Bølgene slo inn mot stranda i Dominical. Etter to lange dager kjentes beina ikke lenger helt freshe og jeg så ikke frem til den første biten av dagens etappe.
Race briefen kvelden i forveien hadde beskrevet de første 9 kilometerne som teknisk «hoppe fra sten til sten»-løping, (med andre ord et perfekt sted for å vrikke en ankel eller to), i et elveleie før vi begynte stigningen opp mot dagens to høydepunkt; Nauyaca-fossen og den mer bortgjemte, men minst like vakre La Florida-fossen.
De to siste dagenes elvekrysninger hadde krevd mer enn jeg hadde forestilt meg og om jeg nå skulle bevege meg i slikt terreng i 9 kilometer så jeg ikke lyst på utsiktene til en god plassering denne dagen. Både Manu og Veronica har erfaring fra «adventure racing» og trives godt i slikt terreng og jeg var sikker på at de ville ha en stor fordel på denne etappen. Men jeg tok det ikke så tungt, regnet bare med at jeg ville være nødt til å bruke litt lenger tid denne dagen.
Men der tok jeg feil.
Kjerringa mot strømmen
De første 9 kilometer i elveleiet på dag tre i The Coastal Challenge er uten tvil den morsomste løpsopplevelsen jeg har hatt noensinne. Vannstanden i elva var høy og i løpet av de 9 kilometerne vekslet jeg mellom å hoppe fra sten til sten, vade med vann opp til livet, smyge meg langs smale partier på elvebredden og til tider måtte jeg også svømme. Jeg glemte helt at jeg var i en konkurranse, for meg var dette en herlig morsom lek og da jeg kom til den første drikkestasjonen på denne etappen, der man kommer ut av elven, hadde jeg et stort smil klistret til fjeset. «This is the mos fun racing experience I’ve ever had» gliste jeg til Olivier som fylte flasken min med elektrolytter mens jeg stappet i meg salte poteter og vannmelon.
Jeg brukte ikke lang tid på drikkestasjonen, for nå så jeg at Veronica var på vei oppover elva og jeg la av sted, noen få hundre meter bak Manu oppover veien mot Nauyaca fossen. Bakken opp mot fossen var som alle andre bakker i Costa Rica; bratt og varm. Jeg trasket oppover i et godt tempo, motivasjonen var på topp for jeg visste at jeg hadde gjort det bra den første strekningen og beina føltes gode ut så denne dagen kunne jeg gjøre det bra.
En foss og en feil
Da jeg beveget meg ned trappene mot Nauyaca fossen fikk jeg øye på Manu, bare 20-30 meter forran meg nå, og jeg tror jeg var for opptatt av å ta igjen Manu og på å krysse fossen uten å vrikke anklene til at jeg virkelig tok meg tid til å beundre stedet jeg var på. For når jeg ser på bildene fra det stedet tenker jeg fortsatt «var jeg virkelig der?»…
Jeg nådde Manu på stigningen opp fra fossen, en bakke som var enda brattere enn bakken opp mot fossen, men Manu holdt en bedre fart en meg i nedoverbakken som fulgte, så jeg ble værende i hælene på henne. Noe som førte til at da Manu havnet «off course» gjorde jeg det også.
Jeg begynte å stusse da vi kom til et veiskille hvor det ikke var noen merker, men fulgte Manu som fortsatte oppoer på hovedveien, for kanskje hun hadde sett merker lenger fremme? Men da vi fortsatte oppover uten å se noen merker ropte jeg til Manu og spurte hvor hun hadde sett det siste merket. Noe virket feil og jeg løp tilbake den veien vi hadde kommet, Manu fulgte etter.
Vi møtte noen andre løpere som kom bak oss og forstod etter hvert at noen måtte ha sabotert merkingen. Sannsynligvis noen unger i landsbyen der vi løp som hadde moret seg litt, uten å forstå hva det vil si for løperne.
På rett spor til enda en foss
En av damene som har løpt The Coastal Challenge minst 5 ganger fant oss rådville på stien og hun visste heldigvis veien videre, så vi kom inn på riktig spor igjen. Men nå var piffen gått litt ut av meg, for jeg forstod at jeg ikke bare hadde mistet forspranget jeg hadde fått i løpet av de førte 14 kilometerne, jeg hadde også havnet et godt stykke bak flere av Costa Rica løperne som kjente stedet og løypa. Og i tillegg hadde jeg fått 5 kilometer ekstra og veien videre til neste drikkestasjon var lang.
Klatringen opp mot La Florida fossen var bratt og krevende og gikk igjennom jungel og buskas, men nedoverbakken som fulgte var enda mer brutal. Heldigvis veide det vakre stedet opp for alt slitet det hadde krevd å komme seg dit. La Florida fossen er en godt bortgjemt perle og ikke et sted som besøkes hyppig av turister. Det å få mulighet til å oppleve steder som dette er noe av det som gjør The Coastal Challenge til et helt magisk eventyr.
Påfyll av næring og motivasjon
Etter å ha fått fylt på elektrolytter og næring på drikkestasjonen hadde humøret og motivasjonen min kommet seg igjen og jeg fikk beina i gang igjen. Jeg var helt mør i lårene da jeg kom ned til havet og etappens siste 12 kilometer hvorav 7 kilometer i stekende hete på en tropisk strand som virket uendelig lang, 2 kilometer igjennom Tarantula Alley (ja, stedet har navnet av nettopp den grunnen du tenker, men heldigvis gjemmer edderkoppene seg langt nede i hullene sine når løperne tramper av sted over hjemmene deres).
Men etappens hardeste bit å komme seg igjennom var de siste 3 kilometerne som gikk langs en trafikkert vei. Varmen og alle bilene som kjørte forbi i høy fart bidro ikke til mye komfort på denne etappens avslutning. Jeg var sliten, varm og veldig glad for å komme i mål etter 47 kilometer på det som løpsarrangøren beskriver som den tøffeste dagen av The Coastal Challenge Costa Rica.
Har du ikke lest de forrige postene om løpet? Her er link til dag 1 og dag 2 av The Coastal Challenge Costa Rica.
