Året 2019 er over og det er tid for et blikk tilbake, på det som har vært og det som er løpt. Når det kommer til løpelivet har 2019 vært mitt aller beste år. Aldri har jeg løpt flere kilometer, trent mer styrke eller hatt bedre kontinuitet. Løpene jeg har løpt, selv om det kanskje ikke ble så mange som håpet, har gått bedre enn jeg kunne drømt om. Likevel, 2019 er et år med kontraster. Når jeg ser tilbake har det vært mange nydelige oppturer, men også noen nedturer som har preget meg og kommer til å prege meg en tid fremover.

Året startet med å komme i gang igjen etter en periode med lite løping. Med friskt mot og ny motivasjon gikk jeg inn i 2019 med klare mål for året:

  • Løpe minst 1200 km
  • Starte med styrketrening
  • Gjennomføre en ny Ecotrail 50K og Oslo maraton
  • Få kontroll på sjokoladeavhengigheten og gå ned i vekt

I utgangspunktet fine mål. Spesifikke, målbare, motiverende og for meg realistiske. Selvsagt har jeg måttet jobbe for dem, men jeg har klart å innfri alle med unntak av å gå ned i vekt. Når jeg nå ser tilbake på målene, slår det meg at de nærmest utelukkende er styrt av tall og prestasjoner. Jovisst innebærer de opplevelser, både på veien og i selve gjennomføringen, men de koker ned til noe helt konkret og tallfast som jeg ønsket å prestere. Er det ikke slik gode mål skal være? Jo kanskje, men i andre enden av året sitter jeg igjen med en følelse av at jeg glemte det aller viktigste, å ta bedre vare på meg selv.

Årets første blogginnlegg handlet om høsten 2018 som hadde vært tung med lite løping. Da gikk jeg på det jeg trodde var en motivasjonssmell etter mitt første maraton, og løp kun noen sporadiske turer resten av året. Oppsummeringen av året konkluderte med at jeg måtte lære meg å skru ned forventningene, og at jeg ikke måtte være for opptatt av å følge en plan dersom kroppen tilsa noe annet. Vel, enten glemmer jeg fort eller så tror jeg ikke på mine egne erfaringer. Det er i alle fall et paradoks at jeg gikk rett inn i dette året med nye tallfaste mål som handlet om prestasjoner.

Jeg gikk rett på med en plan, jobbet iherdig og målrettet, og har oversett alle signaler som kroppen har gitt meg underveis. Med fasit i hånden kan jeg si at jeg burde skjønt det allerede da, etter en så tung høst, at jeg måtte tenke annerledes. Det gjorde jeg imidlertid ikke. 

I januar gikk jeg til hypnose for å få bukt med den evige sjokoladeavhengigheten. Det funket som bare det, og jeg spiste ikke en eneste bit sjokolade før til sommeren. Da kom jeg til at livet er for kort til å aldri spise sjokolade, så jeg ville teste om jeg kunne ta en bit av og til, men likevel ikke havne tilbake i avhengigheten. Det gikk fint! Nå kan jeg spise litt sjokolade og la resten ligge, og jeg må ikke ha det hver eneste dag.

Under hypnosetimen fikk jeg imidlertid også en opplevelse som har ligget i bakhodet siden. Da jeg skulle slappe av, bare sitte i stolen med lukkede øyne og la tankene fare, så klarte jeg det ikke. Det var så ubehagelig at jeg ble svimmel og uvel. En skremmende erkjennelse, at jeg ikke klarer å bare være og gjøre ingen ting. Jeg begynte å strikke for å få avkobling, men å gjøre ingen ting, det klarer jeg fortsatt ikke.

Fra januar til april løp jeg bra hver eneste uke, samlet godt over 100 km hver måned og kjente at løpeformen var stigende. Jeg koste meg på løpeturer, gledet meg over alle opplevelsene ute på tur, brydde meg lite om at mine turer tok lengre tid enn andres og fant min måte å trene til ultraløp og maraton på. Jeg reflekterte over det stadige jaget etter perser, og kom til at perser handler om mye mer enn løpstider.

I slutten av april skulle jeg deltatt på Sentrumsløpet, men det ble i stedet min aller første DNS. Årsaken var en blanding av manglende lyst og ork, så jeg ble hjemme. Tiden frem mot Ecotrail var preget av nerver og en kropp som ikke føltes så bra. Ecotrail ble imidlertid en fantastisk opptur. Jeg fikk oppleve en helt nydelig dag med løpeskoene på, kroppen hadde mer enn nok energi, vinterens mange kilometer ga resultater og aldri før hadde jeg følt meg så sterk. Jeg var så trygg på at jeg skulle klare å gjennomføre, jeg koste meg gjennom hver eneste kilometer (ok, så hadde jeg det litt vondt også) og fikk en uforglemmelig opplevelse på flere måter.

Etter Ecotrail var jeg i siget. I juni dro jeg til Lillehammer med familien og løp Birkebeinerløp med god følelse. Dagen etter løp jeg Blomstermila 10K hjemme i Drøbak, og fikk en ny opptur med ben og kropp som ville jobbe tross utskeielsene dagen før.

Sommerferie på seilbåten og svenske Bohuslän gjorde inderlig godt. Det ble mye hvile og litt mindre løping enn planlagt. Jeg følte meg sliten på ferie og stresset ikke med løping, men mot slutten av juli var jeg i full gang med både styrketrening og forberedelsene til Oslo maraton. Det gikk tilnærmet knirkefritt og maratonpersen i september er et stort høydepunkt. Den følelsen du får når alt klaffer, når solen skinner, byen er full av fine løpere, kroppen jobber iherdig og hodet er på plass… Den følelsen er det nesten umulig å beskrive, du får den bare der ute i løypa. Den må bare opplevelses!

Løpeåret 2019 har vært fantastisk bra. Jeg har logget 195 løpeøkter og 1344 kilometer. Ny rekord! I tillegg har det også blitt en del styrkeøkter det siste halvåret. Året inneholder mine beste løp noen sinne, og jeg har fått dele opplevelser med fantastiske løpevenner, som blant annet målgangen på maraton sammen med Maria. Aldri jeg jeg følt meg sterkere og tryggere med løpeskoene på, og jeg er helt komfortabel med å kalle meg en løper.

Etter Oslo Maraton har det sagt stopp! Jeg klarer ikke helt å sette ord på hva det er jeg opplever nå, jeg prøver fremdeles å finne ut av det, men det føles vondt og fortvilende. Signalene fra høsten 2018, fra DNS i Sentrumsløpet og nervene i mai og fra en sliten kropp på sommerferie, har akkumulert og resultert i en slags reaksjon både fysisk og psykisk.

I oktober begynte søvnproblemene og uroen innvendig. Pulsen gikk i været for hver minste ting, og jeg mistet energi og overskudd. I november klarte jeg knapt å løpe. Etter bare et par kilometer slo kroppen på full alarmberedskap med skyhøy puls, og fyrte av all energi på en gang for så å gå helt tom.

Så kom brystsmertene, ilende smerter ut i ryggen og bena, øresusen, den tunge følelsen og konstante bekymringen og uroen. Av og til går bekymringen over i panikk, da hamrer det løs i brystet, følelsen i fingrene forsvinner og synet får stjerneflimmer. Resten av tiden er det bare tungt og følelsen av en stram klo i brystet. Jeg er fortvilet og lei meg, frustrert og bekymret.

Dette er ingen klassisk overtreningssmell selv om det kanskje kan se slik ut. Jeg har trent mer enn tidligere, men er likevel trygg på at jeg ikke har trent meg i senk. Vi snakker tross alt ikke om de veldig store mengdene her, og året har hatt flere roligere hvileperioder. Dette er nok heller ikke «møtt veggen fordi jeg har jobbet for mye og livet er for travelt». Jeg har kommet til at det er summen av alt, eller kanskje det å bare være meg, som jeg ikke mestrer så godt.

Det er som regel sammensatt når kropp og hode inntar streikemodus, det kan sjelden pekes på bare en årsak. For meg er det definitivt sammensatt. De siste årene har inneholdt bekymringer og utfordringer knyttet til at min datter strever med sykdom. Det har vært hverdager som rett og slett ikke går opp. Både jobb og barn skal ivaretas, og jeg har hatt konstant dårlig samvittighet ovenfor begge. Riktignok jobber jeg kanskje litt mye, men jeg elsker å jobbe. Det er aldri negative følelser forbundet med å dra på jobb, og i perioder er det på jobben jeg føler at jeg får mitt fristed og hvile. Der er jeg trygg på oppgavene, opplever mestring og utvikling, og jeg har fantastiske kollegaer. På samme måte er det med løpingen. Den gir meg fri, egentid, pauser og avkobling, og den gir påfyll av både energi og gode opplevelser.

Å ta vare på meg selv oppi bekymringene og utfordringene, har blitt nedprioritert eller helt glemt bort. Når livet blir tøft er det godt å løpe eller jobbe. Da får jeg fri i hodet, avkobling og annet påfyll. Jeg unngår å kjenne etter hvordan jeg har det, og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg ned og bare gjøre ingen ting. Jeg er definitivt sliten, men det i seg selv tror jeg ikke er så farlig. De fire siste årene har vært krevende i familien. Denne høsten har vært ekstra tøff, og til slutt ble strikken tøyd for langt og kreftene tok slutt. Det er mulig å hvile bort slitenhet, men min utfordring akkurat nå er at jeg ikke får til å hvile. Jeg bekymrer meg hele tiden, hodet jobber døgnet rundt, og jeg har begynt å unngå alt som gjør meg mer bekymret. Dagene kommer med usikkerhet, jeg vet aldri hvordan de blir, og jeg er hele tiden i beredskap i tilfelle det blir nødvendig. Jeg får aldri helt ro. Det er ikke lenger holdbart å enten løpe eller jobbe når jeg trenger en pause. Jeg er helt nødt til å lære meg å bare være meg og gjøre ingen ting, og ha det bra med det. Akkurat nå er jeg ikke i nærheten av å få det til.

Jeg har gjort meg noen erfaringer dette året, og forhåpentligvis også lært noe, som jeg kan ta med meg inn i nytt år. Dagbok for 2020 er innkjøpt. Jeg gikk straks i gang med å skrive inn nye mål, og gikk rett i den gamle fellen med tallfaste prestasjonsmål. Siden jeg har løpt over 1300 km i år, så må vel målet for neste år være 1500 km. Jeg vil løpe enda raskere på maraton og jeg vil delta i flere og kanskje lengre ultraløp. Og så er det disse kiloene, spise litt sunnere og bli enda sterkere. Jeg vil mye, og det er bra, men igjen holdt jeg på å glemme det viktigste, så jeg satte strek over det jeg hadde skrevet.

For 2020 har jeg nå kun ett mål: Ta bedre vare på meg selv! Det er et stort mål, ikke så spesifikt, rommer mye, ikke tallfast og kanskje det vanskeligste målet jeg noen gang har hatt. Hva det innebærer er jeg usikker på. Jeg må prøve meg frem, lære underveis og se hvor det bærer. Jeg må trene på å koble ut og gjøre ingen ting, kanskje må jeg prøve meg på mindfulness eller meditasjon. Det er nok også nødvendig med noen endringer i kostholdet, få mer søvn, og å jobbe med tankene og det mentale. Og helt garantert, jeg kommer til å løpe mye! Løping gir meg enormt mye, både god helse, energi, avkobling og gode opplevelser. Fokus blir imidlertid ikke i like stor grad på antall kilometer, treningstimer, utvikling og prestasjoner. Jeg skal løpe så mye jeg har lyst til og starter året uten en treningsplan, bare løpe på følelsen. Hvem vet, kanskje det er det som skal til for meg som løper nå! Kanskje 2020 blir et enda bedre løpeår?

Selv om livet akkurat nå er i behov av et annet fokus, så betyr ikke det at jeg skal slutte å drømme om nye mål og løp. Drømmer er jo tross alt drivkraften i dette og jeg trenger også noen konkrete mål å trene mot. Av løp har jeg allerede noen påmeldinger spikret. Det blir et nytt Ecotrail 50K i mai. Det løpet er så spesielt for meg at jeg bare må tilbake. I juni blir det familietur til Lillehammer og Birkebeinerløpet. I september blir det nytt maraton i Oslo. I tillegg ønsker jeg å prøve noen nye løp og studerer terminlister for å finne noe som frister og passer inn tidsmessig. Jeg vurderer en tur til Holmestrand i april for å åpne løpssesongen med halv- eller helmaraton. En stor, stor drøm er også Icebug Xperience West Coast Trail i vakreste Bohuslän. Den svenske vestkysten ligger mitt hjerte så nært og et løp der står veldig høyt på ønskelisten. Vi får se hva året bringer!

Jeg går også med en drøm med litt lengre perspektiv, nemlig å prøve meg i lengre ultraløp. Jeg har lyst til å finne ut hva som er mulig for meg å klare, og det er viktig for meg å holde på denne drømmen. I mitt hode har jeg bestemt meg for å prøve på Ecotrail 80K i mai 2021. Ecotrail er et trygt løp når jeg skal utfordre meg på en lengre distanse. Jeg er kjent i løypa og terrenget, det er godt merket, god sikkerhet, mange muligheter for å bryte dersom det ikke skulle gå og løpet er ikke altfor utfordrende med tanke på hverken terreng eller høydemeter. Det er min langsiktige drøm som jeg holder fast i. Nå har jeg sagt det høyt!

Godt nytt løpeår! Håper vi sees med løpeskoene på!

Bjørg Astrid