Gravferdskonsulent Øyvind Bertelsen-Tangvik (40) fra Kyrksæterøra løper for å holde døden på avstand. Det har resultert i en livsstilsendring og medaljer i NM triatlon.
Med kona Irene, de to døtrene Linnea (16) og Cecina (14) og hunden Leonardo, suser dagene forbi i et høyt hverdagstempo. Kontrastene mellom familieliv og jobb er store. Som gravferdskonsulent jobber Øyvind tett på døden, og for å kunne stå i jobben, løper han. Med lette bein over skog og mark luftes tankene etter møter med mennesker i sorg.
– Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død.
Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.
Barndom med trening og død
Øyvind vokste opp i et begravelsesbyrå som hans besteforeldre startet for snart 50 år siden, før hans foreldre overtok på 80-tallet.
Jeg var rundt 13 år første gang jeg var med på henting av en person som hadde gått bort. Siden da har jeg alltid hatt byråjobben i bakhodet. I 2007 ble jeg med og tok over bedriften sammen med min far.
I dag jobber Øyvind som daglig leder og seniorkonsulent i Bertelsen Begravelsesbyrå AS.
Jeg har kun gått «livets skole», men kanskje det burde kalles «dødens skole» i mitt tilfelle.
Da Øyvind ikke hjalp til hjemme med begravelsesbyrået, var han på løkka og spilte fotball. Han syntes også individuell idrett var gøy, og ble aktiv i kappgang i sjuårsalderen. Utfallet av det ble deltakelse i både junior-NM og nordisk mesterskap i kappgang.
I ettertid kan jeg se tilbake på en barndom med idrettsglede og stor treningsiver. Jeg elsket å ta de ekstra øktene, gjerne alene. En skikkelig treningsnarkoman, det var det jeg var.
I dag er Øyvind en aktiv triatlet, men en periode i livet var kroppen tung og motivasjonen lav.
Kropp i fritt forfall
Da Øyvind begynte på videregående, ble det en foreløpig slutt på hardtreningen som preget barndommen. Han trappet ned til femtedivisjon i fotball. Deretter ventet militæret, fast jobb og småbarnslivet. Kroppen var i fritt forfall, forteller han.
Noe måtte gjøres med de nyoppståtte smertene i ryggen om han skulle holde ut i den nye jobben som gravferdskonsulent.
– Jeg måtte ta grep for å bli sterkere. Det er noen krevende løft i denne jobben. Vi vet jo aldri hvor vi skal hente den døde og det kan være fryktelig tungt å løfte opp og ned trapper.
Vendepunktet kom nyttårsaftenen 2011 da han bokstavelig talt møtte seg selv i speilet. Skjorta var trang og nåla på badevekta hadde aldri pekt så høyt før. Treningsmekanismene fra barndommen slo til.
– Treningsnarkomanen var tilbake, og nå hadde jeg satt meg et mål. Etter åtte uker var åtte kilo borte.
Treningen skulle snart resultere i en bratt formstigning, men også fungere som terapi i møte med døden.
Gravferdskonsulentens egenterapi
Arbeidsoppgavene til en gravferdskonsulent er mange og varierte. Øyvind forteller at jobben hans blant annet består av å ta vare på og være en rådgiver for pårørende, stelle den døde og nedlegging i kiste. Øyvind minnes spesielt godt de første årene som gravferdskonsulent. Han var da nybakt småbarnsfar og kontrastene i livet var store.
– Jeg glemmer aldri det andre halvåret i jobben. Da var det sju fine ungdommer i sin beste alder som gikk bort, alle yngre enn meg. Det var tøft å absorbere, minnes jeg.
Øyvind sier at det til tider var vanskelig å stå i en utfordrende situasjon på jobb med mye død og sorg, for så å komme hjem og være en «superpappa» bare minutter senere.
– Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk.
Øyvind løper for å klarne hodet, og hjemme snakker han med barna og kona om livet og døden.
– Jeg har et tett forhold til min far og min kone, samt en del prester vi jobber med. Til sammen får jeg sortert bort det verste.
Livet i perspektiv
Som gravferdskonsulent ser man hvor fort livet kan snu. Bilulykker og andre uventede dødsfall setter livet i perspektiv, sier Øyvind.
– Jeg setter stor pris på livet mitt med familie og venner. Det er ikke en selvfølge å få bli gammel. Alt for mange mennesker henger seg opp i bagateller i hverdagen, ofte tenker jeg at det ikke er verdt det å ta den krangelen om oppvasken.
I utgangspunktet er ikke gravferdskonsulenten selv redd for å dø, men han er mer redd for ikke å leve.
– I møte med mennesker i sorg har jeg lært at en må leve, nå! Mange bare eksisterer, jeg vil kjenne på kroppen at jeg lever. Det gjør jeg når jeg løper. Jeg har vokst på disse årene som gravferdskonsulent. Jeg har blitt et større medmenneske, og jeg tåler tøffe perioder bedre.
Nå har jeg lært meg mekanismer for å koble av det som gjør sterkest inntrykk
Løper alene sammen
Øyvind trener en del i skog og mark. Han synes det er befriende å løpe på stier og i bakker, og som hobbyornitolog elsker han å ta lange turer uten mobil eller klokke. Da er det kroppen og fuglene som styrer tempo. Det er noe helt eget med lyden av stillhet, forklarer han.
– Jeg elsker å løpe ute, men de aller fleste kvalitetsøktene tar jeg på tredemølla. Vi har et stort løpemiljø på Kyrksæterøra, men som gravferdskonsulent og triatlet har jeg ikke anledning til å trene med løpegruppa så ofte.
Løping er en effektiv måte å få tankene over på noe annet enn døden, sier Øyvind. Når det er spesielt tøffe tider på jobben, som når det er barn som har gått bort, trekker han seg unna fellesøkter og trener alene for å sortere tankene.
Da tar han kvalitetsøkta på mølla klokken 06:00 på morgenen slik at han har 12 timers hvile til svømmetreningen på kvelden. Den ensomme treningen er nødvendig for den mentale helsa, mener Øyvind.
Løpingen gjør helt klart noe med hodet. Jeg kommer inn i en stressfri sone der jeg tar pause fra alt som omhandler død
– Jeg løper alene på mølla fordi jeg trenger alenetid etter jobb, men samtidig er jeg en del av et løpemiljø på den digitale plattformen Zwift. Der «samles» vi en gjeng på internettsiden til fellesøkter på hver vår tredemølle i hvert vårt hjem. En mann jeg løper sammen med, jobber beinhardt for å komme seg med til Paralympics i Tokyo 2020. Vi motiverer hverandre fra hver vår kant av verden.
Terapi med sportslige resultater
Løpingen ga etter hvert klare resultater. Bare i fjor trente han over 700 timer. Høsten 2013 meldte Øyvind seg på halvdistanse triatlon og i 2014 sprang han sin første triatlon, AXTRI over Aurlandsfjellet. Øyvind forteller at det er en av de hardeste halv-Ironman som finnes, men at han nådde målet sitt om den blå trøya.
– Da fikk jeg blod på tann, motivasjonen var på topp! AXTRI 2015 ble gjennomført med rødtrøya som premie. Alle som kommer i mål under åtte timer, får rød trøye.
Han klokket inn sin første femkilometer gateløp i 2015 på tiden 18:11, og Hemnemila samme år på tiden 38:08.
– Etter tre gode triatlonkonkurranser i 2016, ble jeg lokket med på min første halvmaraton. Jeg hoppet like godt med på NM-klassen og kom i mål på 1:18. Jeg forsto at jeg løp på habile tider, og var godt fornøyd.
2017 ble den første virkelige sesongen med triatlon-EM som hovedmål. Kropp, motivasjon og struktur var på plass, erindrer Øyvind. Ørasprinten på fem kilometer ble presset ned til 17:11, og han kom på en solid 10. plass på BDO-mila i Trondheim. Det var hans første 10 kilometer på konkurranse, og han klokket seg inn på 35:11.
I 2018 ble Norseman gjennomført med sort trøye som belønning.
Kroppen var blitt sterk og hodet klart. Nå er det kun fremtiden igjen, og den er lys, mener gravferdskonsulenten.
– Jeg har ingen behov for å bli verdensmester, jeg løper fordi jeg synes det er gøy. Det er som med livet, det er veien mot målet som er det aller viktigste. Dersom et løp ikke går helt som planlagt, er ikke det ensbetydende med et mislykket løp. Alt er i læring og utvikling, som oss mennesker.
