En måned har gått siden Hornindal rundt. Den første uken etter løpet var det bare (aktiv) hvile som gjaldt. Jeg tror ikke jeg har vært så sår i musklene noen gang. Men denne gangen merket jeg ikke noe til ømme ledd i knærne slik jeg gjorde etter Transvulcania i mai så det tar jeg som et positivt tegn!

På grunn av jobb til havs var jeg tvunget til å starte opp løpeøktene igjen på mølla. Det ble en uke med kortere, men raskere økter. Jeg var faktisk positivt overrasket over at jeg klarte å få opp farten noenlunde greit 1,5 uke etter et løp som Hornindal. Dette føltes som et godt tegn for treningen som var planlagt i slutten av juli og begynnelsen av august. Disse ukene skulle jeg få lagt inn en siste innsats før OCC løpet 25 august.

Men ting går ikke alltid som planlagt. Jeg har vært frisk gjennom hele vinteren så det var typisk at jeg skulle gå på en smell når jeg endelig kom meg på land og skulle få inn noen skikkelige kvalitetsøkter i fjellet. Timingen kunne heller ikke vært dårligere. Jeg hadde to helger foran meg med mye hyggelig besøk på hytta og en sykkelfestival på Ål hvor jeg hadde lovet jeg kunne hjelpe til med stiguiding om det trengtes. Akkurat når det eneste jeg trengte var å ligge på sofaen og samle krefter.

Jeg var klar for to gode løpeuker i disse omgivelsene – det ble i det miste en god uke

Flere løpeøkter ble strøket. Syklingen sørget for at det ble aktivitet (selv om det nok ble i meste laget). Det ble i stedet en skikkelig jobb for hodet. Holde fokus på å prøve å bli frisk og stole på at man ikke mister formen selv med en uke som ikke går helt som planlagt. Det er jo helt logisk etter mange måneders dedikert trening, men likevel så vanskelig å slå seg til ro med.

Sakte men sikkert kom formen sigende tilbake. Etter en uke med lite løping fikk jeg en uke på fjellet med noen skikkelige gode økter. Jeg merket at jeg ble mye mer sliten etter øktene enn jeg vanligvis blir. Gleden var derfor stor når jeg avsluttet min siste økt på fjellet i går med en løpetur som viste en god tid på klokka, veldig gøy! At jeg sovnet utslitt i passasjersetet på vei tilbake til Oslo viser at jeg nok ikke er 100% i form ennå. På den andre siden med 120km og 5500 høydemeter den siste uka burde det være lov å være sliten også.

Jeg kjenner at jeg nok pushet på litt i meste laget når forkjølelsen var som verst. Nå blir det to og en halv uke med egenpleie og opplading frem mot OCC. Dette er et løp jeg har sett veldig fram til. Det å få lov til å ta del i Ultra-Trail du Mont Blanc arrangementet, selv på en kortere distanse, føles stort. Og det ville vært synd om en forkjølelse skulle komme i veien for dette. Særlig om det er fordi jeg ikke tok nok hensyn til hva jeg trengte for å bli frisk.

Tross forkjølelse – det ble noen skikkelig gode økter også