12.juni 2016 i Berendonk, Wijchen, Nederland ble det første uavhengige europamesterskapet i hinderløp avholdt. Det var 617 deltakere fra 23 ulike land som deltok. Jeg var en av dem!

Nå 2 dager etter konkurransen er jeg fortsatt tom innvendig, og utrolig skuffet over meg selv. Jeg leser og leser på nett, ser bilder av blide fjes, skuffede fjes – jeg vet følelser som glede, sorg, skuffelse og sinne har preget søndagen. Arrangøren av OCREC fikk sine 40% finisher med armbånd, men kun 14% av disse var jenter (20 stk) – og jeg var IKKE en av dem.

For øyeblikket tenker jeg bare på hva jeg kunne gjort annerledes, hva jeg burde ha øvet mer på, jeg har jo visst om mine svakheter lenge, jeg vet jeg jeg kunne gjort for å bli bedre, og på en måte kan jeg ikke slutte å irritere meg over prioriteringer som alt handler om – men samtidig så må jeg bare innse også at selv min kropp har sine begrensninger. Jeg gjorde ikke jobben godt nok på forhånd, jeg hadde nesten et år, brukte det ikke godt nok -og da må jeg bare bite tenna sammen og være fornøyd med at jeg fikk lov til å være med på dette eventet i utgangspunktet.

Når jeg nå har sutret fra meg, så la oss snakket om festen! For det var en fest! Vi var 7 deltakere fra Norge, det satte oss ikke på noen liste over flest deltakere pr land, men jaggu utmerket vi oss ikke likevel. Vi hadde to flott utøvere som kom i mål med armbåndet – både Erik Woodward og Kristian Garberg Skjerve klarte ildprøven. Hege Henriksen var den beste norske damen, som kom seg helt til det siste kombinasjonshinderet før mål, og røyk ut på den nest siste treskoen (etter 20 burpees senere den dagen fikk hun dog med seg treskoen hjem!) Camilla Raade var en outsider som kvalifiserte seg på Tough Viking i Oslo en uke før EM, og hun vant desidert overlegent gledessprederprisen – makan til solstråle skal du lete lenge etter. Hun hadde som mål å løpe, kose seg, og komme hjem med medalje! Og det klarte hun. I tillegg hadde hun krefter og ork nok til å serve oss andre vinnerskaller ute i løypa da vi både gikk tom for energi og drikke – denne jenta er helt rå, og jeg er så stolt av henne.

Mona, Martin og jeg måtte gi tapt for henholdsvis den fryktede Gunnors struggle på tross av diverse krampetreninger før EM – og et stokk-nett-stokk hinder som sugde kreftene ut av selveste Supermann. Jeg vet ikke hvem det var mest bittert for, Mona og meg som måtte løpe halve løpet uten armbånd og motivasjon, eller Superman som ga fra seg båndet kun 3 km fra mål!

Men EM skulle skille klinten fra hveten – bare synd som Mona sa «bare kjedelig at det var så lite hvete igjen;)»

Kl 08 satt vi i bilen og vendte snuten mot eventområdet. Vi hadde vært der før, i mars under Strong Viking, og antagelig er strong viking det råeste løpet jeg noen gang har vært med på. Det hardeste, det lengste (utenom beast i Spartan) og det kuleste! Det var strong viking løp denne helgen også, og både lørdag og søndag ble Water edition avholdt – EM kom til å bruke noen av hindrene til strong viking, men også legge til noen egne. Vi var gira. Vi var så uendelig spente, og jeg må nok innrømme at noe av mitt problem lå i at Supermann og jeg hadde sett på presentasjon av løypa kvelden før, og jeg var positiv. Dette var jo do-able! Jeg kunne klare det, og jeg ville klare det. Jeg ville så gjerne ha det nye fine blå lekre armbåndet mitt med meg hjem og skryte av det!

Eventområdet lå omkranset et liten innsjø i Berendonk, et lite tettsted i Nederland. Området er utrolig idyllisk og perfekt for å avholde EM. På eventområdet lå noen av de kuleste hindrene lett spredd utover – Flying Ragnar, Fjorddroppen, de to store surviavalhindrene, finalehinderet, the weaver, krabbehinder og noe bæring. Perfekt for tilskuere. Det var også som vanlig en rå dj, musikk som pumpet ut over området, det var mat og drikke å få kjøpt, det var aktiviteter for barna, hindre å teste ut, og butikker der man kunne kjøpe stæsj! Vi elsker stæsj!

Da vi kom frem, fikk parkert bilen (på en noe ukonservativ måte – takk Hege!) og kom oss inn i leiren for EM, møtte vi så mange herlige mennesker – vi møtte selvsagt selveste Mr Mouse som hadde tatt turen over, vi møtte løpsarrangøren Bas, vi møtte speakeren mr Muddy highlander fra skottland som er den beste OCR-speakeren i verden, vi møtte Arnel som fortsatt var på sin rundreise i Europa for å filme nordiske løpe for OCRTube.com og vi møtte så mange mange herlige av våre OCR-venner fra både danmark, sverige, uk mm. Som jeg har sagt så mange ganger før – for meg er OCR-løpene nesten like mye det sosiale rundt som selve løpene. 

Vi fikk beskjed å møte opp kl 0925 ved startområde for en safety-briefing…hehe OCR og safety er liksom ikke to ord som egentlig hører hjemme i samme setning, men uansett. Det ble tale fra Bas, fra mr Muddy Highland og ikke minst fra selveste Mr Mouse som både sa og gjorde ting som fikk Bas til å rødme og snu seg bort et lite øyeblikk…men stemingen var til å ta og føle på. Det var elektrisk og nå var det like før det hele startet. Mye kritikk har selvfølgelig kommet i ettertid – gjør det ikke alltid det? Men i et tappert forsøk på å unngå kø, hadde arrangøren bestemt seg for å slippe avgårde 10 og 10 deltakere hvert minutt…dermed ble det ikke førstemann i mål, men man måtte vente til alle kom i mål før man kunne kåre en vinner….tanken var god, men dessverre fungerte det ikke helt etter planen. Det ble kø endel steder, spesielt på det siste hinderet og de store kombinasjonshindrene – og takket være deltakere som gjorde sitt beste for å jukse seg til en plassering, så har først de fullstendige resultatene begynt å komme nå to døgn etter målgang. Men…uansett…

Til dundrene gåsehudskapende musikk og mr Muddy Highland, ble vi peppet ut over de første høye veggene og over walkwayen som førte oss videre ut i løypa. 16 km og med nærmere 60 hinder som skulle ta oss i mål mange timer senere, med sand, gjørme, blod, svette og tårer i øynene – med OCR-kisses på de unevneligste steder.

– Rope Climb.

Første hinder vi møtte var tauklatring, klassisk og greit nok. Bjelle på toppen og så var det bare å løpe videre.

– Muddy Hurdles/barb wire

Ikke tro at vi skulle slippe unna noe gjørme selv om vi var EM-utøvere nei. Her måtte vi løpe gjennom både knoklete hard gjørme, lårdyp grøtaktig gjørme, over gjørmebakker og under piggtråd. Da jeg så deltakerne fra water edition komme ut fra skogen dekket i en lekker gulbrun gjørmedrakt på lørdagen og lurte på hvor de hadde vært hen…vel så fikk jeg svaret mitt her. De hadde også plassert noen stokker ute i gjørma som vi måtte over. For såvidt ikke noe stort problem dette heller.

– Invertet wall/skråvegg

Midt i gjørmekaoset sto det en skråvegg med tau på, forsåvidt ikke noe vanskelig hinder, men når både du selv og hinderet er dekket med gjørme blir det råglatt. Takk for knuter på tauet som man kunne bruke til å få feste med og komme seg over

– Under stokker

Da vi kom ut på stranden måtte vi under noen stokker før vi kom til det første store hinderet:

– Storm the castle / rampe med tau

Da vi løp Strong viking var det ikke tau her og jeg mistet armbåndet mitt her i mars, takket være taustumper de hadde hengt ned her ble hinderet lett for meg, og jeg kunne lykkelig løpe videre!

– Ropeclimp UFO:

Her hadde de hengt opp tau, ikke så veldig lange, men med en rund treplate et godt stykke opp på tauet, ca 50 cm i diameter, denne måtte forseres og så ta på toppstokken for å få godkjent hinderet. Ikke et så veldig vanskelig hinder dette heller, men man kjenner det jo i armene når man må jobbe litt ekstra

– Flying Ragnar:

Så kommer det første hinderet jeg gruet meg litt til…eller grugledet, for det ser jo helt rått ut egentlig. Man skulle hoppe opp og ut til en trapes, i det øyeblikket man toucher denne begynner den å pendle og man bli slengt i en bue opp mot en bjelle man må treffe med hodet, hender eller føtter før man slipper seg ut i vannet. Jeg syntes den så lett nok ut på film, men da jeg kom opp på plattformen merket jeg at både høyden sugde litt ut av meg, og det så så høyt ut opp til trapesen – ikke mindre enn 6 forsøk måtte jeg ha her før jeg klarte å bli hengende fast og traff bjella. En helt rå følelse og med et jungelhyl de antagelige hørte langt opp i EM-leiren kastet jeg meg ut i vannet og svømte til land. LETT…eller ;)

– Ice man:

Istanken, denne kjenner vi, vannet var iskaldt ifht det digge vannet i innsjøen, et dykk under en vegg så var vi ferdig, egentlig ikke noe stress, men jeg må jo være ærlig på at pusten begynner å gå litt ekstra her.

– Liten sløyfe ut i skogen og så til første survivalhinder – Monkeysteps:

Kombinasjonen – monkeybar over i noen tauslynger og tilbake i monkeybar. Snagget her var at tauslyngene hang så lavt at man måtte fire seg ned til de via tauet og på samme måte klatre opp tauet for å komme seg opp til monkeybaren. Her tror jeg faktisk vi jentene hadde en fordel med å være små og lette. Easy match!

– Wreck bag/hurdles:

Lett jogg og nå skulle vi bære. Wreck bagene veide 22 km og skulle fraktes langs stranden, under og over noen stokker, før de ble lagt i en haug og vi ble ledet opp…

– Fjorddroppen:

Sklie….jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt hvor mye jeg hater sklier. Ikke at jeg er så redd egentlig, men likevel, på toppen stiger pulsen og jeg er livredd å få en annen deltaker i hue i vannet. Heldigvis var jeg alene på toppen her, og måtte bare bruke et par minutter på å puste før jeg slapp meg ned den sykt lange og bratte sklia…men vet dere – det gikk bra! Superbra…og jeg begynte å bli høy på meg selv. En livsfarlig følelse!

– Wreck bag

Tilbake til bagene våre, opp igjen, ut i vannet og tilbake til der vi hentet de, gjennom noen sandgrøfter og så kunne vi løpe videre. Nå kom det virkelig kule!

– Mega-kombi 2

Dette var et fantastisk survivalhinder bestående av stokker, nett, tau mm, der man skulle åle seg opp, krype under og over og gjennom over en relativt lang avstand. Her var det vi møtte køen virkelig for første gang og her brukte folk lang tid. Jeg kom meg relativt greit gjennom det hele, helt til slutten av hinderet, da hadde jeg sånn pump i underarmene at jeg måtte sitte og hvile noen minutter før jeg turde å bruke armene på den siste tautraversen. Her var det ikke lov å bruke beina og heller hvile litt ekstra og ace på første forsøk, enn å falle ned og gjøre alt en gang til.

Nå var vi ca 5 km ut i løpet og en liten løpetrase før vi kom til neste hinder:

– Viking Jump

Lett, opp 5 meter (æhhh høyt igjen jo!), hoppe og svømme inn til land! Fortsetter å være høy på meg selv, mange jenter har nå mistet armbåndet og mang heier på Norway og bena flyr videre til neste hinder!

– Walls 2.0:

Hege og jeg løper sammen igjen nå, og viser hva vi vikingene er laget av – boom – vegger er ikke noe problem for oss, en smadret pupp dog (glad jeg ikke har silikon liksom), men happy feet videre!

– Gunnors struggle:

BOOM!!! Da var vi her…og til min store skrekk ser jeg Mona står her… WTF! Hun startet 30 mins før oss liksom! Er det virkelig så vanskelig??? Jeg har jo øvd, men kjenner til min fortvilelse at stokken er tykkere enn jeg husker, det er trestokker vi skal hoppe på, og jeg begynner å få vondt i magen. Er det her det skal ende??? Første forsøk…grepet glipper et par meter fra mål…faller ned, stokken ruller tilbake…jaja seff vi skal kippe fremover i oppoverbakke og ja…jeg ser fortvilet på Mona, ikke noe trøst å finne…prøve med hansker da? Hvile litt og nytt forsøk…kommer omtrent like langt, i det grepet begynner å glippe er det kjørt, det er ingen mulighet å få grepet tilbake!

På tiden vi står her kommer etterhvert både racedirectoren, og flere andre – vi får beskjed om at sweeperen er på vei. WHAT – allerede –  min første kritikk til løpet! Vi startet sist, og så kommer sweeperen så fort. Jeg hadde jo bare brukt litt tid på Flying Ragnar, og ellers acet alle hindrene – forsøkene går nå over til å bli av litt mer desperat karakter – på et forsøk var jeg faktisk helt over, hadde foten på siste trestokk – men skle tilbake! POKKER! Sweeperen kommer tilslutt, jobber seg gjennom hinderet, vi får et siste forsøk – og så røyk armbåndet. DEN følelsen, all energi forlot kroppen, jeg ble helt tom, sint på meg selv, skuffet og så lei meg – men felte ikke en tåre. Var bare tom og begynte målløst å løpe videre. Mona løp seff raskt fra meg, og jeg følte meg helt alene i verden. Var helt overbevist om at de andre snart var i mål, stresset begynte å ta meg, jeg hadde enda 8 km igjen, masse hinder – skulle jeg bryte? Ikke få medalje? Hva betydde egentlig den medaljen? Jeg var jo ikke verdig? Men bryte? Og hvor skulle jeg bryte, jeg var jo langt ute på landet….

– Thors odysse / strong wall:

Javel, denne kan jeg fra mars. Sandsekk på ryggen, vond, tung jævel, oppe en bratt bakke, og på toppen en sykt høy vegg med bare grep midt på veggen, får hoppet opp, tar tak, heiser meg opp, drar opp beina – og der henger jeg. Tankene i hodet mitt – tørst, sliten, varm, wtf – hvorfor gidder jeg – jeg hører stemmene rundt meg «Ohhhh she´s gonna make it!» før jeg sakte slipper meg ned…og hører skuffelsen rundt meg «ohhhhhh….» Hvorfor skal jeg slite med dette, skriv opp nummeret mitt og la meg fortsette!

– Log road:

Lett…10 stokker etterhverandre vi skulle over, mate inn kilometer – nærmer meg mila nå.

– Two bars:

Denne kjenner jeg og, da jeg sto og stønnet under stengene skulle de begynne å skrive opp nummeret mitt – «No way, I can do this!» hoppet opp, svingte opp bena, klatret opp på toppen og over øverste stangen! Sånn – lett jogg videre. …men fortsatt uten armbåndet! Sur!

– Wall – jump – rope – over:

Et kult kombohinder jeg hadde gledet meg til, veggen var køddent glatt og fikk meg til å grynte irritert, sto lenge før jeg endelig kom meg opp, jeg SKULLE ta dette hinderet, så var det å hoppe fra veggen over i et tau, klatre opp på stokken, vri seg over (shit så skummelt det var) og så klatre ned på andre siden. Yess – klarte det!

– Save yourself / water cage:

To latterlig lette hinder, krabbe gjennom en plasttunnell og ligge på ryggen og dra deg under et jerngitter – jaja så har man gjort det og. Lett og gøy å ha testet…men fortsatt ingen glede…

– Log drag:

Ser skummel ut, med 3 eller 4 tømmerstokker etterhverandre, men vi vikingjentene er sterke, dette er lett…det begynner å blåse og regne stormaktig…typisk…og de andre står vel i mål og venter utålmodig på trege meg! I det jeg skal slippe stokkene, stopper jeg og slipper den ene rett på akillisen…fy fa…så vondt…tårene presser på…ikke la dem se deg gråte, stopper gråten i halsen, får nesten ikke puste, begynner å hyperventiliere på vei ut i vannet…. Skjerp deg nå Mari – hyperventilerer du uti her drukner du – og det er tullete!

– Swim:

Lett…10 drag over en liten elv…hah…ingen ting for norske vikinger! Gi meg et fossefall liksom!

– Twigs:

Denne hadde jeg gledet meg til…stokker som hang ned som man skulle forflytte seg mellom – 8 stykk tror jeg – i siste liten hang de opp taustumper i toppen fordi det var for vanskelig, og for de som har vært i Tryvann på sort løype, dette ble lett da. Men ufokusert og umotivert fallt jeg seff av siste stokken, slo ryggen og ble enda surere. Gir fa…skriv nummer ned, jeg gidder ikke ta den en gang til – det er en haug som venter på meg i mål! Må løpe fortere!

– Dragon tails /rope transfere

Denne er jo lett da, stramme fine tau…men fyttihelvete så langt alt skulle være da. Sykt vondt på brystbeinet, og når man de siste meterne gjør et dustet forsøk på å bytte stilling går det som det må gå, plask i vannet og gidder ikke gå tilbake!

– Canopy crawl:

Denne kjente jeg bare på, do-able, men herregud så tungt, man skulle ligge under en tømmerstokk, dra seg bort til et nett, forflytte seg over i nettet, henge under og så videre tilbake under en stokk igjen. Her måtte Supermann gi bort sitt armbånd. Det begynner (!) å bli virkelig tungt nå.

– Rope climb XL:

Nok et hinder jeg ikke er bestevenn med, et ekstra tykt tau der man ikke får brukt vanlig fotlås…grepsstyrke hvor er du?

– Tyreflip:

Ja takk, endelig lov å bruke styrken sin igjen, lett, flipp flipp frem og tilbake! BOOM!

– Barb wire crawl:

En lett liten krabb opp en bakke, under piggtråd og så videre inn i et sumpområde. Nå hører vi musikken og mennesker begynner å vise seg igjen. 

– The weaver:

Jepp denne kan jeg også, dekket i gjørme og sand – blæææ – nå er sikkert de andre skikkelig kalde og sure på meg!

– Final obstacle – et megakombo survivalhinder – avsluttes med ringer og treskomonkeybar:

15 mins å vente minst, særlig – jeg tasser i mål. Tas i mot av verdens beste mr Muddy Highlander, får beste bamseklemmen ever og «Well done», noen forsøker å tre en medalje over hodet mitt, tar den bestemt i hånden og begynner å speide etter supermann og jentene + Mona og Hege – ingen her…nei nei de sitter vel og venter i bilen da! Henter t-shirten min og går for å gi medaljen min til jentene, de har fortjent den mer enn meg…

Dette innlegget begynner allerede å bli alt for langt, så lang historie videre litt kortere – da jeg kom til bilen sto Supermann og skiftet. What, han hadde akkkurat kommet i mål med Mona! Og Hege var fortsatt ute! Vi skiftet så fort det lot seg gjøre, trøstet et par stusselige jenter som hadde ventet lenge på mamma og pappa og løp tilbake til mål (løp??? Eh nei men gikk fort da). Og der holdt jaggu Hege på gitt. Siste hinderet, hun var så sliten, sweeperen var på vei, og hun fikk et siste forsøk, mens sweeperen satt og kostet hinderet. Mens sykt mange folk så på, speakeren omtrent gikk amok, racedirectoren sto spent og fulgte med, gjorde Hege + to jenter til et siste forsøk på monkeybaren, 2 av 3 datt ned og dessverre var Hege en av de. Men hun var så rå, hun hadde kommet seg helt til slutten, var så sliten, men med Hinderløpsvenner live på facebook fra Norge ble hun heiet frem og måtte gi tapt for den nest siste treskoen på det aller siste hinderet. Vi er superstolte av deg Hege – godt nok for oss! Men dessverre…ingen blå bånd på festen den kvelden.

KlemMari