Oppkjøringen mot London Marathon gikk knirkefritt ganske lenge. Økte ukes totalen jevnt og trutt, ingen skader som i fjor. Det meste var bare fryd! 

Via «Runners community» har jeg vært så heldig å blitt kjent med nydelige, løpeglade mennesker og langturene har virkelig vært en fest! Vi har løpt, skravlet, ledd, sett nye plasser, spist seigmenn og løst verdensproblemer :)

    
Været har vært som det pleier i Trøndelag på seinvinteren: Snø! Ca fire ganger har jeg trodd at nå er vinteren over. På planens lengste langtur sto 36 km på blokka. Fordelt sånn:
10 km rolig,
10 km i maratonfart,
10 km rolig
6 i maratonfart.

Våknet opp søndagsmorgen til masse tung og våt snø! Ville nesten grine! Jeg hadde sett for meg bar og deilig asfalt som det var når jeg la meg kvelden før. Løsningen ble mølle! Det lengste jeg hadde løpt på mølle før var 18 km. Jeg bestemte meg for at dette måtte gå- Det meste sitter vel i hodet? Dessuten jeg ville heller løpe med singlett, enn ull denne dagen. Laget meg en strategi. Podcast på de rolige partiene, musikk på maratonfart-dragene. Massedrikke og noen seigenn ved siden av meg. Det gikk over all forventning. Fyyy søren for en mestringsfølelse! Det var lettere en antatt og jeg gjør det gjerne igjen. Etter en kjapp dusj var det rett i håndballhallen får å heie på håndballjenta mi. Gjett om vaffel, kaffe og Pepsi Max (på boks) smakte godt?

Ellers har trønderværet vært glatt, sørpete, bart, vindete, sol og løpende har vi ønsket våren hjertelig velkommen!

   
Noen mørke «løpeskyer» har det dog vært. I midten av mars begynte jeg å kjenne meg sliten. La meg tidligere, men var likevell veldig trøtt. 6 løpeøkter i uken midt oppe i jobb-bytte ble kanskje litt mye for denne 4 barnsmammaen. Det ble fort til en «skulk i uken» Jeg trives godt i min nye jobb og har herlige nye kollegaer, men det er rart og uvant å «ikke kunne noe» og måtte lære seg rutiner og nye arbeidsmåter og systemer. Mistenker mye av energien min gikk med her.

Påsken kom og nå skulle det tapte tas igjen! Deriblant et kvartmaraton løp. Skulle bare komme meg hjem fra jobb fredag kveld og ta imot påskebesøk fra Østlandet. Sånn ble det ikke, jeg klarte virkelig ikke å mobilisere og det ble ca. null løping og bare kos med familien (og «svigers» som var påskebesøket) og mye snop, god mat og vin. Føles nesten som jeg ubevisst ødelegger for meg selv. Om jeg ikke gjør øktene, er det ikke så rart om jeg ikke lykkes på mitt maraton. En dårlig unnskyldning rett og slett. Eller en annen mulighet: Jeg trengte litt fri. Siste rest av påsken løsnet det i alle fall og etter ca. 5 uker med en skulk her og der har jeg endelig fullført ei treningsuke etter planen igjen. For sent til pers? Kanskje, men også kanskje ikke:) Svaret får jeg vite om 7 små dager! London Marathon, jeg er klar, jeg gleder meg og jeg går for pers!


💗-Thea