Sist lørdag var det på nytt klart for halvmaraton i Oslo, med strålende vær og gode temperaturer var det rene sensommerfølelsen i byen. Været var fint å rusle rundt i, men i det varmeste laget når man skulle prøve å prestere som best.
Jeg hadde store planer om å løpe et godt løp og helst perse min tidligere halvmaratontid. Jeg var kanskje noe overoptimistisk, for jeg hadde håpet på flere minutters bedring. Det var en reell sjanse for at jeg skulle kunne klare ønsket tid, trodde jeg. Jeg innså raskt at det ikke holder å ønske. «You don’t get what you wish for, you get what you work for» er en setning jeg skal leve etter fremover.
Jeg hadde regnet ut hvilke fart jeg måtte holde for å klare tidsmålet og satte av gårde da startskuddet gikk. De første 4 kilometerne forløp i godt driv, for godt tidvis. Jeg VET jo at man bør holde igjen når det går for fort, men jeg preges fortsatt av nybegynnerfeilen, som er at det er bedre å løpe fort og holde så lenge en kan, enn å spare på kreftene til senere ut i løpet. Det kreves også viljestyrke å holde igjen og tillate at andre løper forbi en. Jeg er tydeligvis ikke der enda, men skal komme dit en dag! Fra 8 kilometer og utover gikk det bare nedover. Jeg klarte ikke holde oppe stegfrekvensen, uansett hvor mye jeg ønsket og ville det. Etter hvert begynte jeg jammen å stoppe opp og gå korte partier også (det viste seg at jeg ikke hadde brukt mer enn 1 minutt tilsammen i denne fasen, men likevel…). Jeg hadde lovet enkelte personer at jeg skulle pushe meg selv hele veien, men klarte ikke pushe mer enn det jeg gjorde. Uansett, jeg forbedret tiden min med et minutt fra i fjor. Kjip og skuffet følelse i mål, men det hjalp med en flott medalje;) Da jeg rett etterpå så flere som kollapset ganske så alvorlig før mål, så skjønte jeg at det var en utfordrende dag for mange og at jeg burde være fornøyd.
Måtte prøve å vise litt glede med gjennomføringen. Ikke hver dag man kan løpe gjennom Oslos gater på denne måten, i slikt vær.
Jeg gjorde noen selvobservasjoner underveis i fht hvor lett det er å påvirkes av andre medløpere. For det første, nervøsitet! Det er viktig å prøve å ikke gå for sterkt inn i den følelsen, slik at den blir hemmende og lammende. Er andre nervøse rundt deg, prøv å finne felles løsninger og fokus, som får dere litt bort fra den verste spenningen. For det andre, da det begynte å bli tungt så oppdaget jeg at det var veldig lett å rettferdiggjøre at jeg selv måtte gå litt, spesielt da jeg så andre menn gå foran meg. Jeg klarte å «snappe» meg selv ut av illusjonen etter noen skritt og prøvde å skifte gir til løping igjen. Som Maratonmamma nevner i sitt innlegg, så stivner man fort hvis man stopper opp og går. Jeg merket også at det lå flere potensielle kramper på lur, klar til å angripe i gåmodus, så det var bare å få opp tempoet igjen fortest mulig. Løsningen er nok å ikke tillate seg å stoppe eller å gå, men heller løp i skikkelig sneglefart, og passe på hva man tenker og sier til seg selv i slike faser. Fordi en annen løper stopper opp, betyr det ikke at du selv skal gjøre det samme. Jeg innser at alt dette blir bedre med erfaring, så ingen løp er bortkastet, uansett hvordan de blir gjennomført.
Oslo maraton er et imponerende arrangement, som fungerer ganske så suverent. Derfor gleder jeg meg til neste år, kanskje jeg da ha lært enda litt mer og har jobbet enda litt bedre.
Det er også fantastisk å se alle de som løper i mål og utstråler gleden ved å ha klart å gjennomføre en personlig målsetting.
