Spektakulært ble mitt oppsummerende ord for dagen, noe av det flotteste Norge har å by på av natur og utsikt, brattere enn bratt (de bratteste partiene hadde en helning oppover på 50 %), tusener av høydemeter (3000 positive høydemeter. Om det er så positivt kan diskuteres, men det gir store gevinster å klare å forsere så mange meter), perfekt vær og temperatur, blide og positive frivillige, som var med på å motivere og passe på oss, et lite strekk med asfalt, litt lenger strekk med spredt sti innimellom, ellers uønskede mengder ur, terreng og myr. Det ble en utfordrende og perfekt dag i fjellheimen.

Fantastisk utsikt og Norgesreklame. Tror løpet vil tiltrekke seg mange utenlandske løpere etterhvert. Foto: Håvard Myklebust Photography

Dette var andre året løpet ble arrangert. Fra 42 startende i fjord til 134 startende i år, kan vel Stranda Fjord Trail Race betegnes som en suksess. Løpet vil nok vokse enda mer med årene. Det vil tiltrekke seg mange sterke og utenlandske løpere. Det er en suveren måte å få norsk natur på sitt ypperste, intravenøst rett i blodet, i løpet av en dag.

Dette var mitt første fjelløp. Det å stå på startstreken med et svært stekt kvinnefelt, symbolisert ved selveste Emelie Forsberg var en rar opplevelse. Fikk selvfølgelig noen usikre tanker i fht om jeg hadde begitt meg ut på noe uoverkommelig. Sommerens aktiviteter har gitt meg en viss form for trygghet og mestringsfølelse. Det har blitt løpt i fjellet, først en uke i de franske alper og så i Norge, det er jeg veldig glad for nå. Stranda fjord trail race var en blanding av alle turene jeg har hatt de siste månedene. Alt jeg har erfart kom til nytte under dette løpet.

Problemet mitt er at jeg ikke er noen god oppoverløper (enda). Det at dette løpet ender med en mentalt svært utfordrende 8.5 km lang oppoverbakke, fra havnivå opp til over 1200 moh på Roaldshorn, fortalte meg at jeg ikke kunne forvente den mest imponerende sluttiden. Likevel ville jeg teste meg og se hva jeg kunne klare å få til.

Vi startet på grusvei oppover til det gikk over i fin sti, som snodde seg videre opp, i nesten 4 km. Hele feltet begynte selvfølgelig å løpe, siden det var et løp… Uheldig for min del, som raskt ble påminnet om at jeg burde ha varmet litt opp, selv med 33 km foran meg. Siden jeg ikke var varm, opplevde kroppen løpingen som et sjokk. Jeg ville egentlig startet med rask gange, men turde ikke stå frem som den pinglen,… før etter noen hundre meter, men da var allerede kroppen i fin protestmodus, pulsen i taket og svetten på full dusjstyrke. Det er i slike stunder at hjernen er på sitt mest tolerante (JA til alle håpløse innspill, uannsett nytteverdi) og åpner seg på vidt gap og tar i mot alle demotiverende spørsmål ufiltrert. Dette tullet ble heldigvis blåst bort da vi kom oss opp på første platå og en fantastisk utsikt åpenbarte seg. GoPro ble fisket frem (man har da tid til fotografering og filming, i hvert fall første gang man løper et løp) og kroppen fikk hentet seg litt inn igjen, inntil vi traff på fjellveggen, der vi måtte begynne å klatre opp en helning på 48% på det bratteste. Var svært spent på om høydeskrekken hadde tenkt å delta på det tidspunktet, men den holdt seg heldigvis unna.

Her sees fjellveggen vi måtte forsere for å komme oss videre opp til Fremte Blåhornet. Den fremsto ganske loddrett.

Jeg brukte staver mye av turen, det var til god hjelp i oppoverbakkene. De som ikke hadde staver her måtte hjelpe til med hendene for å komme opp denne fjellsiden.                  Foto: Torstein Sandven.

Ca 7 km ut i løpet nådde vi første og høyeste fjelltopp, Fremste Blåhorn på 1478 moh. Så bar det nedover uren til neste topp, Heimste Blåhorn på 1354.

Det forledende med å trene alene eller med en partner, som ikke har til hensikt å konkurrere, er at man lett kan komme til å tro at man har blitt bitte litt god i det man driver med…men den ideen varer bare frem til man stiller i en konkurranse, da blir alle slike illusjoner blåst bort på få sekunder, hvis man ikke allerede er en dokumentert god løper, ref. det sterke startfeltet i år. Min nedoverløping i ur, som jeg syntes jeg mestret ganske så godt i sommer, ble ikke noe å skrive hjem om (nå har jeg allerede skrevet et helt blogginnlegg om å løpe i ur, så jeg trodde tydeligvis det var noe å nevne…men poenget i det innlegget var å få frem mestringsgleden uansett nivå man er på, innlegget kan leses her). Det fine med å oppleve dette er at man får noen ideer om hvordan man kan bli enda bedre. Modellæring er effektiv læring.

Her sees et eksempel på underlag det skulle «løpes» på, det var en del av dette under løpet. Egentlig utfordrende og gøy, på kortere distanser. Det gjelder om å ikke trakke over.

Det var lite sti å spore de neste kilometerne. Vi måtte krysse større områder med myr, noe som gjorde jevn løping utfordrende, det ble mer hopping enn løping over de våteste partiene, som heldigvis ikke var så ille, pga relativt bra vær de foregående dagene. Jeg hilste på mange medløpere underveis, kom i snakk både med lokale løpere, svensker, en danske, engelskmenn og en amerikaner og så hentet jeg positiv energi på alle kontrollpostene. Ble virkelig imponert over en dansk jente som deltok. Hun ble litt utpsyket nedover uren. Ikke mange steder å trene på bratt urløping i Danmark. Jeg var usikker på hvor jeg var i løypen i fht alle de andre deltakerne. Håpet å ikke havne helt sist, så jeg prøvde å holde det gående, bokstavelig talt. Ned mot Stranda sentrum var det fine skogsområder med sti. Der fikk jeg oppleve en festelig start på en alvorlig fremovertryning. Fikk reddet fallet med å stramme det andre benet som motvekt, noe som resulterte i akutt krampe i det benet. Rart hvor mye man får tid til å oppleve og tenke i løpet av et sekund. Måtte bare tvinge meg igjennom begynnende krampe, det var eneste mulighet for å unngå å ligge tegneserielangflat med brukket nese på stien.

Det å løpe gjennom et område gir en egen eierskapsfølelse til stedet man løper. Nå føler jeg at jeg har blitt en liten del av Strandaområdet. Nede i Stranda sentrum var eneste drikke- og matstasjon, ( ellers foregikk vannpåfylling fra elver og kraner). Der hadde de et godt utvalg av begge deler og veldig positive frivillige. Problemet mitt under løp er å klare å få i meg fast føde, ikke enkelt. Maten vokser i munnen og vil liksom ikke videre. Klarte å få i meg 3 chipsflak, to gummikrokodiller og 3 glass cola på den stasjonen. Ellers fikk jeg i meg en Cliffbar, 3 Sponsornordic gels og to Tailwind drikker under løpet. Det fikk meg heldigvis i mål.

Siste etappe er bare på 8.5 km (!), den går fra Stranda sentrum og helt opp til Roaldshornet på 1230 meters høyde. Den etappen blir derfor gått på ren vilje og stahet. Jeg var psykisk forberedt på dette og så derfor på etappen som intensiv mentaltrening. Dette strekket gikk jeg egentlig helt alene. Jeg hadde staver med meg, noe som kom godt med da stigningsprosenten krøp opp til 50 grader på det bratteste. Med ujevne mellomrom så jeg et nytt motiveringsobjekt, en mann foran meg, som jeg kunne sette meg som mål å ta igjen og passere. Jeg klarte til slutt å innhente 7 menn før målgang.

Sjarmøretappen fra Roaldshornet til paviljongen, et lite stykke nedenfor gikk lekende lett, etter å ha fått enda mer mentalt påfyll av fotografer og så Emilie Forsberg, som tilfeldigvis satt å heiet på meg oppi bakken. Hun måtte minne meg på å løpe i mål og ikke bli stående og bable der hun satt.

Strålende fornøyd med å klare å fullføre løpet uten vondter eller fall. Foto: Kondis

Det er en fantastisk følelse å løpe i mål etter et gjennomført løp, et skikkelig kick. Jeg følte meg som en vinner. Jeg endte opp på en 12. plass blant kvinnene. Tiden ble 7.03 timer. Hadde det vært fjorårets løp, hadde jeg endt opp på en 3. plass med den tiden ;)

Jeg må få takke Stranda fjord trail race og alle involverte for et fantastisk arrangement, som frister til gjentakelse. Må også få takke mottakskomiteen ved målgang!