All handling bunner i et behov, all atferd har en årsak. Så hva er det som gjør at vi løper og presser oss enda mer når vi egentlig er slitne og vil gi opp?
Løpeuken jeg hadde i de franske alper i juni ga meg gjentatte muligheter til å fundere over dette temaet.
Jeg følte at jeg ofte holdt på slik i løpet av uken i alpene. Tunge utfordringer er givende så lenge man vet at det gir resultater. Sisyfosarbeid uten resultat etter alt strevet, er derimot destruktivt og demotiverende. Mauren har mestringstro og får resultater.
En veldig god anledning opprant den dagen vi skulle ut på en vertikaltur; 3 km opp med 1000 høydemeter i grått, vått og stabilt regn, tåken hengende ned til knærne og «stien» omgjort til en elv, fint dandert med gjørme og døde blader langs sidene. I utgangspunktet var motivasjonen til å gjennomføre denne økten ikke-eksisterende. Da jeg først var i gang endret motvilligheten seg gradvis over i fascinasjon. Jeg tok et såkalt metaperspektiv på meg selv (observerte meg selv fra utsiden) mens jeg slavet meg oppover i jevn fart og rytme. Slavedelen fokuserte på hvordan kroppen fungerte i situasjonen, hvilke muskler som jobbet og hvordan det kjentes ut. Den observerende delen undret seg over hva det var som gjorde at dette «vesenet» etter hvert syntes at det utviklet seg til å bli direkte interessant og givende å fortsette oppover i samme tempo under slike miserable forhold og betingelser. Jeg tror at en overveiende prosentandel av befolkningen aldri ville funnet på å si eller klare å oppleve en slik aktivitet, som positiv eller givende. Hva sier det da om meg og andre spesielt interesserte, som søker samme selvpinende utfordringer? Eller er det egentlig selvpining?
Man møter stadig på valg. Noen ganger bør man velge utfordringer for å oppdage nye sider og komme videre i livet.
Jeg har lagt merke til at personer, som ikke ville plassert seg selv i en slik situasjon raskt kaller det selvpining eller lurer på om jeg hører til i gruppen masochister. Jeg har kommet frem til at dette ikke er tilfelle, i hvert fall ikke for meg. Jeg ser ikke på det som selvpining, jeg ser på det som utfordring. Og jo større utfordring; jo mer det koster fysisk og mentalt, jo større blir gevinsten og mestringsfølelsen etterpå. Man kan ende opp med å få økt tro på seg selv og egne evner, både fysisk og mentalt, særlig etter å ha begitt seg ut på noe man var usikker på om man ville klare i utgangpunktet (jeg snakker ikke om dumdristigheter, men å våge å gå litt utenfor sine egne innbilte grenser). Denne økte selvtilliten gir trygghet når man står overfor andre utfordringer igjen, også på helt andre plan i livet.
Ganske motiverende å tenke på. Hardt arbeid og utholdenhet kan lede til store resultat.
Noen mener at det utvikles en avhengighet, at man stadig må pushe seg lenger for rushet sin del. Jeg vet at det er tilfelle for enkelte, men det er ikke avhengigheten som driver meg. Jeg er kronisk nysgjerrig og og evig lærevillig. Det ligger i min natur (og yrke) å ønske å forstå meg selv (mennesker, og alle andre vesener for den saks skyld) og finne ut av hvilke potensial som ligger i hver enkelt av oss. Når man pusher seg litt utenfor komfortsonen oppdager man nye sider og evner, man opplever at man klarer mer enn man trodde, livet blir mindre angstfylt, det blir friere og mer lekent, man opplever en tilstedeværelse og glede, som man kanskje lettere får kontakt med når man har pushet seg litt ekstra.
Fra løpeturen over Gran Canaria i vinter. Her ble mange barriærer brutt og stor mestring oppnådd.
Så kom dere ut i sommer, finn et fint sted, ta en løpetur og gå litt utenfor din egen komfortsone og se om du kan oppleve noe nytt og magisk.
