Hvordan motarbeider verdens beste utøvere alderen for å prestere bedre lenger? Og hva kan du gjøre for å holde følge? Runner’s World utforsker vitenskapen som skaper langvarige karrierer.
Omtrent 45 minutter inn i 2014-utgaven av Boston Marathon stakk Meb Keflezighi fra tetgruppa. Og favorittene lot ham tilsynelatende stikke.
De så ikke den eritreiskfødte amerikanske løperen som noen stor trussel: en 38-åring dumpet av hovedsponsoren sin, Nike, for fire år siden da de konkluderte med at hans beste dager var bak ham.
23.-plassen han løp inn til året før under New York City Marathon så ut til å bekrefte Nikes vurdering.
TV-teamet som dekket løpet må ha tenkt det samme. Selv mens Keflezighi økte ledelsen sin til over minuttet, fokuserte kameraene på gruppa bak som inkluderte regjerende mester Lelisa Desisa.
I mellomtiden lå Keflezighi langt foran. Med seks kilometer igjen tok to kenyanere opp jakten, 28 år gamle Wilson Chebet og 29 år gamle Frankline Chepkwony.
De kutta mer enn 20 sekunder på farten per mile, og ledelsen minsket til 30 sekunder, deretter 20, så 10. Med litt over én mile igjen var Chebet stakkarslige 6,2 sekunder bak.
Men bak TV-skjermen – de hadde endelig fått med seg hva som var verdt å filme – satt Keflezighis trener Bob Larsen og så på kroppsspråket til de to løperne: Chebet sitt var stakkato og tungt, Keflezighi sitt konsentrert og rent.
Bob Larsen sa til seg selv: «Jeg tror Meb holder dem unna».
Noen øyeblikk senere gløttet Keflezighi over skulderen sin og så det samme Larsen hadde sett.
Han knyttet neven og strakk armen opp, vinket til publikum, korset seg, og med ny personlig rekord på 2:08:37, ble han den eldste mannen på over 80 år som krysset mållinjen i Boston først.
En ny tid
Ved å gjøre det ble han også del av noe av det mest spennende som skjer innenfor sport om dagen, spesielt for dem som sanker treningstimer og vil delta selv, ikke bare se på.
Vi er i de eldre utøvernes tidsepoke.
På tvers av idretter oppnår utøvere karrierebeste i en alder som for en generasjon siden ville vært ansett som pensjonsalder.
For å nevne noen: Roger Federer, Serena Williams, Michael Phelps, Cristiano Ronaldo, Jo Pavey og Shalane Flanagan.
Og det gjelder ikke bare proffene. En studie som nylig ble publisert fant forskerne ut at nye rekorder i Masters athletics ble satt i en akselererende fart. I mosjonsløp øker deltakelsen mest i klassene 50+, og kvalifiseringstidene for good-for-age-deltakelse i løp synker drastisk.
I undersøkelser gjort til boken Play on: How to Get Better with Age, ble dusinvis av toppidrettsutøvere og deres team intervjuet i tillegg til forskere som studerer dem.
Fra innsiden av elitesportssentra og anti-aldringsklinikker er det mulig å se hvordan kirurger forlenger karrierer med nye kirurgiske teknikker og biologiske behandlinger som bruker kroppens celler som verktøy for å reparere.
Vi kan se banebrytende teknologi som kan forutse skader, hvordan strategier for fysiske prestasjoner revolusjoneres og legger til år på utøveres karrierer, og hvordan spesifikke kognitive vaner tillater disse utøverne å oppnå nye høyder lenge etter det man pleide å kalle «peak age».
Mens idrettsvitenskapen raser mot fremtiden, sender den tilbake gavepakker med gode nyheter til eldre utøvere. Å titte inn i toppidrettens verden gir oss et glimt av virkeligheten vi alle snart vil leve i: En studie på medisinske nyvinninger så at tiden fra en ny teknikk er utvunnet til den nyttiggjør den generelle befolkningen, er på 17 år.
Men det som er mest spennende er ikke tekniske duppeditter eller bioteknologiske mirakler i horisonten; det er kunnskapen vi kan benytte oss av allerede i dag.
Takket være tiår med forskning og praksis har idrettsvitenskapen en ny forståelse av hvordan prestasjoner kan optimaliseres i hvilken som helst alder, og hvordan disse prinsippene kan forstås og brukes av alle.
Her er noen av tingene man kan lære av å tilbringe tid med Meb Keflezighi og andre som endrer vår forståelse av hva eldre utøvere kan oppnå.
Tren smart
Fundamentet for denne eksplosjonen av lengre karrierer baserer seg på en nyvunnen verdsettelse av balansen mellom trening og restitusjon.
Det er ingen ny idé å legge restitusjon til i treningsprogrammet, men til tross for dette har mange idretter og utøvere holdt fast ved en tanke om at mer er mer: Den best trente utøveren vil råde, så ikke la noen trene mer enn deg på treningssenteret eller på løpebanen.
Dette var normalen helt til omtrent 15 år siden når innovative trenere som Raymond Verheijen hos Manchester City i England, og Gregg Popovich, trener for det amerikanske basketballaget San Antonio Spurs, begynte å være talsmenn for å gi friske spillere, spesielt eldre, mer tid til å hvile for å unngå utbrenthet på sikt.
– Hvis du er ekstremt godt trent, men også ekstremt sliten, så vil prestasjonen din være ræva, sier Verheijen.
Under deres regime sank antallet skader, og eldre stjerner som Craig Bellamy og Tim Duncan oppnådde noen av sine beste prestasjoner sent i karrieren. Overalt bet trenere seg merke i det.
Det som da var kontroversiell kunnskap ble stadig mer konvensjonell kunnskap.
Du kan se arven etter Popovich og Verheijen i det sensor-pakkede utstyret Premier League-spillere nå har på seg på treninger for å overvåke treningsmengden, og varsle trenerne når de er i fare for å bli overtrent.
Du kan høre det i forklaringen til 36 år gamle Roger Federer som tidlig i 2018 returnerte som nummer én på verdensrankingen.
Han gir æren til en måteholden deltakelse i turneringer, mens Desiree Linden sier at det var å ta sju måneder fri fra trening i 2017 som gjorde det mulig for henne å vinne Boston Marathon i 2018 som 34-åring.
Det er ikke nødvendigvis noe som kommer naturlig. Selv vi mosjonister har vokst opp med et «no pain, no gain»-mantra, og har en tendens til å inneha en driv mot å jobbe hardere og lenger.
Det blir bare forsterket for eliten:
– En av de vanskeligste tingene å gjøre for en eliteutøver er å ta en fridag, sier Keflezighi.
– Vi er så motiverte, så drevet av rutine. Vi liker å kjøre på.
Men han sier at det å lære kroppen sin å kjenne godt nok til å vite når en fridag vil være til bedre nytte enn en ekstra treningsøkt, hadde stor betydning for at han klarte å vinne sitt største løp i en alder av 38.
Å lære å kjenne hvor mye hvile du trenger, starter med å lytte nøye til kroppens signaler: føler du deg støl og stiv, treg, tung?
Deretter kan du supplere den tilbakemeldingen med konkret data fra for eksempel GPS-klokka som kan måle hvilepuls og pulsvariablen (HRV).
En hvilepuls på bare noen slag i minutter over normalen kan være et varseltegn på at du begynner å bli overtrent, trenger mer søvn eller er i ferd med å bli syk; mens en lav HRV er en indikator på utbrenthet i sentralnervesystemet, noe som er assosiert med blant annet økt risiko for skade.
Du må også godta og implementere en endring i tankesettet: tidligere tenkte vi at den beste utøveren er han som forlater treningssenteret eller banen sist; nå vet vi at det kanskje heller er motsatt.
Ifølge mange eksperter er ikke det å trene mest og hardest nøkkelen til suksess.
I sine yngre dager var basketstjernen Kobe Bryant kjent for sine såkalte «blackout-økter,» hvor han løftet vekter til han svimte av.
Treneren hans gjennom alle år, Tim DiFrancesco, sier at det var når han lærte å ikke overdrive at det ble mulig for Bryant å prestere i sitt andre tiår i toppen av profesjonell basketball.
– Angrip øktene dine med en «live to train another day»-mentalitet, i stedet for en «tren til du spyr»-holdning, sier DiFrancesco.
Polarisering
Hilary Stellingwerff er en mellomdistanseløper som løp for Canada i sommer-OL i Rio da hun var 34 år.
Hun husker da hun var i Kenya og trente med flere av de beste løperne i verden. På en restitusjonsdag hadde hun vanskeligheter med å holde følge med gruppa – fordi de løp så sakte.
De trente med tanken om polarisering, et treningskonsept videreutviklet av den norske forskeren Stephen Seiler.
I et polarisert program er omtrent 80 prosent av øktene gjennomført på ultralav intensitet.
Hvor lav?
Ta for eksempel Eliud Kipchoge som løp verdensrekorden på maraton med en fart på 2,72 minutter på kilometeren. Han klokker en forbausende rolig fart på nesten 6 minutter på kilometeren på restitusjonsdager.
For ham er det så sakte at det kanskje ikke føles ut som han har trent i det hele tatt. De resterende 20 prosent av øktene er gjort på høyest mulig intensitet.
Hilary’s ektemann, Trent Stellingwerff, er en av Canadas fremste idrettsvitere. Han forklarer teorien bak polarisert trening:
– Som trener håndterer du til enhver tid tre faktorer: Hva slags stimuli og treningstilpasning ser jeg etter i denne økta? Hva er restitusjonsprofilen? Og hva er resultatet av økta? Med andre ord, hvor ofte er jeg nødt til å gjøre dette?
De fleste utøvere, proffer så vel som amatører, tenker ikke nok over disse faktorene.
Som et resultat trekker Stellingwerff frem at de trener hardere enn de burde på lette dager, noe som fører til unødvendig utmattelse som de drar med seg inn i de harde øktene. Og det hindrer dem fra å kunne ta seg helt ut.
Ved å polarisere øktene sine kan en utøver som Hilary Stellingwerff unngå å havne i lapskaus-fella. Hun kan bygge opp den aerobe kapasiteten hun trenger for 5-kilometerløp, mens hun holder seg opplagt nok til å gjennomføre to til fire harde økter per uke som forbedrer toppfarten hennes.
Med årene blir det desto mer avgjørende å polarisere i begge ender av spekteret. Eldre løpere trenger som regel lenger tid til å restituere seg fra harde anstrengelser.
– Mikrotraumet som forårsakes av hard trening trenger lenger tid for å lege, hvilket gjør det desto viktigere å ikke legge til den utmattelsen mellom harde økter ved å trene for hardt på lette dager. I mellomtiden er intervalltrening det viktigste verktøyet for å motstå den aldersrelaterte nedgangen i VO2maks, sier Dr. Michael Joyner, forsker ved Mayo Clinic i USA.
Ta vare på kroppen
Når eldre eliteutøvere fortsetter å utmerke seg etter «peak age», er det ikke bare fordi de trener effektivt og styrer hvor mye belastning de ønsker.
De trener også smart på en måte som skiller ønsket treningsstress fra uønsket – den typen som fører til kroniske skader.
For Keflezighi betyr det å supplere løpeturene sine med økter på en ElliptiGO, en utendørs sykkel som ser ut som en rullende ellipsemaskin og får kraften sin fra en løpende bevegelse.
Det tillater ham å erstatte noen av kilometerne med trening som ikke påvirker sener, knokler og bindevev med samme repetitive belastning.
Dette er spesielt viktig for eldre løpere på grunn av bruskvev som fungerer som en type støtdempende lag i leddene våre. Denne slites med årene – spesielt i knærne – og cellene som hjelper dem å fornye seg blir mindre effektive ettersom vi blir eldre.
Men det er noen gode nyheter: Den samme kraften som skapes ved den repetitive bakkekontakten og som bryter ned brusk, stimulerer også celler kalt kondrocytter som kan øke tilveksten av brusk.
Nøkkelen er å utsette kroppen din for riktig type stress for å få de positive effektene uten de negative konsekvensene, og når vi blir eldre betyr det mindre belastning.
For at Stellingwerff skulle finne riktig balanse mellom disse typene belastning, måtte hun gjøre noe av løpingen sin på en AlterG-tredemølle. Den bruker lufttrykk til å løfte henne litt opp mens hun løper.
Stellingwerff tråkker omtrent 100 000 skritt på en typisk treningsuke. For hvert steg hun tar, får kroppen et støt på fire ganger hennes kroppsvekt.
Med AlterG-maskinen kan hun redusere den kraften med 10–20 prosent. Og, hun kan gjøre det mens hun opprettholder sin vanlige stegfrekvens.
Hvis du ikke har 300 000 kroner å bruke på en antityngdekraft-mølle, så kan redusere støtene noe ved å løpe flere av kilometerne på mykere underlag som gress eller stier.
Dette er en strategi Jo Pavey mener har vært en viktig faktor i hennes lange karriere på topp. Du burde også omfavne alternativ trening med lavere belastning på ledd, som ellipsemaskin eller ergometersykkel. De fleste eksperter er enige i at alternativ trening fører til færre skader.
Langdistanseløpere samler like mye på medaljer som på skader, og lista over sistnevnte er så lang at den kunne vært pensum på et fysioterapistudium.
Til tross for at vi noen ganger tror vi har løpt fra gamle skader, kan de fortsatt føre til problemer.
Dette er noe Dr. Marcus Elliott, spesialist i skadeforebygging og prestasjonsfremming, ønsker å bekjempe på sin nye klinikk i California.
Ved hjelp av en ring med høyhastighetskameraer, fanger han tredimensjonale animasjoner av utøveres bevegelser mens bakkesensorer måler kraften de skaper i landingen.
Elliotts mål er å oppdage små bevegelsesmønstre som kan vise til at en tidligere skade påvirker utøverens løping, og som gjør løperen mer utsatt for skader på et senere tidspunkt.
– Kroppen skaper mønstre for å kompensere for disse skadene, så det å fjerne disse mønstrene slik at utøverne ikke blir tvunget til å pensjonere seg, er en av nøklene til å optimalisere utøvere mot slutten av karrieren deres, sier Elliott.
Vitenskapen med å forutse skader er langt fra perfeksjonert, men flere og flere profesjonelle idrettslag og utøvere investerer nå i systemer som det klinikken nevnt over har.
Det finnes også alternativ som er litt mindre høyteknologiske: fysioterapeuter kan nå administrere en funksjonell bevegelsesskjerm, der en serie med enkle bevegelser – som for eksempel knebøy, utfall og armhevinger – blir brukt for å identifisere begrensninger i styrke og bevegelighet. Dermed kan disse begrensningene bli behandlet før de leder til skader.
Det finnes også apper, som for eksempel Spark Motion som du kan bruke til å filme bevegelsene dine for en virtuell analyse fra en virtuell online-coach. Og selv om et trent øye alltid er bedre, så kan det hende du kan se åpenbare problemer med en slik egen-analyse.
Du er hva du spiser
Mange eldre eliteutøvere mener at kostholdet har mye å si for at de har kunnet holde på så lenge. Hvorvidt du bør følge deres fotspor er en annen sak.
Kirsty Coventry, en svømmer som deltok i OL etter fylte 30, har kuttet ut genmodifisert mat; en quarterback i den amerikanske National Football League (NFL) putter shots med brystmelken til kona si i smoothiene sine; og den eviggrønne Novak Djokovic har spist et glutenfritt kosthold siden en terapeut i kinesisk medisin overbeviste ham om at han hadde en allergi ved å få ham til å holde et stykke brød mot magen sin.
Tom Brady, quarterback i amerikansk fotball – 41 år og fortsatt en av de beste – gir sin holistiske guru, Alex Guerrero, æren for den lange karrieren.
Han mener at visse matvarer fremmer inflammasjon i kroppen ved å senke pH-balansen i blodet. Under hans veiledning unngår Brady sukker, tomater, hvete, meieriprodukter, jordbær, sopp, salt med jod, kaffe og de fleste typer kjøtt.
– De fleste utøvere som vi jobber med merker en stor forskjell når de jukser med kostholdet, sier Guerrero.
Kanskje det, men ernæringsfysiologer sier at det antakeligvis er fordi maten som utgjør størstedelen av Bradys kost – grønne bladgrønnsaker, rotgrønnsaker, kål, bønner, avokado, squash – er tilfeldigvis rik på masse forskjellige næringsstoffer. Alkalinitet har nok ingenting med det å gjøre.
– Faktisk bør utøvere heller være forsiktig med å spise for mye mat med antioksidanter som kan undertrykke inflammasjoner, mener Asker Jeukendrop, ernæringsfysiolog og fysiolog.
Selv om vondter som kommer med alderen skriker etter en kur, så kan det være dumt å døyve vondtene med midlertidige løsninger som antioksidantrik mat eller Ibux. Dette kan forstyrre kroppens naturlige respons på trening.
En annen ting eldre løpere bør tenke over ved menyvalget, er et fenomen kalt anabolsk resistanse som gjør det vanskeligere for kroppen å gjøre om mat til muskler ettersom vi blir eldre.
Men den stigende mengden protein du inntar kan hjelpe med å bekjempe effektene av sarkopeni, eller aldersrelatert muskelsvinn. Jeukendrup anbefaler mellom 1,2 gram og 1,7 gram protein per kilogram kroppsvekt, spredd ut over fire til fem små måltider i løpet av dagen.
Det finnes også sterke bevis, mange av dem fra laboratoriet til forskeren Keith Baar, på at å innta kollagen, kan korte ned på rekonvalesenstiden etter skader på sener, og minske stivhet i muskler etter trening.
Erfaringens visdom
Fordi suksess i idrett historisk sett tilfaller de unge, er det lett å tenke på karakteristikker vi forbinder med ungdom – lidenskap, optimisme, en følelse av usårbarhet – og anta at de overføres til fordeler i konkurranse.
Ofte er det faktisk det motsatte som er sant. Det er de mentale og emosjonelle rutinene som oppstår med tid og erfaring som kan føre til seier i det lange løp.
Ta for eksempel lidenskapen – spenningsnivået før og under en konkurranse.
Blir det for mye av det gode, for mye følelser, så bikker det over og fører til dårlige beslutninger og svekket prestasjon.
Andy Lane, professor i idrettspsykologi ved University of Wolverhampton, har forsket på spenningsregulering hos utøvere. Han sier at ettersom utøverne eldes, så opplever de færre og mindre intense «uønskede psykologiske tilstander» før og etter prestasjonene deres.
Lane mener noe av det har med hvordan målsettingene deres endrer seg med tiden. Eldre utøvere er bedre til å sette mål som er realistiske for dem å oppnå, mens yngre utøvere ofte setter urealistiske mål som ofte fører til skuffelse.
– Det er ekstra viktig å være nøye i utvelgelsen av mål for eldre utøvere som kan oppleve ikke bare et tap av motivasjon, men et tap av identitet når de oppdager at ikke kan prestere slik de en gang kunne, sier prestasjonspsykolog Don Kalkstein.
En viktig strategi for å unngå den typen nedadgående spiral, er å konstruere et hierarki med ulike mål.
For Keflezighi kan mål-hierarkiet for en typisk løpsdag se slik ut: vinne; hvis ikke mulig, podium; hvis ikke mulig, sette personlig rekord. I tilfeller hvor faktorer han ikke kan kontrollere gjør at et mål er utenfor rekkevidde – som på maratondistansen i 2012 under OL i London, hvor en flaskesituasjon ga ham magekramper midtveis – evner Keflezighi å sømløst endre mål og finne frem til en ny kilde av motivasjon.
Etter at han havnet langt bak tetgruppa, holdt han det gående helt inn til en fjerdeplass som han anser som en av hans beste prestasjoner.
Denne kombinasjonen av emosjonell stabilitet og fleksibel målsetting er oppskriften på å skape flere muligheter til suksess. Den amerikanske maratonløperen Desiree Linden for eksempel, utnyttet en uventet sjanse til å vinne fjorårets Boston Marathon som 34-åring, etter at haglbyger tvang flere av hennes antatt bedre konkurrenter til å droppe planene sine.
Moro
Du skulle kunne anta at utøvere som opprettholder en toppidrettsstatus i tiår er de som bare elsker det de gjør, men en idrettspsykolog vil fortelle deg at det aldri er så enkelt.
– Vi har en puritansk arbeidsmoral – hardt arbeid, hardt arbeid, hardt arbeid. Det kan drepe gleden, sier Jim Afremow, en idrettspsykolog som har jobbet med profesjonelle utøvere.
Mange unge utøvere drømmer om å bli toppidrettsutøvere. Men det er kun de som har disiplinen til å ofre bort «det vanlige liv» som blir det. Du må ville tilbringe tusenvis av timer på å trene, spise og sove etter et strikt skjema.
Du må bryte ned hver eneste prestasjon for å prøve å forstå hva som gikk galt. Det er lite rom for lekenhet og spontanitet. Men, hvis evnen til å behandle idretten din som en døgnjobb er avgjørende for tidlig suksess, så er evnen til å ha det gøy fundamental senere i en karriere.
– De beste utøverne i verden jobber hardest, men det er også de som har det mest moro, sier Afremow.
Å ha det gøy er også kritisk for alle oss som er villige til å logge mil etter mil, år etter år, på jakt etter våre beskjedne mål.
– Moro er det kritiske elementet, sier Jim Loehr, sportspsykolog og medeier i Johnson & Johnson sitt Human Performance Institute.
– Hvis du trener kun for å samle medaljer og tjene så mye penger du kan, så er det ganske gledesløst. Men hvis du gjør det fordi det er et uttrykk for hvem du er, med en følelse av takknemlighet og glede som overvinner både seier og tap – da kan du være sikker på at utøveren kommer til å være her i lang, lang tid.
Ferdig snakka.
