Overskriftene på dette blogginnlegget kunne vært så mangt; «Forvent det uventede», «Årets tredje løp i boks», «En ulykke kommer sjelden alene».
Det som skulle bli et blogginnlegg om årets tredje løp, personlige rekorder og rutinemessig opptrening til Ecotrail ble plutselig snudd litt på hodet. Vi skal fremdeles fortelle om løpet og rekorden, men hva som skjer fremover er det vel ingen som kan svare på på nåværende tidspunkt.
Lørdag 7. mars dro Renate og Therese til Egersund for å løpe halvmaraton. For Renate var dette årets tredje løp, og for begge var det årets andre halvmaraton. Det var lovet fint vær og fine forhold, så Thereses plan var å prøve og sette ny pers i løpet. Renate skulle ha det som en rolig langtur og planla å danne baktroppen. Særlig lystne på å løpe ble imidlertid ingen av oss da vi møtte noe som lignet snøstorm underveis på kjøreturen til Egersund. Da det i tillegg gikk opp for Therese at det ikke ventet medalje etter endt løp, vurderte hun sterkt å skrinlegge hele planen om pers. Medalje er viktig altså! Renate hadde mest lyst hjem å legge seg.
Etter å ha prøvd å psyke hverandre opp, stilte likevel begge så klare som vi kunne blitt på startstreken. Å løpe under slike forhold var jo uansett veldig god trening! Therese la avgårde, og da vi passerte hverandre ved runding, skjønte Renate at Therese lå godt an. Renate lå også godt an til å fullføre etter sin plan – men lærte likevel en lekse; åpner man for hardt, blir det tungt på slutten uansett hvor rolig man har tenkt å ta det. Therese hadde klart å snu negative tanker til positive, og klarte endelig å bryte den magiske 2-timers grensen. Med solid margin! Hun ble klokket inn til 1.53 og var kjempeglad!
Vi var på forhånd blitt enige om at det ikke var nok med et halvmaraton denne lørdagen – som trening til Ecotrail var vi fast bestemte på en liten fjelltur etterpå, innom Egersunds etter hvert berømte «Trollpikken». Det regnet og blåste stadig tettere, og det måtte en god del overtalelse til før Renate ville bevege seg ut fra den varme bilen. Men fjelltur ble det! Det overrasker kanskje ikke noen om vi sier at vi fikk gå helt i fred både opp og ned.
Vel nede og inne i en god og varm bil hvor vi fikk skiftet til tørt tøy, var vi bra fornøyde med dagens innsats begge to. Nå følte vi at vi var litt i rute mot Ecotrail. Og så skulle vi egentlig ønske at historien sluttet her. Men det gjør den altså ikke.
Det heter seg jo at de fleste ulykker skjer i hjemmet. At hunden til Renate skulle hoppe og lande rett på tåen hennes var kanskje ikke uventet. At hun skulle smelle samme tå inn i veggen like etterpå var mindre ventet. Men at det skulle føre til brudd i tåen, det var uventet! At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig. Og ganske nedtur for Renate som endelig var så godt i gang med treningen igjen etter å ha haltet seg gjennom 2019.
At to av tre Ninjagirls ble satt ut av brukne tær i løpet av en to måneders periode, var ikke bare uventet, men også ganske usannsynlig.
Men etter noen dager var ikke egne skader så viktige, for plutselig var hele landet i en krisesituasjon. Etter snart fem uker uten løping er Renate snart klar for å starte opp igjen. Lene må vente litt til. Og Therese; hun løper og løper. Vi aner ikke om det blir flere løp før sommeren – eller i år i det hele tatt – og vi vet heller ikke om vi blir klare for dem i tide i så fall. Som alle andre, får vi ta en dag av gangen. Og om det ikke skulle bli Ecotrail i år, så skal vi gjennomføre det seinere. 80 km. Alle tre – det er vi helt bestemte på!
PS: For alle andre som lengter etter løp finnes det heldigvis virtuelle alternativer, for eksempel Runner’s World Challenge nå i april.
