Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen satt vi rekord. Vi var 16 jenter som dro til Amsterdam for å løpe sammen. Helt fantastisk, litt kaos (med så mange jenter .. haha) og veldig moro.

De aller beste jentene – stolt av dere! 

Flaks for alle andre flypassasjerer så var vi delt opp på mange forskjellige avganger. Nina, Ellen og jeg var først ut. Vi sto opp før hanen galte og tok 8 flyet fredag 18.oktober. Den følelsen når man skal på tur, forventningene, gleden … ja, dere vet sikkert hvordan det er. Skravla går i ett fra første sekund, alt er morsomt og vi er skikkelig #høgepålivet allerede selv om vi møtes på flytoget kl 05.50.

Vi kommer frem, setter fra oss baggasjen og drar rett på Expo like ved Olympiske stadion hvor maraton skal foregå. Jeg elsker Expo – alltid. Det er jo bare en stor hall med likesinnede. En stor hall full av løpenerder. Er det ikke fantastisk? God stemning, mange bra stander med ulike løp som frister og fine produkter som kan kjøpes. Det ble litt shopping, og særlig svenskene hos Flowlife gjorde god butikk på #høgepålivet jentene. Nesten alle kjøpte massasjeproduktet deres.

Kjøpte et nytt lekkert armbånd på Expo. Pyntet meg med det hele helgen! 

Tilbake til lunsj, og et nytt #høgepålivet fjes dukket opp for oss Oslodamene. Heidi fra Skien, ny i gruppa, var på plass og det er så utrolig hyggelig å bli kjent med flere. Ikke akkurat vanskelig å bli kjent når man har et felles maratonmål foran seg. Regnet høljet ned denne dagen, og vi tok en rolig dag på hotellet med spa og middag, og til slutt var alle jentene på plass utenom siste jente som kom på lørdag.

Lørdag morgen – opp og hopp! Nina og jeg hadde meldt oss på Morning Run. Vi kledde oss i #høgepålivet t-skjorter med det norske flagget på brystet og reiste til Rijksmuseum. Her var det kjempestemning med full musikk, løpere fra alle land, lirekasser og tresko. Vi skulle løpe 6,5 km og ble delt opp i grupper. Det ble en skikkelig løpesightseeing hvor det både var tid til å ta bilder og få vite masse om byen. Jeg kommer til å delta på Morning Run igjen andre steder. Utrolig sosialt og moro.

Morning Run – Love it! 

Nina <3 – Det er på grunn av henne at jeg løper! 

Dagen ble ellers brukt til Expo for alle andre, lang lunsj, lang kaffepause og middag. Det var det jeg gjorde den dagen. Satt på det ene stedet før vi dro videre til det andre og endte opp med middag på plattformen REM Eiland. Bare en utrolig kul anbefaling som jeg må ta med dersom du skal løpe i Amsterdam til neste år.

REM Eiland – Kult spisested! 

Søndag morgen – Jaa, endelig! 16 jenter skyhøye av forventninger ned i frokosten. 16 jenter som skal flettes og ordnes før det kan løpes. 3 skal delta på 8 km, 3 skal delta på halvmaraton (litt senere på dagen) og 10 skal delta på full maraton. Vi kom oss mot stadion i god tid mente vi. Vi hadde fått anbefaling om å gå på do før vi gikk inn på stadion så det var første pri. Rett i dokø. Etterpå stilte vi oss opp for å komme inn på stadion – i en kø som sto helt stille. Vi rikket oss ikke av flekken på 30 minutter, og klokken nærmet seg faretruende 9.30. Jeg kikket rundt meg. Jeg var i den tredje puljen som var rosa. Det var flere rosa rundt meg. Jeg tenkte, kanskje litt naivt, at nå blir det forsinkelser. Alle må jo komme inn.

Fartsflettene på plass med norske sløyfebånd! 

Idet jeg nærmet meg døra på stadion, langt over halv ti så ser jeg at rosa pulje løper ut, og der løp også 3.30 fartsholderen som jeg hadde planer om å henge meg på. Oh no! Det aller verste var at når jeg endelig kom til døra så var det bare en HELT VANLIG DØR! Altså, 45000 mennesker (ikke helt for halvmaratonerne kom senere) skal inn en helt vanlig dør. Det er ikke rart det går sakte. Jeg kommer inn på stadion, og alle puljene har løpt untatt den siste. Jeg fikk ikke tid til å nyte stemningen på stadion. Jeg måtte bare komme meg ut igjen med en gang.

Startskuddet har gått – Tid til å nerde litt på klokka på vei ut! 

Jeg hadde ikke mer enn kommet ut av stadion før skolissen min løsner. Er det mulig? Dobbelknute og alt. Aldri skjedd før. Bare å knyte. Det går i sakte fart, og ved 1 km står vi faktisk helt stille pga kø. Jeg kjenner at det bruser litt i blodet til Bjørgåsa. Planen om å løpe i jevnt 4.50 tempo (som jeg hadde håpet å få til og trent på) gikk i vasken. Nullstille hodet og tenke at vi får gjøre det beste ut av det. Stemningen var formidabel i Amsterdams gater. Publikum var fantastisk. Det ble mye løping i rykk og napp veldig lenge. Jeg prøvde å ta inn minutter der det var mulig, men jeg brukte mye krefter på det. Igjen kjente jeg ved 25 at jeg begynte å føle meg sliten. Det kjente jeg at var uaktuelt. Jeg prøvde å roe meg litt, og klarte å finne uante krefter som holdt til jeg hadde passert 30 km. Jeg hadde da vært på turen langs kanalen som jeg hadde fått advart om at kunne være litt «langtekkelig» Jeg synes ikke den var så verst. Jeg synes egentlig hele løypa på Amsterdam maraton var fin. Ingenting å utsette på den.

Det var verre med meg selv etter 30 km. Da røynet det på. Jeg måtte ta meg tid på drikkestasjonene, men klarte stort sett å holde meg i gang. Jeg skjønte at håpet om pers forsvant ut av hendene (eller bena) så da fokuserte jeg på å nyte opplevelsen så godt jeg kunne. Klokken var ikke synkron med skiltene etter sikksakk løpingen så den nådde neste kilometer 600 meter for tidlig. Jeg ble stadig lurt av det, og synes det gikk sakte fremover. Jeg gråt litt innvendig helt mot slutten fordi jeg var sliten, men prøvde å smile utenpå for selve løpet i seg selv var fantastisk. Det var så mye liv i gatene, det var heiarop fra andre nordmenn og resten av verden.

Når det gjelder å smile utenpå har jeg ihvertfall trodd at jeg gjorde det. De gangene jeg har sett fotografene har jeg skrudd på smilet. Jeg har noen slitne bilder også fra de gangene jeg ikke har lagt merke til dem. Jeg har ledd høyt for meg selv. Altså når jeg ser sliten ut ser det ut som jeg har spist 10 sitroner. Stakkars mennesker rundt meg. Jeg som ønsker å spre løpeglede. Men stort sett fokuserte jeg på å SMILE meg gjennom løpet – fordi det hjelper!

Byr på det beste av de verste sitronbildene :-) 

Ser ganske tapper ut bak der idet jeg krysser 40 km 

Den siste kilometeren fikk jeg igjen noen uante krefter. Da skrudde jeg opp tempoet litt igjen, og like før jeg kom inn på stadion sto halvmaratonerne Anette og Eli og heiet på meg. Det var helt magisk. Kyss, klapp og klem til dere! Da var det bare sjarmøretappen igjen, og det skal de ha i Amsterdam – det var STORT å løpe inn på Olympiske stadion. For et liv! Jeg krysset målstreken 9 minutter etter målet. Det er jeg storslagent fornøyd med etter forholdene. Jeg sier at når det gjelder PB så kommer det flere muligheter. Jeg skal nemlig løpe maraton for resten av livet! – og det er så sykt mange spreke forbilder som er både 10, 20 og 30 år eldre enn meg til tross for at jeg ikke akkurat er ungdom selv, og det gjør meg så vilt glad. Løpefremtiden er lang.

#høgepålivet i mål da! 

Hvis dere nå stusser litt over at vi ikke kom inn på stadion i tide, at det ble mye køløping osv så vil jeg til Amsterdam maraton sitt forsvar presisere at de i år hadde en skikkelig deltagerrekord. De har helt sikkert lært noe. Det jeg har lært er at hvis et maraton skal foregå på en stadion igjen så skal jeg være enda tidligere ute. Jeg vil snakke opp Amsterdam maraton. Det var en herlig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å løpe det. Det er også utrolig inkluderende når de tilbyr flere distanser. Da blir enda flere venner med, og det digger jeg!

En etter en kom vi i mål. Gledestårer i fleng. Flere PBér å feire. Et skikkelig MOMENT (engelsk ja ..) med gode venninner. Jeg er så ufattelig stolt av alle i gjengen og stolt av å få være en del av den. Noen av oss feiret med bobler på Olympic hotel mens vi ventet på at halvmaratonerne skulle komme i mål. Det var også et MOMENT, for på det hotellet var det stappfullt av maratonløpere og fantastisk stemning. Vi satt vedsiden av noen norske hvor en av dem hadde løpt halvmaraton på 1.18. Sinnsykt bra. Hvis noen av dere leser dette; HEI :) Det var morsomt å hilse på dere. Halvmaratonjentene våre ble tatt imot med stormende jubel!

En uforglemmelig afterrun med Annichen, Maiken og Ellen 

Vi klarte ikke å få til et felles bilde i sportstøy, men vi hadde felles middag på kvelden hvor vi alle pyntet oss med medaljen vår. En herlig kveld hvor vi delte mye løpeglede, mestringsfølelse, god mat og drikke. Tiden var inne for partytime!

Noen av oss spanderte et par dager til i den vakre byen Amsterdam som vet hvordan de skal lage maratonfest! Det føles litt tomt og vemodig når det hele er over, så nå jobbes det fælt mot hva som skal være neste maratonmål. Jeg gleder meg til nytt maraton og ny tur med de aller beste jentene. I love you!

Hva er ditt neste maraton?

Klem fra Maria :)

Foto: Marathon Photos, venner & myself