De siste ukene har fokuset vært å få inn de siste gode øktene før Transvulcania. Jeg har bestemt meg for å stå på start og vite at jeg har gjort det jeg har kunnet for å ha et best mulig grunnlag til å gjennomføre denne utfordringen. Men det har ikke bare vært lett. Fjellene jeg har lyst å løpe opp er fortsatt dekt av snø og trening i lavlandet krever mange runder opp og ned samme kolle, eller bakke, mange ganger for å samle høydemeter. Men jeg har ikke gitt opp og det har resultert i en god porsjon mestringsfølelse.
Maks løpeglede i disse omgivelsene
Helgene tilbringer jeg stort sett i Hallingdal og her er det fortsatt en god del snø. For en og en halv uke siden bestemte jeg meg likevel for å forsøke jeg meg på en skikkelig topptur på beina. Kyrkjebønøse i Hemsedal var målet hvor motbakkeløpet ‘Te tøpps’ arrangeres tidlig høst, i år 10 september (5.2 km, +1000m). Jeg skjønte raskt at jeg burde ha startet tidligere. Skaren holdt ikke vekten min og det betydde at jeg bokstavelig talt måtte krabbe/kave meg gjennom en bit i skogen siden jeg ellers gikk igjennom til låret. Lenger opp på snaufjellet var snølaget tynnere og mer bærende så jeg kom meg opp og fikk nyte sol fra skyfri himmel og en fantastisk utsikt.
Takket være at jeg hadde husket gamasjer holdt jeg meg også tørr og varm rundt anklene. Dette synes jeg er fint å løpe med gjennom våren og sommeren hvor man risikerer å løpe i snø. Risikoen ved snøløping er å bli kald og våt rundt anklene noe som igjen gjør at det er lettere å tråkke over når man blir nummen. Så selv om vinteren er på hell kommer jeg å beholde gamasjer på i fjellet en god stund til. I fjor hadde jeg bruk for dem langt ut i juli, inkludert under Hornindal.
Gamasjer – forstatt varm og tørr på bena etter å ha kavet meg igjennom dyp snø lenger ned
Denne helgen stod siste langtur før Transvulcania og mangehøydemeter på treningsplanen. Jeg skulle tilbringe en sjelden helg i Oslo og bestemte meg for å prøve meg på en real utfordring, 14 ganger opp og ned Grefsenkleiva. Utfordringen i dette var faktisk den psykiske biten. Jeg klarer sjelden å holde motivasjonen oppe til å løpe runde på runde og velger stort sett rundturer. Men jeg visste dette var siste langturen og været var strålende når jeg startet ut kl 09:00. På den andre runden min mot toppen møtte jeg til og med på et par rådyr i skibakken noe som gav litt ekstra glede. Jeg tikket av runde etter runde. Etter 7 runder var det tid for litt påfyll fra ‘matstasjonen’, det vil si bilen min som stod parkert med ekstra vann og mat i bunn av skibakken.
Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle gjennomføre dette lille ‘prosjektet’. Jeg overrasket meg selv over å klare å skyve unna tankene om å snike seg til en lengre rundtur i skogen for jeg visste at jeg ikke klarte å få like mye høydemeter i løpet av en sånn runde. Etter å ha tikket inn 14 runder og 2100 høydemeter var jeg rimelig stolt. Skikkelig mestringsfølelse av å gjennomføre noe jeg ikke trodde jeg hadde hode nok til. Den følelsen skal jeg ta med meg til La Palma; jeg kan hvis jeg vil.
Så husk, du kan hvis, du må bare bestemme deg!
#denfølelsen
