terrenget krevde all den fokus jeg hadde. Noen steder måtte jeg skli og klatre nedover de glatte og våte steinene. Det var partier som dette jeg trivdes aller best i. Det gikk langsomt, men jeg glemte helt at jeg løp løp.
Jeg var bare ute på eventyr.
Bakkelei
Da jeg kom ut av elveleiet begynte jeg å regne på hvor mange bakker som kunne gjenstå før etappens siste lange og brutalt bratte nedoverbakke kom. Jeg kjente at jeg nå begynte å bli lei av bakker, men det kunne ikke være mange oppoverbakker igjen nå, for klokken min fortalte meg at jeg bare manglet 300 høydemeter av dagens 2083 høydemeter. Da jeg møtte på en i crewet etter nok en bratt oppoverbakke fikk jeg svaret. Nå var det bare 2 lange og en kort bakke igjen. Og så ville det bare gå nedover.
Jeg var fortsatt dame nummer 3, men jeg visste at nedoverbakken som ventet ikke ville være en fordel for meg. Og det fikk jeg rett i.
En snegle møter en frosk
Den siste lange og bratte bakken ned mot havet gikk i sneglefart. Jeg snublet, hang i lianer, grep fatt i trestammer og klatret til tider baklengs nedover igjennom et tettvokst jungellandskap. Store blader dekket stien og du visste ikke hva som lå unner og jeg kvakk til da en fargesprakende frosk hoppet frem fra under bladene. En av de froskene du ikke har lyst til å komme borti. Jeg unngikk den bare så vidt, men paranoiaen jeg kjente på etter froskemøtet holdt seg helt til jeg var ute av jungelen.
Da jeg endelig nådde dagens siste vannstasjon kjentes lårene mine ut som gele. Det var ikke langt igjen før jeg var i mål, men de siste få kilometerne gikk på stekende varm asfalt. Og i det jeg løp ut fra det siste sjekkpunktet dukket en av damene fra Costa Rica opp. Hun hadde mye mer å gi og det endte med at jeg krysset målstreken et par minutter bak henne, igjen som dame nummer 4, men fremdeles ranket som dame nummer 3 sammenlagt.
