Hei alle sammen. Endelig er høstsesongen over oss. Sommeren har vært lang og deilig, men treningsmessig føles det som et knips. Det har vært en superaktiv sommer, men likevel føles det som jeg ikke har fått nådd de treningsmålene jeg hadde satt meg. De lange rolige turene mine er helt fraværende og jeg frykter årets store mål – Spartan World Championsship om snart en måned i Lake Tahoe. Lite å gjøre med det nå, bare å bruke de siste ukene så godt jeg kan. Heldigvis er det endel konkurranser som står for tur og som forhåpentlig også kan brukes som forberedelse, selvom ingen av løpene er i nærheten hverken lengdemessig eller er harde nok ifht det som kommer til å møte oss.
Uansett – høstsesongen ble kicket igang forrig helg med Navy Race i Horten. Et løp jeg meldte meg på ganske raskt da det ble sluppet, nettopp fordi de kjørte med en ny vri i en allerede stor mylder av hinderløp. Tilsammen klarte de å dra sammen over 700 løpere som er meget anstendig for et nybegynner løp, men det råeste denne lørdagen var Seal-klassen (synes jeg da) med 20 damer og 26 herrer som løp med henholdsvis 5 kg og 10 kgs vektvester. Fy søren så kult det var. Hele gimmicken var liksom på plass i Horten den dagen. Sol og blå himmel iblandet sjøskvulp møtte oss da vi kom til eventområdet. Rustikke containere og hangarer, + en brief inne i den ene hallen.
«Hører dere meg» ropte racedirectoren, «Ja» svarte vi høyt og tydelig. Jentene på den ene siden, guttene på den andre siden. «Har dere sett på løypekartet?» «Nei…» «HVORFOR IKKE?»
Det var mye latter og god stemning blant seal-løperne. De fleste kjente hverandre fra tidligere og det kjentes trygt og godt å stå der. Vi ble briefet godt gjennom løypa, fikk teste å ta av og på vesten siden vi i løpet skulle hoppe fra et stort marineskip, vi fikk tips og råd på veien, og hilse på one-legged-warrior som skulle starte oss «Jeg er første hinder!» Jeg bare smilte fra øre til øre. Jeg kjente at dette bare er så perfekt for meg, jeg kjente meg litt hjemme fra endurance-eventene til Spartan, selvom dette var barnemat iforhold.
«Står dere her og er tørre på et navy race? Dere har 30 sekunder på dere til å løpe ned til stranda, bli helt våte og være tilbake her!»
Vi hadde allerede sett gutta bli drillet før start og jeg kjente adrenalinet skøt i været, åh jeg bare elsket det her! En rask spurt ned til stranda, kastet meg i vannet, tilbake til oppstilling…
«Kaller dere det her oppstilling??? 10 burpees NÅ!»
Wohooo…burpees med vektvest var en ny opplevelse, jeg klarte bare ikke å slutte å smile!
Vi hadde tydelig «lidd» nok nå og fikk slippe inn til startområdet, 5 minutter til start, mer smiling, latter, så godt å stå blant gode venner. Og der gikk starten!
Cathrine og meg jobber oss forbi traversewallen på en ubåt til en forandring!
Jeg hadde avtalt å løpe med ei venninne, utrolig deilig egentlig å slippe jaget etter å prestere, idag skulle jeg kose meg, nyte løpet og jeg er så glad for det valget. Pulsen skøyt nok i været likevel med ekstra kilo på skuldrene, og bare det å komme over containeren som første hinder var nok for meg. Så bar det ut i vannet. Masse masse vann var det og jeg kjente at dette løpet skulle få terningkast 6 av meg! Bæring, ikke så altfor tung, nok til at lett jogg kunne utføres – først tømmerstokk, så jerrycanner og til slutt sandsekker. Noe på land, noe i vann.
Endelig foran kameraet til Jon igjen! Foto: Jon Klasbu – Fotomaskin.no
Vi møtte også tidlig paintballhinderet, ikke mitt favoritthinder, men noen heftige blåmerker å skryte av fikk vi da ;) Her gjelder det å løpe så fort man bare kan, og med adrenalinet pumpende i kroppen smiler man ekstra mye når man leverer fra seg masken og løper videre.
Videre kom vi oss ut på en strand der det var en morsom vri med å løpe ut i vann, runde 3 bøyer, men mellom hver bøye måtte vi tilbake på stranden, rulle ca 5-7 meter før vi løp ut i vannet igjen. Så ut som fulle sjømenn hele gjengen, fikk jo en vanvittig rullefart med vektvestene.
Løpets store høydepunkt for de fleste var da vi fikk lov å hoppe fra KNM Narvik. Et svært marinefartøy som vi først skulle hoppe ut i vannet fra brygga, svømme bort til, klatre opp langst kanten via et taunett, for så å hoppe i vannet fra 5,7 meter. For et rush, og så utrolig kult. Her hadde arrangøren selvfølgelig gardert med at vi tok av oss vektvestene før vi hoppet i vannet, og i tillegg kunne man velge på brygga om man ville hoppe eller ei. Om man ikke ville, kunne man ta et alternativt hinder – roing + noe attåt (ryktes om burpees…). Men det er ikke hver dag man få muligheten til å hoppe fra en båt, så ingen alternativ roing på denne jenta gitt!
Foto: Fotomaskin.no
Å ta hinder med høy puls og ekstra vekt var en utfordring. Både veggen på tross av et ekstra trinn, høy trestamme og tauklatring bød på morsomme situasjoner. Og ikke minst monkeybaren på slutten, dog en våt variant siden vi selvfølgelig kom rett til den etter vann. Kjentes som et skikkelig nederlag å ikke klare den, men pytt – jeg fikk lov å kompensere med 10 burpees som hvem bryr seg, verdens beste heia-gjeng i jentene mine hadde også kommet til nå, så jeg var bare varm og god i hjertet. Siste hinder før mål var en loddrett slipwall, som jeg jaggu meg jobbet nok for å komme opp. Tydelig at jeg må jobbe med armstyrken før Lake Tahoe!
Mr «Why so serious» hadde tatt turen fra Sverige!
Etter å ha løpt sammen i nesten 8 km, løp vi over målstreken med hendene hevet og for et løp det hadde vært. Så utrolig morsomt, ny vri, masse vann, kanskje ikke de mest tekniske hindrene, men så deilig det er når Norge nå har blitt så stort på hinderløp at noen kan kjøre masse teknisk, mens andre kan kjøre mer Navy stil med vann, bæring og mestring. Fy søren som jeg koste meg, og terningkast 6 – ja den triller jeg gladelig og står inne for! Påmeldingen for neste år starter allerede til helgen, og dette løpet kommer til å bli fullt kan jeg garantere – så bare å melde seg på i tide!
KlemMari
Jeg har fått et nytt favoritt bilde – har dere sett noe bedre blinkskudd??Tusen tusen takk igjen Camilla for det!
Foto: Camilla Aastorp Andersen
