Struktur, troen på det enkle og brennende kjærlighet er ingrediensene i løpelivet til fysioterapeuten John Henry Strupstad. Opprinnelig fra Hamar, men nå bosatt i Oslo. Fra å være en mellomdistanseløper på et middels godt nivå i Norge, har han nå blitt en av landets aller beste på de virkelig lange løpene. Og med seg på veien har han samboer, ei lita jente og full jobb som fagredaktør i tidsskriftet Fysioterapeuten.
Måtte løpe lengre
Etter å ha løpt mellomdistanse en stund stagnerte resultatene litt for Strupstad, og de personlige rekordene uteble.
– For meg er det å sette nye personlige rekorder en viktig motivasjonsfaktor. Så da gikk jeg heller opp i distanser og forsøkte meg på maraton. Jeg merket at jeg fikk raskt fremgang der, helt til det også stagnerte. Da gikk jeg opp til ultradistanser hvor jeg nå forsøker å gjøre det bra. Jeg tror ultraløpere har det veldig godt med seg selv, og trives med det de gjør, smiler Strupstad. Han er blitt en av de beste i landet til å løpe langt, og har som mål å bli stadig bedre. For å klare det i en fullpakket hverdag, er det viktig å være strukturert for å få tid til å trene.
– Jeg har nok alltid vært ganske strukturert, men er det nok enda mer nå som jeg ikke har noen valg lenger. Med jobb fra 8-16, samboer og barn, må det være struktur i alt. Skal jeg få trent så må jeg ut om morgenen og jeg må løpe hjem fra jobb. Når jeg kommer hjem drar min samboer Kjersti Lerkerød ut på trening. Da er jeg hjemme med datteren vår Alma som nå er blitt et halvt år, sier Strupstad. Kjersti og John Henry møtte hverandre på Rallarvegsløpet, et ultraløp som går over to dager. Da var forutsetningene for begge to lagt. – Det er godt å ha en samboer med den samme interessen for å løpe langt, sier Strupstad.
Trener ikke styrke
Som fysioterapeut skulle en tro at Strupstad ville anbefale styrketrening for løpere, men det gjør han ikke. Hvert fall ikke for langløpere.
– Jeg har nok ikke tatt en eneste situps på 10 år. Jeg var mye skadet fra jeg var 20 til 22 år, og da begynte jeg å sykle litt for å ha noe å gjøre. Etter det trente jeg litt styrke. Mye fordi jeg studerte fysioterapi, og trodde at styrketrening var smart for oss løpere, sier han. Styrketreningen ble det etter hvert slutt på, og treningen har kun inneholdt løping.
– Variasjon i treningen får jeg ved å legge inn så mye motbakke som mulig når jeg løper. Det gjør at jeg som løper får trent styrke på en veldig funksjonell måte. En annen måte jeg varierer treningene på er å løpe i forskjellig fart hjem fra jobb, litt ut fra dagsform. Føler jeg meg lett så løper jeg fort, og motsatt. Jeg tror fartsvariasjoner, også underveis på en tur, kan være både god kondisjonstrening og styrketrening for en løper. For eksempel ved å øke frekvensen litt i motbakkene, sier han. Han legger til at for en mellomdistanseløper vil det kreves litt mer fokus på styrke, men for en ultraløper mener han at spesifikk styrketrening ikke har så mye å si. Det handler om å få løpt nok kilometer.
Løpeteknikk kommer av seg selv
Strupstad mener også at løpeteknikk kommer med antall kilometer man trener.
– Jeg har veldig tro på at man blir god på det man trener på. Den boomen som har kommet nå med PT’er og fysioterapeuter som holder teknikkurs er noe jeg ikke ville brukt hverken tid eller penger på. Jeg tror at hvis man løper mye så vil kroppen venne seg til et mer økonomisk steg. Og jo lengre turer du tør å legge ut på, jo mer økonomisk blir steget etter hvert som energilagrene i kroppen tømmes. Du må løpe økonomisk for å komme deg gjennom hele økta. Dette er ikke vitenskapelig basert, kun mine meninger rundt løping for ultraløpere. Men det finnes heller ikke mye vitenskapelige bevis for at løpeteknikkurs og styrketrening for løpere er bra. Så kan man naturligvis si at slik type kurs har en placeboeffekt og en motivasjonseffekt som virker positivt på løpere, sier Strupstad. Han er en løper som med årene har gjort seg erfaringer på hva som fungerer for han. Ved siden av å ikke trene styrke, tøyer han heller aldri ut etter en løpeøkt.
– Jeg har ikke tøyd ut på sikkert ti år. Det finnes ikke noe vitenskapelig bevis på at uttøyning er noe løperen må gjøre, og jeg har heller ikke funnet ut at det er noe jeg må gjøre, sier Strupstad.
Mental trening
Strupstad liker å løpe langt, og har flere ultraløp på merittlisten.
– Hver gang jeg har løpt et ultraløp så føler jeg at det er det tøffeste jeg har vært med på. Det er alltid det siste løpet jeg husker best, sier Strupstad. Han understreker at lange løp er en mental utfordring, men det er noe han klarer å takle på en god måte. Det er særlig ett løp som per i dag overgår alle de andre, og det er Xreid Hardangervidda i 2015. Da gikk det lenge veldig lett, men så begynte jeg å få det. Ved passering Vemork på Rjukan fikk jeg det skikkelig, og derfra og opp til Gaustadtoppen løp jeg i halvsvime. Jeg kom meg opp, og ble liggende på en madrass der oppe i et par timer før jeg kunne ta banen ned igjen, sier han. Likevel var det aldri aktuelt å bryte løpet. At han gikk på en smell tror han var en kombinasjon av distanse og uvant terreng.
– Jeg vet at det blir en enorm skuffelse hvis jeg bryter et løp, og jeg vil angre meg i flere dager etterpå. Derfor velger jeg heller å fortsette til mål, nesten uansett. Jeg ser egentlig ingen vits i å bryte. Det er bare å komme seg til mål, sier Strupstad. Og selv om man skjønner at det er mulig å hente motivasjon til å løpe over Hardangervidda, så er det litt verre å se hvordan det er mulig å løpe rundt under Bislett Stadion i 24 timer.
– Det å løpe rundt og rundt på en bane i 24 timer er ikke det som fascinerer meg mest. Da er det bedre å løpe ute i vakker natur, jeg innrømmer det. Men i konkurranser har jeg evnen til å glemme alt rundt meg, på godt og vondt. Jeg kommer inn i en slags transe, og da går det helt greit å løpe alle rundene under Bislett Stadion. Jeg hører ikke på musikk, men fokuserer kun på meg selv. Det er gleden av å få lov til å konkurrere som driver meg. Det er jo en gave man har fått. Når jeg løper er jeg min egen mentaltrener uten å vite om det. Mange går til mentaltrener og coach for å bli bedre til å løpe, men det er ikke noe jeg ville gjort. Dette handler om hva det er som driver deg til å løpe. Jeg startet med løping fordi jeg elsker det, og det er nok for meg, sier Strupstad.
Les også: – Dette blir helt ekstremt!
