Dere vet Murphy’s lov? Den om at dersom noe kan gå galt, så kommer det også til å gjøre det? Nå skal vi ikke påstå at det er så ille, men noen ganger føles det litt som om vi får kjenne på denne loven vi også….
Tradisjonen tro skulle Ninjagirls løpe året i gang med løpet Solastranden halvmaraton lørdag 11. januar. Datoen var satt for lenge siden, og vi var veldig klare for endelig å løpe et løp sammen igjen alle tre! Slik gikk det dessverre ikke.
Jo nærmere løpsdagen kom, jo mer tenkte Renate å kutte ut løpet; med en
desember hvor det meste av trening utgikk på grunn av feber, forkjølelse og julestri og en værmelding som ikke lignet grisen for løpsdagen, var det fristende å droppe ut. Therese derimot holdt koken gjennom hele november og desember, løp to maraton i denne perioden og var veldig klar for halvmaraton! Verst var det for Lene, som etter å ha bitt i det sure eplet tok turen til legen i uken før løpet og fikk konstatert tretthetsbrudd i en tå. Ikke noe løping på henne på en stund!
Pipen fikk fort en annen lyd hos Renate etter at Lene så greit sa «Skjerp deg Renate, spring for meg». Etter at de dystre værmeldingene var klare, etter at folk hadde begynt å få kalde føtter og solgte startnummer i øst og vest, meldte Renate seg på. Vi skulle tross alt bare gjennomføre!
Løpsdagen kom, og værgudene holdt det de lovet. Det blåste, det regnet og det var skikkelig guffent utendørs. Det var lite fristende å bevege seg fra det gode, varme lokalet i start- og målområdet og ut til startstreken, som befant seg noen hundre meter borte. Til vår store glede sluttet det å regne før startskuddet gikk. Selv om det blåste friskt, var det tross alt bedre å starte løpet tørre enn kliss gjennomvåte!
Da vi nærmet oss halvveis, utbrøt Therese: «været var ikke så ille likevel i dag». Det hadde hun helt rett i, for frem til det tidspunktet hadde vi vært tilgodesett med kun noen kilometer med motvind og lite regn. Men fra dette punktet og til mål, var det ikke snakk om heldige med været. Det var på forhånd annonsert at man måtte spare litt krefter underveis, for kilometeren mellom 15 og 16 var tung. Det kan vi skrive under på at den var; det var bakke, det var regn, det var vind rett i mot, og Renate var tom for krefter. Takk og lov for Therese, som bidro til å holde motet og humøret oppe hele veien!
Etter det som føltes som en halv dag løp vi i mål, og var godt fornøyde med gjennomført løp begge to. Denne medaljen var for deg, Lene! Husk at enten går det bra eller så går det over;-) Vi gleder oss skikkelig til du er tilbake igjen – bare husk å kjenne litt etter før du begynner å løpe igjen!
