Likevel tok han flust med medaljer, satte gode perser som 8.08 på 3000 meter og en norsk rekord som sto i mange år.
– Jeg tok av og til noen langturer, forteller Tellesbø om treningsregimet den tida han var på topp, fra 1960 til 1963. En kan jo spørre dem som løper på 8.08 i dag om dette beskriver også deres treningshverdag. Svaret er antakelig nei. Hva var dette for en løpskarriere? Da Ola Tellesbø for alvor begynte å orientere seg her i verden, løp han for klubben Wing i hjembyen Trondheim. Det gjorde han på en god måte. I nordisk mesterskap i orientering tok han sølv i 1957. Det var bare en hake ved det hele: Med denne konkurransen bød ikke sesongen på så mye mer for 21-åringen. Ola ville løpe mer.
Fra O-løp til friidrett
– Det var lite oppgaver i orientering den gangen. Det fantes for eksempel ikke EM og VM. Man hadde NM, nordisk mesterskap og kanskje en landskamp, husker Tellesbø som i dag bor i Porsgrunn.
Heldigvis betød den trønderske bakgrunnen at Tellesbø vokste opp med et enestående løpsmiljø.
– Terrengløp hadde høy status, med løpere som Martin Stokken, Øistein Saksvik og Ernst «Kruska» Larsen, forteller han.
Via terrengløp ble det banefriidrett, noe Tellesbø gjorde for alvor fra 1960. Tre andre trøndere skulle også bli hans nærmeste konkurrenter. Det ble mange tette spurter. Da Tellesbø slo gjennom var det riktignok i løp mot en setesdøl.
Reidar Andreassen fra Herefoss måtte sies å være favoritten da 10 000-meter-feltet stilte seg opp under NM i 1960. Ikke bare hadde Andreassen flere NM-medaljer og satte nesten alle persene sine den sesongen. Han hadde dessuten et internasjonalt navn etter å ha deltatt i ski-VM to år før, og vant Egebergs ærespris.
Andreassen og Tellesbø, som nå hadde flyttet til hovedstaden og klubben BUL, avtalte likevel å bytte på å dra. Sammen slo de bronsevinneren med nesten to minutter. Men hvem skulle vinne oppgjøret om gullet? «Det så en stund ut som om Tellesbø skulle reise avgårde med ‘kaken’ idet han på nest siste langside gjorde et kraftig rykk og smatt forbi Andreassen», rapporterte Bergens Tidende. Så kom Andreassen.
– Jeg hadde ikke sjanse på sisterunden. Jeg hadde ikke lært å spurte, kommenterer Tellesbø. Andreassens seiersmargin ble likevel bare ett sekund. Det var også det første løpet med to nordmenn på så god tid, mener Tellesbø å huske. Andreassen kom seg aldri lavere enn sin vinnertid 30.05,0. Tellesbø skulle derimot forbedre sine 30.06,0 en god del.
Jevne konkurrenter
I NM året etter ble han riktignok slått klart av Magnar Lundemo, og fikk bronse. I terreng-NM ble det samme medalje, nå med Lundemo på sølv. I nordisk mesterskap ble det derimot bronse på 10 000 meter med 30.03, ti sekunder foran Lundemo.
Så skjedde det noe uvanlig. Tor Torgersen fra Tjalve fant ut at han skulle prøve seg på norsk rekord i øvelsen 1 times løp. Han rakk 19 011 meter, men fullførte ikke distansen som var approbert. Dermed ingen rekord. Så kom Magne Lundemo på banen igjen. Hjemme i Meråker løp han 18 552 meter, og fem minutter seinere var han også godt under den norske rekorden på 20 000 meter. Heller ikke dette ble godkjent, av «ukjent årsak» ifølge Friidrettsforbundets annaler.
Kalenderen viste nå oktober. I slike forhold meldte Ola Tellesbø seg på i kampen. Og med snø i lufta ble han rekordsetter – på begge distansene – med 19 159 meter på timesløp og 20 000 meter på 1 time og 2.37,4 minutter. Sistnevnte rekord har bare blitt forbedret to ganger siden, i 1978 og 2014. Tida er desto mer imponerende når man ser på Tellesbøs treningsregime, eller nær sagt mangelen på et slikt. Det var dette med «av og til noen langturer».
NM-medalje
– Jeg trente cirka en time daglig, enten på dagen eller kvelden. Jeg var jo i full utdanning eller jobb hele tiden. I 1962 var jeg så opptatt med både militær, giftemål og ny jobb, forteller Tellesbø.
Sesongen gikk fløyten. Han kom likevel tilbake i 1963, og satte de fleste persene sine. Heretter skulle de to hovedkonkurrentene, som også var trøndere, hete Odd Fuglem og Pål Benum. Det begynte på 5000 meter i nordisk mesterskap i 1961, hvor Benum–Tellesbø–Lundemo ble nummer 3–4–5. Så, i 1963-sesongen, ble det nesten ulovlig tett.
NM på 5000 meter dro Tellesbø hele veien. Så var det tid for spurt. Fuglem prøvde seg, men Tellesbø klarte å hale det i land. Spenningen både før og etter målpassering kunne ikke vært høyere – begge endte på 14.18,0! Tellesbø viste seg å være først, og tok sitt eneste NM-gull.
Som om ikke det var nok, fikk de samme tid også i terreng-NM med 12.04. Nok en gang ble Tellesbø dømt foran. Men det ble bare sølv, for vant gjorde Pål Benum – ett sekund foran! Fuglem tok bare et stikk av betydning, da han tok sølv i nordisk mesterskap og slo Tellesbø med to sekunder. Resten av 1960-tallet havnet likevel gullene hos Fuglem og nye løpere som Thor Helland.
O-løp i stedet for OL
– I 1964 gjorde jeg noen dumheter, som å løpe på frossen mark, forteller Tellesbø.
Der han prøvde å kvalifisere seg til OL, og kanskje kunne matchet OL-farerne Benum og Helland med sin vante trening, ble det i stedet akillesproblemer og i realiteten karriereslutt. Han vendte tilbake til orientering, hvor også alle de fire barna har representert Norge i en eller annen form. Orienteringsentusiaster vil kjenne Hilde Tellesbø best, med VM-sølv på stafett, men kanskje også Odin Tellesbø som er juniorverdensmester.
Orienteringssporten har vært en glede i alle år.
– Siste gang jeg deltok i veteran-VM var i Portugal 2008, hvor sprint var med for første gang. Jeg var fornøyd med 10. plass av knapt 200 deltagere i H70 i sprintløpet, avslutter Ola Tellesbø.
