Da er det 3.gangen jeg begynner på dette innlegget. To ganger har den andre datamaskinen slettet det for meg…men jeg gir meg ikke! For dette er nemlig egentlig ikke siste kapittel…men mer begynnelsen på et nytt eventyr.
Da vi reiste til England sverget vi vel egentlig alle på at dette var første og siste gangen vi skulle gjøre. Det måtte med på hinderløpCV’n, men så skulle vi atter vende nesen mot varmere løp.
Meeeeeeeeeeeeeen fulle av adrenalin og skrønehistorier på kvelden, sammen med gode venner, nye bekjentskaper og litt vin og mat….ja da begynte vi kanskje å tvile….det var jo tross alt 30 års jubileum snart og alle greier. Og innen vi alle hadde landet på puta kvelden vi kom hjem var det allerede bestemt…vi måtte bare få lønning først, men så var det bare å melde seg på igjen. Eventyret måtte oppleves igjen!
Nå har jeg tatt dere gjennom følelser, selve løpet…og da gjenstår kun litt harde fakta for dere som evt vil være med oss neste år:
Informasjon:
Man kan ikke si at man ikke får nok informasjon, tidvis grenser det til spam…og jeg må vel helt klart innrømme at jeg ikke har lest halvparten av mailene jeg fikk. Problemet ble etterhvert å finne igjen til vesentlige mailer som faktisk måtte leses.
Beliggenhet:
Tough guy venuen ligger altså på mr Mouse sin gård i Wolverhampton – antagelig ikke verdens navle, men vi kommer for å løpe ikke for å dra på sightseeing. Hvis du ønsker sightseeing kan du jo gjøre som vi gjorde første gangen, og ta en ekstra natt i selve London. Nå var det fly til Heathrow og så tog rett til Wolverhampton. Men siden dette antagelig er et av de største arrangementene i byen visste alle hva det dreide seg om, hvor vi skulle og servicen var upåklagelig.
Hotellet vi bodde på var 5 mins unna med taxi og en 15-20 mins på beina. Med andre ord perfekt beliggenhet og her var vi samlet med flere andre Tough guy deltakere fra flere andre land. Det var faktisk så mange som bodde her at Mr Mouse kom en tur innom på kvelden for å hilse på!
Selve arrangementet:
Veldig veldig bra – og bærer preg av å ha arrangert i nesten 30 år. Vi kunne hente startpakken kvelden før noe som reduserer stresset på selve løpsdagen noe voldsomt. Det var masse frivillige, både før, underveis i løpet og etterpå, noe som gjorde det lett å være løper. Det var gode forhold både til å skifte og å oppholde seg på etter løpet. Det var både bespisning og drikke å få kjøpt før og etter løpet. Ja og for penger kunne man oppgradere seg til varm garderobe og varm dusj.
Det var godt merket hvor vi skulle stå ifht hvilken pulje vi startet i, det eneste som var litt uklart var når vi faktisk startet – litt fravikende informasjon om dette. Men det løste seg greit med at røkla løp…og da var det bare å henge på ;)
Medaljen:
Noe av det flotteste jeg har fått…ja jeg er helt overbevist om at den er av 100% gull!
Selve løpet:
Dette har jeg vel strengt tatt beskrevet før, men vil bare igjen presisere hvor bra hindrene var. På tross av sine enorme størrelser var jeg ikke et sekund redd. Antagelig fordi hindrene står på samme sted år etter år er de bygget av meget solid materiale, og er veldig forseggjorte. På de glatte tømmerstokkene var det festet tau som gjorde at man både hadde noe å dra seg opp med, holde seg fast i og hindret at man skled. Det var hindervakter over hele løypa og godt merket løype så aldri noen tvil om hvor man skulle.
Publikum var i en klasse for seg, virkelig en folkefest i denne byen, så gjennom hele løypa sto det folk over alt og virkelig gjorde løpet til en lek. Det er ubeskrivelig hvor mye det betyr å få upbacking når løpet er på sitt tyngste. Møte et vennlig blikk, få et heiarop og et klapp på skulderen.
Teamet:
Vi løp alle sammen to og to i dette løpet – det var ikke noe hinder man ikke ville klare alene, men akkurat på dette løpet tror jeg faktisk på viktigheten av å løpe sammen. Både lengden på løpet, tyngden og det mentale med løpet gjør at det å ha et kjent og trygt ansikt underveis som enten motiverer deg, eller som trenger motivasjon er viktig. Og ikke minst etter løpet – det å ha en person som passer på og hjelper til å med å få på tørt og varmt tøy – helt ubeskrivelig! Det å være nedkjølt til den grad vi var, gjør at du både blir irrasjonell, likeglad og hjelpesløs. Godt å være to da!
Så…hva tenker dere nå…flere som blir med og joiner Team Norway i januar 2015?
KlemMari