For en drøy uke siden reiste jeg til La Palma for å løpe ultraløpet Transvulcania 74.33 km, 4350 høydemeter opp og 4057 høydemeter ned. Dette var årets virkelige A-løp for meg og første gangen jeg skulle prøve meg på en distanse over 45km. Og si at jeg var spent var heller en underdrivelse.
Reisen til La Palma inkluderte en natt på flyplassen. Men det er ikke første gangen jeg har en litt utfordrende reiserute. Med sovepose, øyemaske og øreplugger fikk jeg i det minste noen timers god hvile. Det vil si på en benk i avgangshallen med bagen min som pute og sekken rundt beina for å våkne om noen skulle prøve seg på å rappe noe. Jeg var glad jeg hadde mulighet for tre gode netter i hotellseng for å lade opp før løpet etter denne natten.
Klar for en natt på flyplassen
Dagene før løpet benyttet jeg til sightseeing. Det ble et besøk på Roque de los Muchachos, høyeste punkt på øya, en tur til de naturlige bassengene i Barlevento og en rusletur i Los Tilos skogen. Jeg fikk reist til Tazacorte og fikk med meg mye av VK konkurransen som gikk på torsdagen. Og det ble tid et par små treningsturer for å holde beina i gang.
Selve ultraløpet startet kl 06:00, bussen gikk fra hotellet kl 04:00. Dette innebar at jeg stod opp kl 03:00 for å rekke frokost før avreise. Stummende mørkt, stjerneklart og nesten ikke vind var dette en ganske spesiell opplevelse for en førstereis ultraløper (da teller jeg ikke med de 44-45k løpene jeg har gjennomført). På hotellet dagen før hadde jeg møtt noen andre norske/spanske/svenske og jeg kan si det føltes veldig godt å ha noen ‘kjentfolk’ å stå sammen på start (tusen takk for hyggelig selskap Katarina, Cecilie, Johan og Alejandro!).
Kl 06:00 akkompagnert av AC/DC satte vi av gårde. Jeg visste det var viktig å holde meg langt frem de første 300 meterne før stien smalnet og det ble en naturlig trafikkork. Dette resulterte i et tryn i knuffingen rett etter start men heldigvis ikke verre enn et sår på kneet. Så var det opp-opp-opp, nærmere 2000 høydemeter på de første 18 kilometrene. Ja det var tøft, men med startnummer på magen, en soloppgang underveis og et helt unikt landskap fikk jeg ekstra krefter. Tidsmessig lå jeg fint an i forhold til hva jeg hadde estimert jeg burde klare å komme i mål på. Den neste milen var det flatere og mer nedover før jeg etter 31km startet på klatringen opp mot Roque de los Muchachos. Jeg synes at jeg kunne merke høyden når jeg kom opp over 2000m men etter en liten stund fikk jeg beina i gir og merket at jeg holdt et høyere tempo en mange rundt meg. Det ble mye ‘pardon’ (unnskyld) og ‘paso’ (jeg passerer), men heller det enn å bli holdt igjen.
Løpere klare til start Foto: CanoFotoSports
Etter 52km og på øyas høyeste punkt Roque de los Muchachos. Ekstra energi påfyll (pasta fristet lite men det fantes heldigvis mer å velge imellom) før det gikk nedover. Nedover gikk det, på flere måter. Jeg skulle fra 2420 m til 0m over 17 km men i det jeg begav meg ut fra kontrollpunktet skylte en fryktelig kvalme innover. Usikker på om det det var høyden, for mye gel, for mye mat på matstasjonen eller rett og slett det at jeg hadde vært ute såpass lenge.
Sakte men sikkert, på utfordrende sti, jobbet jeg meg nedover til Tazacorte. Herifra gjenstod det 5 km og 350 høydemeter opp til mål. En fantastisk følelse av å skulle klare det men jeg var ikke klar for å ta det rolig for det. Jeg hadde passert en jente på veien ned og jeg var redd hun skulle ta meg igjen den siste biten. I tillegg så jeg at jeg stadig tok innpå en annen som lå foran meg mens jeg jobbet meg den siste biten mot mål. Jeg klarte å mobilisere krefter til å komme meg forbi ca 1 km før mål men på oppløpet så jeg at hun gav det siste hun hadde for å komme før meg i mål.
Glede underveis Foto: CanoFotoSports/Transvulcania
Denne gangen var jeg ikke klar for å gi fra meg plasseringen slik jeg hadde gjort under Transgrancanaria Marathon. Jeg klarte å samle det siste jeg hadde og spurtet mot klokka som viste 11h:59min (ok det føltes ut som jeg spurtet, men i virkeligheten gikk det nok ikke så fort). Det viktigste var at jeg kom forbi, tiden ble 11:59:29. Jeg er en ultraløper! Med 31 plass blant damene etter å ha stått på startstreken med så mange høyt rangerte løpere var dette virkelig stort for meg!
Kroppen føles bedre enn jeg hadde forventet etter et slikt løp. Selv med en infeksjon i såret på kneet, noen gnagsår på kroppen og litt ruskete form. Jeg vet at nå må jeg hvile, jeg skal ikke pushe på før kroppen er klar igjen. Inni meg har jeg virkelig fått tent en lyst til å løpe mer og brattere, trene godt og bli raskere, sterkere. Med strukturert trening med hjelp fra en trener slik som Sondre Amdahl har hjulpet meg føler jeg virkelig at jeg har fått utvikle løpingen det siste halve året. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på jobbingen mot nye mål. En ting er sikkert, det er ikke punktum etter Transvulcania, dette var bare starten. I hodet surrer drømmer om store løp de kommende årene.
Jeg klarte det! Foto: CanoFotoSports/Transvulcania