2 måneder siden sist blogginnlegg her.

2 Toughestløp

2 VM – et i Lake Tahoe og et i England

2 lagløp – et i Lake Tahoe og et i England

Minimalt med trening til de største målene mine hele sesongen – alt pga et katastrofalt løp!

Når man såvidt klarer å bevege seg fremover er i det det i det minste uaktuelt å bomme på hinder!

Du vet den følelsen du får når du skjønner at du har gjort noe dumt. Noe veldig dumt…

Toughest Oslo var ikke for meg ifjor, da var jeg på løp i England og kunne bare se bilder fra teamstarten til mitt elskede team. Den røde,hvite og blå bølgen med alle de menneskene jeg er så glad i. Så iår gledet jeg meg til å stå på startstreken med de alle sammen og bare løpe for gøy. Så fikk jeg en mail…fra Scott. «Vi liker profilen din og lurer på om du vil starte i elite for oss og teste ut skoene våre?» Arghh tenners gnissel…elite er jo alltid gøy i Toughest, selvom jeg vet at den tiden er forbi at jeg har så mye å gjøre der egentlig. Jeg svarte høflig tilbake at dette var utrolig morsomt å høre, men jeg hadde planer om et funrun…sendte og angret jo litt med en gang. Jeg snakket litt med en god venn av meg også, og han så bare rart på meg – «Dette må du jo bare gjøre, selvfølgelig!»

Simen og meg i Scott-teltet før start (sponsede produkter)

Så for å gjøre den lange historien så kort som mulig, 1.september sto jeg i knallgule nye Scottsko først på startlinjen med noen av de råeste jentene i verden. Hjertet banket og jeg var svett i hendene, målet mitt var fortsatt å ha det gøy, men jeg ville også løpe et anstendig løp for å ikke skuffe Scott, de som hadde troen på meg og mente jeg var en god profil for skoene deres….Meg og Therese Johaug liksom…

Vi ble peppet godt som vanlig, applaus for de råeste jentene, Karin, Hilde, Anna – utrolig flotte, herlige og superflinke jenter. Starten gikk, og den gikk fort! Ut fra start, opp den første lille kneika, over brua, rundt svingen, opp trappene og videre opp til første hinder. Jeg kjente et sted på veien her en skarp smerte i rumpa. Guuud som jeg hater den rumpa! Om jeg har blitt 98% smertefri fra plantar fascitten min så har jeg gitt opp å bli kvitt smerten i rumpa. Men denne gangen var det noe annet galt, det gjorde så vondt, jeg kjente jeg måtte gå i bakkene, det var ikke sjans til å løpe – jeg så de andre jentene dra fra meg, tempoet mitt var redusert til katastrofalt sakte. Pokker! Jeg haltet meg avgårde så godt jeg kunne, folkene heiet ivrig langs ruta – de syntes vel synd på hun siste elitejenta som ikke klarte å holde følge med toget foran! Kom meg forbi hindrene, over sternum checken heldigvis så jeg slapp straff, forbi ninja stepene på en meget uelegant måte, svingte meg lett gjennom monkeybaren – og så bar den ned på stadioen. Siste jente, forbi dipswalken – lett – men så, Dragonsback. Hinderet er ikke noe problem…men hvordan skulle jeg komme opp. Tanken på å ta sats opp skråveggen fikk nesten tårene til å velte frem i øynene mine. Jeg møtte blikkene til de andre fra teamet som sto der, «Kom igjen Mari!» Jeg tok sats – Bommet! Så forsmedelig! Jeg pustet ut, satset igjen og fikk med et nødskrik holdt meg fast, kravlet meg opp og hoppet de obligatoriske 4 hoppene. Så bare det ut på resten av løypa. Ca 6 km igjen med smerte…oh joy!

Fineste Monica, Supermann og meg etter mål! Tappert smil!

«Du vet du skal bryte umiddelbart når noe sånt skjer!» fikk jeg strengt beskjed om da jeg kom i mål, haltende bort til teamteltet. Blikket mitt var i bakken og jeg mumlet vel noe uforståelig. Hvor ille kunne det være liksom. Jeg var jo så vant til å ha vondt… «Minst 6 uker hvile nå!» fortsatt streng stemme på han der ass! Jeg så trassig opp, det går ikke…jeg har Spartan World Championsship om 6 uker! 25 km i fjellene i Lake Tahoe! «…kanskje du akkurat kan rekke det» var svaret jeg fikk.

Etter noen dagers hvile begynte det dessverre å demre for meg at dette ikke bare gikk over på en dag eller 3…jeg begynte å google, bestille time hos fysio, akupunktør, fikk massasje hjemme. Har aldri brukt så mye penger på en rumpe i hele mitt liv. Desperat etter å få løpt igjen, så fort som mulig…

Dagen derpå på Family run – klarte ikke å holde følge med denne råtassen for å si det sånn…

Diagnosen vet jeg jo ikke helt sikkert, mulig det var en liten rift i en muskel, overbelastning av hamstringfestet – uansett var svaret det samme uansett hvor jeg spurte – trene styrke, rolig, rolig jogg og massasje/akupunktur. Bahhh…fra å ha et mål om å være i mitt livs beste form, gikk målet over til å bli å kunne starte i Lake Tahoe – og klare å fullføre uten forhåpentlig å bli kjørt i rullestol tilbake til Norge.

Hva har jeg å si om Scott-skoene…vel det får bli et annet innlegg – men for å si det sånn, de er trofast med meg overalt!

Nå er Tahoe over, både VM løypa pluss lag, jeg har stått på startstreken i England med Karoline og fullført vårt felles store mål om 15 km full vm løype som yngste i Norge! Jeg har løpt lag på søndagen med Supermann og Ape-marcus – fikk en finfin plassering. Og nå – 4 uker igjen til det absolutte største for 2018 – Spartan Ultra World Championsship. 24 timers hinderløp på Island i desember – og nå har jeg hatt 2 uker løpeforbud for å forhåpentlig klare å stå distansen ut på Island – hårete mål om 50 miles patchen som jeg akkurat misset ifjor! Som alt annet jeg har gjort etter det katastrofale løpet i september – så er det ikke noe annet valgt enn å fullføre, fullføre med stil og med et smil fordi jeg har klart å oppnå (nesten) det jeg ønsket. Vil dere være med meg og være «Pit-crewet» mitt på Island??? Jeg kommer til å trenge dere!

KlemMari

Foto: Privat/Toughest/Scott