Herregud så kult!!! Da startskuddet gikk kl 10 på Tryvann i helgen hadde jeg sikkert 180 i puls allerede, adrenalinet strømmet i strie strømmer gjennom kroppen. Jeg var klar, så utrolig superklar!!! Været var jo absolutt ikke det beste – jeg var klar over at det skulle regne, og det gjorde det til gangs! I strie strømmer, men vi hadde jo de fine flotte Dryrobes’ene våre, og jeg er ganske sikker på at en god del var misunnelige på dem. De holdt oss i det minste varme helt frem til start. De gikk faktisk fint an å varme opp i også!

Her er jeg sammen med hinderløpkollega Lene Mari og Supermann

I startområdet møtte vi så mange av de vi har chattet med på nett, diskutert og lagt planer med på hinderløpgruppen «Norske hinderløpere» – og bare det ga et ekstra rush! Så kult å endelig møte likesinnede – folk som er like gale og dedikerte som oss.

Jeg har allerede skrevet en artikkel for Kondis om selve løpet – dere kan lese den HER – men la meg også ta dere litt gjennom løypa bare så dere får en feeling av hva Tough Viking hadde å by på:

I det vi stormer ut fra start (det går jo alltid alt for fort…så jeg måtte prøve å holde igjen litt) – møtte vi første hinder etter allerede 20 meter – American football! De er et av signaturhindrene til Tough Viking og besto av et lag amerikanske fotballspillere i fullt utstyr som gjorde sitt aller beste for å bremse oss, det gikk så sperregittrene gikk veggimellom.

Heldigvis var vi allerede på toppen så vi passerte bare Tryvannstårnet før det bar nedoverbakke – neste hinder var monkeybarsene – alltid spennende å se om man klarer – jeg kløna det til med en kardinalfeil og datt dessverre ned – 30 push-ups!

Videre krabbing under camonett – piece of cake – men man blir deilig og gjørmete da – og knærne får kjørt seg. Skader ikke å øve på krabbeteknikker før disse løpene!

Så møtte jeg mitt livs mareritt – jeg trodde det var DET ene hinderet jeg IKKE skulle slite noe – tømmerstokkbæring! Jeg har acet all bæring på alle andre løp, og føler jeg ganske sterk. Derfor tok jeg eplekjekk tak i den første og beste stokken uten å vurdere om det var noen lettere…BIG mistake – BIG!!! Første alarmklokke burde jo ha gått av da jeg måtte ha hjelp av hindervakta til å få stokken opp på skulderen i første omgang – og da jeg begynte å gå, og så hvor langt vi skulle gå fikk jeg klump i magen – DETTE GÅR IKKE! Og det gjorde det heller ikke! Før jeg var kommet halvveis «mistet» jeg stokken og slåss som en gærning for å få den opp igjen, fikk hjelp og kom meg litt videre. ca halvveis mistet jeg den igjen – og nå fikk jeg den ikke opp. Fant ut at skulle jeg i det hele tatt komme meg frem måtte jeg flippe stokken, så godt og vel 50-70 m flippet jeg denne stokken og var rimelig råtten i beina da jeg skulle løpe videre – og nå gikk det oppover igjen!

Nå er jeg første til å innrømme at jeg har elendig hukommelse så strengt tatt skulle Supermann ha skrevet dette – for akkurat når myra kom, akkurat når vi løp i sump og vann, akkurat når det gikk opp og når det gikk ned har jeg vel strengt tatt fortrengt…når jeg løper disse løpene går jeg litt inn i en transe og bare konsetrerer meg om å komme meg fremover og la bena gå. Men jeg minns at vi nå løp gjennom et våtere parti før vi kom til det nå så mye omtalte vannhinderet – Rope transfere. Dette ble stengt pga en nestenulykke – og var vel den tingen som man kan kritisere Tough Viking mest for. Det var ikke båt i vannet, det var ikke kasteline og ambulansepersonellet hadde ikke lov å gå i vannet (!) – så da en deltaker fikk panikk og gikk under flere ganger mens han slo rundt seg – var det heldigvis flere frivillige som hadde sett dette scenarioet for seg – det var 4 grader i vannet og mange valgte å snu underveis å ikke fullføre dette. En 17 år gammel frivillig gutt hoppet i vannet og svømte ut til deltakeren med panikk og fikk sammen med andre deltakere reddet vedkommende opp. Heltestatus spør du meg – og det er ikke meg bekjent så langt om denne gutten fikk noe påskjønnelse av TV – men klapp på skulderen, heder og ære – ja det får han ihvertfall av meg! Jeg kom meg dog over – men fytti så kaldt det var. Det gjaldt bare å dra seg rolig over med lina, puste med magen og holde fokus. Jeg digger hinderet – men Tough Viking – sett en båt på vannet neste gang!

Nå trodde jeg strengt tatt de verste hindrene måtte være over – det var noe balanse på tau mellom trær, det var balansehinder på bommer, og det var mer krabbing…

Igjen – Supermann – beklager rekkefølgen her altså!

Nederst i en av slalåmbakkene så jeg plutselig røyken – ohhhhhhhhhhhhh ildhinderet!!! Kult – ildhinder er jeg også vant til fra både Viking Race og Spartan Race. Jeg digger det – men vet at folk kan ha en tendens til å tryne oppi! Her var det to rader med ild (trodde jeg) – det ble utfordring! Jeg er kun vant til en! I tillegg fyret de med høyballer som røyklegger noe voldsomt så sikten var tilnærmet 0! Hopp nr 1 gikk bra, hopp nr 2 gikk bra – men WHAAAAT – mer røyk – flate det er en rad nr 3!!! Og da jeg landet der…var fortsatt sikten lik 0! Tuller dere – er det enda en rad…jeg så ikke lengre noen ting, hadde inhalert mer røyk enn luft på et minutts tid, så istedet for å lete etter rad 4 måtte jeg skjene ut til venstre og evakuere hinderet…

…godt neste hinder bare 50 meter unna var i vann tenkte jeg. Helt til jeg så hinderet – 4 rader (igjen) med flytetønner av ca 50 cm’s bredde som vi skulle under. Jeg var nå sliten, omtåka av røyken og andpusten. Kom meg i vann (fortsatt kaldt nok) og tok sats, fikk dratt meg under flytetønnene, rolig en etter en med et godt åndedrag mellom hver. Jeg vet det ble tatt bilder her, og jeg gleder meg til å se – men tror jeg likner mest på en fortvila drukna katt enn en uberkul hinderløper!

Ethvert hinderløp med respekt for seg selv har vegger. Mentor Andreas Dietzel sverger til de høye klassiske treveggene som man finner på bl an Spartan Race. Disse krever samarbeid for en stor del mennesker (deriblant undertegnede) å komme over – og for mange arrangører er det dette de vil formidle! De råeste kommer seg seff lett over uansett! Tough Viking hadde også vegger…og ikke mindre enn 4…og de var inverterte – dvs at de heller mot oss da vi skulle over. Dette er en kinkig vegg som jeg møtte på Spartan Beast for første gang – og nå møtte jeg den igjen, men i en mye glattere og kipere utgave….kom meg delvis opp…og der ble jeg hengende – heldigvis for meg kom det to kjekke unge menn med ekte gentlemannsmanøvre- de hjalp meg over og jeg bukket og skrapte før jeg løp videre!!! Gutta igjen – tusen tusen takk!

Tauet er jo også min styrke! Jeg har aldri bommet på et tau – og har sverget på at jeg ALDRI skal ta en eneste refleksjonsburpee noen gang for et tau! Men jaggu du…om det var regnet, gjørma, hanskene eller hva vet jeg ikke – men tauet var som såpe og etter to forsøk skjønte jeg at dette ble umulig! 30 push-ups til! Takk for det!

Nå skjønte jeg at det etterhvert måtte nærme seg slutten, jeg kjenner jo terrenget endel fra å ha løpt Viking Race her oppe 2 år på rad…og da dekkplippen kom ble jeg nesten glad! Dette skulle ihvertfall gå lett…og det gikk ihvertfall – lett jogg opp bakken – hvis det ikke var lagt til noe snag nå så var det mål neste – ja bare med unntak av et hinder til da – 10 000 volt strømhinderet – signaturhinderet over alle – takk for vind, hold til venstre og i MÅÅÅÅÅÅL!!!! Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa – godt fornøyd med egen innsats der – et par nybegynner kardinalfeil som kostet meg noen minutter – men hvem bryr seg idag. Det holdt tilslutt til en offisiell 10 plass…det har vært mye rot og jeg tror det kunne vært topp 5 – men nytter ikke å gråte over det – neste helg er jeg klar som et egg – da er det Barskingen i Rakkestad – Team Viking Race stiller mannsterke – 3 rå gutter og 2 ganske så awesomme damer!!! Klare som få til å kicke ass!!! Vi sees der da dere!

KlemMari

 For mer bilder og offisiell løpsvideo fra Oslo sjekk ut facebooksiden til Tough Viking!