Hei alle sammen. For en stund siden ble jeg spurt om jeg ville bli med på en fotoshoot for Barskingen. Ja dere vet løpet som ble arrangert i Rakkestad første gang for et år siden, og som resulterte i utsagnet:

«Det er de som har løpt Barskingen…også er det de som ikke har!»

 

For så bra var faktisk det løpet, med både nye hindre, kun hjemmelagde hinder, en rå løype og fantastisk crew bak løpet. Og iår skal de som sagt videreutvikle løpet til å både inneholde lag og singelløp som ifjor, en 5 km og en 8 km’s distanse – og ikke minst høstløpet – eller Ekstrem 10 + km – som antagelig blir årets happening i Norge – fellesstart og førstemann i mål. Jeg vet noe…men langt i fra alt om hvordan de har tenkt å løse dette. Men at disse folka er kreative, ja det har jeg fått med meg.

Men igår var vi altså på fotoshoot der. Det var Magnus Ødegård som skulle stå bak kamera, han har allerede en imponerende mappe fra både X-run, Viking Race og Toughest bak seg – i tillegg til alle private fotos han tar. Han har en egen evne til å finne vinkler og vrier ved bilder, som gjør de ekstra kule. Jeg gleder meg som en unge til å se resultatene. Man kan ta mye kule bilder selv, men sjelden kan det måle seg med en proff fotograf.

Jeg vet ikke egentlig helt hva jeg ventet meg av dagen igår, men vi hadde fått beskjed om å ta med skiftetøy, rene sko og dusjetøy…vi kom til å bli gjørmete. Soooo whats new liksom, dette visste vi jo…men akkurat hvor gjørmete vi kom til å bli hadde vi vel ikke helt forestilt oss.

For Matilde og Robert hadde klare planer for dagen, og det var bare å følge på – de visste akkurat hvor de villa ha bilder fra…og at vi ble våte og gjørmete – og at de fikk rå bilder…ja det var det ingen tvil om ;)

La oss ta en liten titt… Første hinder de ville ha bilder fra var dekkhinderet…egentlig et latterlig enkelt hinder, bare å krype under noen dekk…men problemet er at det er trangt…veldig trangt. Og nå hadde våren brakt med seg brennesle…men ta det med ro – Matilde har lovet på tro og ære og bildekk at de skal vekk før løpet! Men en så lenge ble vi både litt gjørmete på knærne, kløete på store deler av kroppen – og ganske så lattermilde! Dagen var igang – de beste av de beste, de hardeste kjernen var samlet – og stemningen definitivt stigende!

Videre bar det til den beryktede skråveggen. De som var med ifjor husker kanskje at det regnet litt på Barskingen ifjor…og ikke bare litt – nei det bøttet ned, og skråveggen var glatt som fy. Nå sto den der i all sin prakt med nye logoer på og 3 tau, og bare ropte på at noen skulle teste den. Og den ble testet – fra alle bauger og kanter, forfra og bakfra – og det var på en viss tid nesten llitt slåsskamp om hvem som skulle opp når og hvor, og store som små mestret etterhvert både tau, skråveggen helt alene. Går det an å ha det mer gøy liksom?!?

Men så ble vi tatt med ned i gjørmedalen…ja jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Mellom to åssider ligger en bekk som de fleste av oss husker å ha løpt i i fjor, og i enden av bekken ligger et skikkelig gjøremkalas! Og dekket med netting! Vær så god kryp ;) Urghhh jeg begynte å kjenne på at den gode varme Dry-roben min skulle bli gjørmete på innsiden istedet for utsiden, og selvom sola nå varmet godt et lite øyeblikk så skulle nå dette bli en forfriskende opplevelse. Men herregud – vi digger jo egentlig gjørme, jo mer jo bedre osv…så en etter en, to og to, og flere etterhverandre kastet vi oss i gjørma – adrenalinet steg, humøret nådde nye høyder og de fleste kastet seg høyst frivillig i gjørma opp til flere ganger, det ble high-fives, kyssebilder og diverse gameface’s. Fotografen mente man umulig kunne være så blide når man kom opp av gjørma…men vi var helt uenige! Prøvde å lage litt strenge fjes til han – men jeg vet ikke jeg…hehe

Hoppende og dansende løp vi videre opp til «triumfbuen» som lå og badet i sol kun til ære for oss. Vi var dekket med gjørme, relativt kalde og småfrøsne -så det var deilig med litt klatring på stokker. Løse stokker vel og merke…å klatre to og to gikk fint, 4 på en gang var litt verre, men på tross av et par «hjerte-i-halsen» opplevelser kom vi oss gjennom også dette hinderet uten brudd og større hendelser ;)

Men nå begynte alvoret. Ikke vet jeg hvorfor jeg innbildte meg at vi ikke skulle bade så mye…neste var nemlig en av mine favoritt hinder. Man skal få satt hue litt på test på disse løpene – og underjordiske tuneller fylt med vann i en 4 meters strekke ca – ja de setter de fleste litt på prøve. Og ikke minst oss som var litt småkjølige fra før…vi skulle bli «spart» og slippe å gå hele tunellen…men et par måtte jo bare teste det og da…for sikkerhets skyld…at Robert nå kom med varm kaffe og en pose full av håndklær kunne ikke passet bedre. For nå var vi kalde…men like blide! For det er jo dette vi digger og elsker mer enn noe annet. Og om noen var misunnelige så var det barna…»vi vil og!» – nei dere får ikke lov…vannet er så kaldt, dere blir syke… haha lættis…vi får se hvem som blir syke da ;)

«Nå er det bare et hinder igjen med vann» sa Matilde forsiktig. Hun er jo så søt og var nok ganske så bekymret for den blåfrosne, nå ukontrollerbart skjelvende gjengen, pakket inn i luer, vanter, tepper, håndklær og div andre ting vi kunne pakke oss inn i som fulgte etter henne… «under-stokken-hinderet»  Jeg kan vel ikke annet enn å si at jeg lavt inni meg sa «Pokker»…for jeg virkelig hater det hinderet! Virkelig! Etter to Tough guys, ett Tough viking og ett Strong viking har jeg dønn respekt for det hinderet. Det gjør virkelig så vondt så vondt i hodet! Men heldigvis skal vi bare en gang under her…og det er ikke så iskaldt i vannet…

Den gale gale gjengen var jo ikke snauere enn at de kastet seg i vannet, hoppet, løp og sprellet rundt i det kalde vannet mens fotograf Magnus gned seg i hendene. En gang til, se nå, og her kommer jeg!!! Og barna enda en gang – «Vi vil og!» …men selvfølgelig fikk de ikke lov…de kunne jo bli syke i det kalde vannet ;) Dævver…for et opplegg…men vi får se…det kule med en sånn shoot er at her er alt ekte – du kan bare glemme å huske å flexe sixpacken på vei opp av vannet eller sette på deg duckfacen og det lekre smilet…og frisyren…ja den har tatt kvelden for lenge siden. Her fikk Magnus og Barsking-folka de ekte bildene sine, ekte skrekk, ekte kulde, ekte glede og ekte gameface’s. Må bare bli fantastiske bilder!

Heldigvis var dette siste hinderet som involverte bading (ja for de fleste av oss…noen måtte jo bare ta et siste bad…) – nå var det nemlig siste fotostasjon…og det hinderet jeg synes er det definitivt kuleste av dem alle – ziplinen!!! Hvor mange hinderløp har med zipline liksom! Jo Barskingen! Tre stykk hjemmelagede ziplines over et vann, beina må trekkes opp, hold pusten, klem fingrene rundt pinnen og ta fart. Slipp gjerne ut en jungelhyl på veien! Dette er så råkult…og det morsomste nå var at vi kunne jo bare løpe rundt og rundt og kjøre så mange ganger vi ville. Vi var som unger på tivoli som kjørte karusellen om igjen og om igjen! Og endelig skulle barna få lov å leke, de turde ikke teste alene, men trygt på et par sterke papparygger fikk de suse over vannet – og som en gjeng småunger som hadde fått lov å gå amokk i en kombinert leke-og godtebutikk vendte vi endelig tilbake til Barskinggården for varme dusjer, tørt tøy og pizza!

Ja for Matilde var usikker på om «sånne som oss» spiste pizza…eh hallo! Vi er hinderløpere, vi nyter livet, vi nyter sporten og vi nyter mat! God mat og god drikke – og med beste folka rundt bordet var det duket for skikkelig mye skrøning og historier fra løp, turer og andre hinderløpsopplevelser – og ja hvis dere vil være med og oppleve alt dette + mer til – ja da finner dere påmeldingen HER!

Tusen takk Matilde og Robert for fotoshooten, tusen takk Magnus for at du stiller villig opp med linsa di – og takk til Supermann, Lars Martin, Mona, Lene Mari og Karoline for å være med å lage den kuleste lørdagen på lenge.

Og heldige meg som får muligheten til å være med på en sånn dag med så fine folk, og med jentene mine som har vært en hel dag i skogen og lekt med mamma og pappa <3

Klem Mari

Foto: Magnus Ødegård