Det har ikke blitt så mange innlegg de siste ukene. Med en så stor begivenhet som bryllup og påfølgende bryllupsreise til Hawaii har det naturlig nok vært andre ting som har vært i fokus. Men på Maui gikk Maui Marathon av stabelen imens vi var der og det føltes ut som en unik mulighet. Når Skjalg, mannen min, i tillegg er positiv til at jeg får et ‘lite’ spontant løpeeventyr mens vi er på tur så var det bare å melde seg på.
Fokuset på dette løpet skulle bare være opplevelsen og muligheten til å løpe et såpass eksotisk sted. For det første var jeg på bryllupsreise og den turen skulle ikke bli påvirket av noen oppladning til et løp. Jeg har løpt veldig lite på asfalt det siste året og har ikke deltatt i noe 100% asfaltløp på snart tre år. Jeg er midt i en sesongpause og har generelt lite fokus på (strukturert) løping om dagen. I tillegg sier en temperatur på over 30 grader og høy luftfuktighet at det skulle være vanskelig nok å gjennomføre.
Mat før start – ingenting å si på presentasjonen
Derfor stilte jeg til start i kjole med blomst i håret i skikkelig Hawaii stil. Smilet var på plass og jeg var klar til for en annerledes opplevelse. Jeg hadde jo sjekket med trener Sondre først om det var ok med en såpass tøff løpeøkt i sesongpausen og hadde fått klarsignal så lenge jeg lovet å smile og kose meg underveis.
Starten gikk 05 om morgenen. Så tidlig var det ‘bare’ 26 grader og det var godt å få en time før solen stod opp og temperaturene begynte å stige. Stemningen var god ved start, flammeshow og massevis av frukt til de rundt 400 deltakerne. Jeg satte avgårde i et passelig tempo som jeg følte jeg skulle klare å holde over flere timer. Det var ganske fantastisk å se lyset endre seg i løpet av de første 15 kilometerne før solen til slutt hadde stått helt opp. Jeg kom i prat med en hyggelig dame, Kim fra Chicago, og holdt følge med henne fram mot 30 kilometers merket. Denne biten av løypa gikk en del opp og ned langs en svingete kystvei. Varmen begynte å gjøre seg gjeldende men det var heldigvis mange drikkestasjoner underveis. Til slutt følte jeg at jeg ikke orket å holde følge med Kim lenger så jeg ønsket henne lykke til og fortsatte i eget tempo litt lenger bak. Poenget var jo fortsatt å nyte turen. Men selv hvor mye jeg forsøkte å kose meg var de siste syv kilometerne i mål ganske pyton. Jeg er definitivt ikke laget for å løpe lange distanser på vei i over 30 grader. Vel i mål på 3:38 kunne jeg konstatere at jeg hadde kommet inn bare halvminuttet bak Kim så jeg hadde klart å ta innpå igjen etter hun forsvant fra meg drøye 15 kilometer tidligere.
Glad og fornøyd i mål med to medaljer!
I mål fikk jeg et stort håndkle dynket i isvann rundt meg og et pizzastykke. Smilet var stort etter noe som for meg var et kjemperesultat på et asfaltmaraton hvor fokuset hadde vært å kose seg. Når mannen min møter meg en blomsterkrans og forteller meg at jeg vant klassen min og ble nr. 25 av alle deltakere var lykken komplett. At det ikke kanskje ikke var det høyeste nivået på deltakerne gjorde ikke noe på mestringsfølelsen, jeg gjorde det tross alt for gøy!
Så er det tilbake i hvilemodus, hvertfall for et par uker til. Løpeskoene skal definitivt komme i andre rekke på bryllupsreise, nå er det andre eventyr som venter.
