Ja hva annet kunne man forvente på en dag som denne! Lørdag 4.juni gikk Tough Viking Oslo – hills edition av staben på Tryvann i strålende sol! I sterk kontrast til fjorårets 2 grader og vannrett sludd! Jeg må innrømme at jeg hadde et litt ambivalent forhold til Tough viking før start iår…ifjor var vi nemlig ikke helt venner – både været og faktum at jeg ikke har fjerneste ide om hvem arrangøren egentlig er, gjorde at jeg ikke fikk det forholdet til løpet som jeg har med andre løp. Og ja, jeg er vel rimelig bortskjemt der, med tanke på at jeg har så utrolig godt forhold til de aller fleste løp nå, både i Norge og i utlandet – det er lett å sette høye krav da.

Men, vi ventet besøk fra utlandet til Tough viking i år, vi var en herlig stor gjeng fra team OCRNorway som sto på startstreken og sola skinte fra mer eller mindre skyfri himmel. Bare å dra på seg gliset da og senke forventningene et lite hakk. Vi hadde nemlig vært og smugtittet litt kvelden før, og hva fikk vi se – jo den herlige store rampa som kanskje er signaturhinderet til Tough Viking. Det manglet ifjor, og jeg frydet meg over å se det iår! Jeg måtte bare teste det kvelden før, barbeint og i fotsidt skjørt – og vi ble bestevenner med en gang ;) Så rampen skremte meg ikke!

Det gjorde derimot hele løpet generelt. Tough Viking er nemlig et av kvalikløpene til OCR European championsship til helgen, topp 20 i hvert kjønn kvalifiserer seg. Nå er jeg allerede kvalifisert, men jeg vet det er folk derute som har kritisert meg for å få hjelp av supermann på et par løp (det er absolutt lov det altså…), og derfor ønsker jeg også å bevise at jeg duger alene og! Så topp 20, klare alle hindrene alene og slå et par personer sto høyt på listen min for helgen…ja også nyte litt da. Det er det som er så kjipt når man hele tiden skal prestere – den store nytelsen faller litt gjennom. Man har liksom ikke tid til å ta seg et øyeblikk å nyte utsikten, kjenne gleden ved et kult hinder osv. Men jeg skulle prøve det idag da…og klarte det litt innimellom ;)

Adrenalinet begynte å koke allerede da vi sto på startstreken…elitestart med Supermann, Mona, Kim og Camilla blant annet. Musikken pumper ut, speakern pepper oss opp og plutselig begynner nedtellingen. Vi ser at de amerikanske fotballspillerne er gira og klare til å slå hardt ned på første feltet som kommer….og sekunder senere stormer feltet ut fra start. Jeg har det ikke travelt, vi skal løpe dobbelt så langt som det steinharde løpet ifjor, og holder meg litt bakpå – de første kan få lov å slåss med de store gutta – og jeg kommer meg relativt helskinnet gjennom.

Men fortsatt er tempo sykt høyt, jeg prøver å ikke la meg rive med, folka løper som om de skal løpe en 800 m…men faktum er at det gjenstår 9700 meter….roooo ned.

Og allerede har jo endel kritikk begynt å komme – mye løping, mye terreng, mye bakker og ikke så avanserte hindre. Men hallo…om du melder deg på Tough Viking i Tryvann, hills edition – hva forventer du deg da? Det blir bakker, og mange av dem! Det som beroliget meg var at de aller fleste gikk i de verste bakkene – ja med enkelte unntak da, som de beste gutta og beste jenta – Mona Strande – som overlegent gruste oss andre! Og når grusingen er så gjennomført som den var her, så er det en glede å se Mona stå der med den etterlengtede pokalen i hendene! Jeg unner henne den så mye!

Men tilbake til hindrene og løypa! I år som ifjor hadde de pepret løypa med krabbehinder…og jeg kan love dere at det var heftig. Et av krabbehindrene var i et illeluktende myrhull…her kunne man seriøst bli redd for å bli syk dagen derpå! Andre steder var nettingen festet så stramt at du måtte ned i flat ålestilling i lyngen for å passere!

Et av de første hindrene var Reebok blades. Jeg hadde gruet meg, har hang jeg som en hjelpesløs apekatt ifjor, og mestringen var enorm da jeg tok et lite hopp, en liten pull-up, svingte benet opp og var over! Wow – så lett og så kult! Hvorfor hadde de ikke fler!!! Nesten så jeg ville snu og ta det en gang til. Lett jogg videre med et smil om munnen. Jeg kan alene også!

Iår som ifjor lå det fortsatt snø i Wyller, og vi måtte gjennom snønetting to steder, ikke så vanskelig, men kult fordet. Det var skrånetting, heller ikke så avansert, men nok til å bryte opp farten. I en nedoverbakke møter vi nok et type krabbehinder – under bukker som sto etterhverandre med kjipt mellomrom, så langt fra hverandre at du måtte opp mellom hver bukk, samtidig så nær hverandre at du ikke hadde sjans til å få noe flyt…hehe og det er det her vi snakker om, hinderløp bryter om løpingen din og ødelegger kontinuiteten :)

Som seg hør og bør må vi bære tung ting, og iår hadde de gitt oss jerrykanner og ledet oss ut i en liten sløyfe i en myr :) Jeg bare smiler, Thor strength var også med, eller Herkules hoist som den heter andre steder, dra en kettlebell opp iværet – LETT! Smiler videre!

Istedet for Irish table, hadde de her Turkish table (sponset av tyrkisk pepper, synd det ikke var smaksprøver der!), et hinder jeg ble skikkelig stuss på, kunne jeg klare dette? Et lite hopp opp, grep??? Nei – helt glatt tak…shit! Men igjen, en liten pullup, bruk av underarmen til å låse med og så svinge beinet opp -wow så kult! Jeg klarte det alene igjen! Yess…dog litt verre å komme ned…hehe satt og dinglet litt for lenge der oppe, men hoppet til slutt og løp fornøyd videre!

Det var slak line, det var ildhopp, det var spyling av brannmenn, dipswalk og masse masse mer bakkeløping. Det nærmet seg sakte men sikkert slutten, og jeg lurte på når monkeybaren skulle komme! Jeg grudde meg for var sikker på at det var den samme kjipe metallmonkeybaren de hadde ifjor – smilet ble om mulig enda bredere da jeg så de hadde tatt med seg den kule gule opp og ned og opp igjen monkeybaren sin fra Sverige! Så utrolig kult, her går det faktisk an å få skikkelig grep og den er lett for de som kan, men akkurat passe utfordrene for oss andre!

Og nå nærmet det seg el grand finale:

Rampen og 10 000 volt hinderet. På rampen møtte min venn Arnel meg som reiser rundt i Europa og filmer løp -«lets do this Mari!» og sekunder senere var jeg på toppen! Yess – igjen – kun ned, gjennom strømmen og i mål!

Jeg har egentlig ingenting til overs for strøm, det er bare et kjipt hinder som gjør vondt – men det ser jo unektelig kult ut da – strømhinderet til Tough viking! De første meterne inn ble jeg glad «Det er jo ikke strøm her!» …inntil – POW – joda det var det, jeg skente av meg selv ut mot siden og kom meg gjennom kun med et par «spark i ræva»…og der var mål – medalje, redbull, proteindrikke og tårer i øynene.

Jeg hadde løpt så bra jeg kunne, jeg hadde bevist for meg selv at jeg klarte hindrene alene og faktisk ganske så elegant. Det hele endte på en 10.plass og jeg var så glad at jeg nesten gråt! Ingen pallplass, men en stor seier for meg! Og en skikkelig god følelse i siste løpet før EM! Så utrolig deilig.

Og Tough Viking, selvom hindrene deres ikke er de mest avanserte, så har dere en deilig balanse som gjør at selv de mindre erfarne hinderløperne kjenner mestring, mens de litt mer erfarne kan kose seg med monkeybar, dips og verdens høyeste rampe. Takk for at jeg endelig fikk testet den! Gleder meg til 2017!

KlemMari

Ps…og takk til team OCRNorway – dere gjorde dagen helt perfekt!

Foto: Tough Viking, Magnus Ødegård og privat