– Jeg har løpt fra politiet mange ganger. Kanskje det var da interessen for løping egentlig startet?
Arman Vestad (46) ler av sin egen spøk. Det er ingenting ved den smilende mannen som avslører at han en gang i tiden var en heltids yrkeskriminell og rusavhengig. Det er lite folk i kantina og Arman tar seg friheten å strekke på føttene. Han er øm i kroppen etter en lengre løpetur dagen før. Bena bar ham 1 time og 50 minutter på Trondheimsasfalten.
– Det er den tiden jeg forhåpentligvis kommer til å bruke på løpinga på Ironman i Helsingør i sommer. Jeg prøver å venne kroppen på distansen.
Arman gestikulerer og forteller entusiastisk om konkurranser, løpemiljø og hva slags musikk han hører på når han trener. Det gjør det ekstra vanskelig å se for seg at han har vært en skinna mann på 120 kilo innblandet i flere store kriminalsaker. Men interessen for trening har ligget latent siden han var barn.
Fra fotballbanen til kriminalitet
Fotball var den store lidenskapen i barndommen. Arman og en kompis trente hver dag etter skolen i garasjen til Armans bestefar. Da Arman var 17 år, opplevde han sin første nedtur. En nedtur som skulle koste han tjueårene.
– Fotball betydde mye for meg på den tiden, og som mange andre på den alderen satset jeg alt for å bli best. Da jeg ikke kom med på førstelaget til Moldes juniorlag, forsto jeg at jeg aldri skulle få fotballkarrieren jeg drømte om.
Ikke lenge etter at fotballskoene var lagt på hylla, startet Arman i utelivsbransjen som vekter. Det var et tøft miljø. I den perioden levde han et dobbeltliv der han i den ene ytterkanten testet ut anabole steroider, hasj og amfetamin, og i den andre enden hadde samboer, tok utdanning og fikk en sønn.
– Da politiet oftere og oftere banket på døra, tok forholdet med dama slutt og jeg flyttet til Oslo. Da var dobbeltlivet over og livet besto kun av kriminalitet og festing.
Tjueårene forsvant i narkotikarus og kriminalitet, men skjebnen skulle snart sette en stopper for den ekstreme livsstilen.
Vendepunktet i fengselet
I 2001 ble Arman dømt for salg av våpen i forbindelse med Orderudsaken der tre personer ble drept.
– Soningen ble et vendepunkt for meg. På cella fikk en kvinnelig fengselsbetjent meg til å forstå at jeg var verdt noe. Jeg satt i fengsel og kunne jo ikke akkurat stikke av fra samtalene med henne.
Arman ler, men blir raskt alvorlig igjen. Fikler med den tomme kaffekoppen. Fengselsbetjenten trakk paralleller til det kriminelle livet, og påpekte at mye av det Arman drev med der, også kunne gjøres i livet utenfor murene. Bare med et annet fortegn.
Hun hamret det i meg at jeg var kreativ og omsorgsfull. Jeg likte jo å hjelpe andre mennesker og jeg begynte etter hvert å tro på henne. Hun fikk meg til å søke på sosionomutdanning og Stifinneren, som er en rehabiliteringsavdeling for kriminelle i Oslo fengsel.
Fra da av skulle livet handle om å løpe mot en lysere fremtid.
Løpemiljøet ble en redningsbøye
Arman flyttet tilbake til Trondheim i 2003 og begynte å trene med butikkjeden Löplabbet. De arrangerte fellestreninger en gang i uka. Arman tenkte at løpetrening kunne være en fin måte å igjen bli inkludert i samfunnet på.
– I den kriminelle verdenen følte jeg meg som en konge, men i den virkelige verden var jeg en lilleputt. I løpegruppen begynte jeg å føle at jeg var verdt noe bare for den jeg var, ikke for det jeg gjorde.
Løpemiljøet ble en redningsbøye for Arman. På behandlingsstedet Tyrili hadde han lært å eie sin egen historie, og han delte sine tanker og følelser med enkeltpersoner i løpegruppen. Det ble skapt en klikk med løpefolk i Trondheim som begynte å dra på bedriftskaruseller. Etter hvert deltok Arman på flere maraton og triatlon.
– Løping er min store frihetsfølelse
Arman forklarer at han får en intens lykkefølelse allerede etter én kilometer i løpeskoene.
– For meg som har opplevd å være høy på amfetamin, er løping en naturlig rus. Jeg kjenner en sterk følelse av at jeg lever når jeg springer. Jeg kan få gåsehud bak knærne og på ryggen av frisk luft, musikk på øret og gode ben.
Arman gliser og viser frem hårene som spretter opp på armene av bare å snakke om løpingen. For 15 år siden var det større sannsynlighet for at han aldri skulle fylle 30 enn at han skulle ta på seg et par joggesko.
– Jeg er vant til å sitte i fengsel, og løpinga er for meg den store frihetsfølelsen.
I tillegg til å føle seg fri, sier Arman at han blir ekstra kreativ når han er på løpetur.
Jeg får mange gode ideer når jeg løper. Noen ganger må jeg bare stoppe opp og skrive ned alle tankene som popper opp i hodet. Frihet og kreativitet, livet leker på løpetur.
Livsviktige målsettinger
Arman forteller at årets mål er å fullføre Ironman på under seks timer.
– Jeg løp Ironman for første gang i Haugesund i 2015. Målsettingen da var å løpe under seks timer. Jeg kom i mål på 5.59.55, det var bare flaks. I fjor kom jeg på 6.00.25 på samme målsetting.
Den målsettingen er også en forberedelse til neste års mål, som er en fulldistanse Ironman i København. Distansen på en full Ironman er 3800 meter svømming, 180 kilometer sykling og 42,2 kilometer løping. Altså dobbelt så langt som det han skal løpe i juni i år. Også det løpet er en del av en plan om å holde seg i form til neste år igjen, hevder Arman.
– Neste løp er alltid neste steg til det å få lov til å bli gammel. Da jeg var kriminell og rusavhengig, trodde jeg aldri jeg skulle få bli over 40 år.
Rekordmila
I 2015 arrangerte Arman og en kompis sitt eget løp, Rekordmila. Ideen kom etter å ha løpt Hytteplanmila ved Hønefoss som Arman mener er Norges raskeste 10-kilometer.
– «Alle» drar dit for å sette rekord, inkludert meg selv. Jeg tenkte at det hadde vært gøy å hatt noe lignende i Trondheim. Jeg ville få med de beste løperne, men også de som ikke trengte en «personal best».
Det første året ble Rekordmila en ren «rekordmil», der løpere kom for å prøve å sette personlig rekord på mila. Rekordmila året etter skulle bli av et annet kaliber, sier Arman.
I stedet for å betale startkontingenten, kunne deltakerne velge å gjøre en god gjerning.
I samarbeid med to sykehjem i Trondheim, hjalp over 20 deltakerne til der det trengtes. De hadde med seg familie og deltok på aktiviteter med de eldre, forteller Arman.
Vi ønsket at Rekordmila skulle bli et løp som skaper gode verdier i samfunnet, som fikk folk fra alle samfunnslag med på løpegleden. Jeg ville prøve å få tak i de med lignende bakgrunn som meg som ønsket å springe. Jeg ville være med å gjøre noe godt for samfunnet, være en aktør som formidlet gode verdier og tankesett.
Holder foredrag
Arman ble ingen fotballspiller, men han skulle heller ikke ende sin historie som kriminell. Han forteller med en usedvanlig formidlerevne om et liv i stadig endring, og det kan virke som om Arman har en spesielt spennende vei foran seg.
– Nedturene har vært mange, men enkeltpersonene som har bidratt til høydepunktene er viktigere, hevder Molde-mannen.
Arman holder nå foredrag og der forteller han om utenforskap og om å balansere på kanten og til slutt lande på riktig side. Han sier at han bruker en blanding av humor og alvor til å fortelle sin dramatiske historie og hvordan han har kommet dit han er i dag.
Det er håp for alle, og foredragene mine starter med blålys, men ender med lys i tunellen.
Personlig rekord på Ironman Helsingør
Ironman Helsingør i juni kom og gikk, og Arman forteller til Runner’s World at han nådde målet om å komme under seks timer.
– Jeg koste meg veldig på Ironman i Helsingør. Selv om jeg hadde fysisk vondt i deler av konkurransen, klarte jeg hele tiden å smile og minne meg på hvor heldig jeg er som får lov til å holde på med dette, og at jeg faktisk klarer å gjennomføre.
Arman kom i mål på tiden 5,53, og det er personlig rekord med fem minutter ifølge hovedpersonen.
– Den tiden er resultatet av all den harde treningen jeg har lagt ned i løpet av året. Dersom jeg klarer å holde tidene nede på konkurranser, innbiller jeg meg at jeg opprettholder en god mental og fysisk helse de årene jeg har igjen.
Les også: Ingen unnskyldninger – Arild løper, til tross for en kronisk sykdom og stygge kommentarer.
