Sist helg fikk jeg endelig muligheten til å tilbringe flere dager til å løpe i fjellet igjen. Snøfrie topper, bare rygger og steinrøyser å klyve i. Gjett om dette gav skikkelig påfyll av energi. For nettopp det å løpe fritt i fjellet er det som jeg synes er aller mest artig med løpingen. Uendelig mange ruter å velge mellom, muligheten til å utfordre seg selv med mange høydemeter på en helt annen måte enn i de lokale skibakkene hjemme i Oslo eller i Trondheim. Ikke minst gleden og mestringsfølelsen av å komme til topps og få en flott utsikt i belønning.
Tok meg tid til å nyte utsikten fra Såta
Fra hytta i Hallingdal har jeg mange muligheter for fine løpeturer i fjellet. Lørdagen startet jeg ut i Ål. Her ble det en tur opp til Såta via Veslesåta og videre til Grytningen. Alle tre toppene ligger på grensen mellom Ål og Hemsedal og gir flott utsikt ut over hele Hallingdal. Jeg kunne til og med skimte noen av Hurrunganes spisse topper langt i det fjerne. Jeg er relativt godt kjent i området og siden snøen stort sett var borte kunne jeg tillate meg å ta turen utenfor sti og merket løype.
Søndagen gikk turen over til Hemsedal. Det var ikke lenger eventyr utenfor merket løype som stor på agendaen men muligheten for en god dose høydemeter. To ganger opp og ned Kyrkjebønøse, et fjell som tilbyr 850 høydemeter opp på 4km, hvor en god del av løypen går i steinur. Belønningen her er løping, eller rettere sagt klyving, over en fin liten rygg opp mot fortoppen.
Klyving i steinrøysen på vei opp til Kyrkjebønøse
Når jeg løper i fjellet har jeg gjerne med meg litt ekstra enn hvis jeg bare løper på kjente stier i marka. En liten sekk eller løpevest er derfor alltid med. I denne har jeg en vind/vanntett jakke og en tynn ulltrøye dersom det skulle bli kjølig eller om jeg av en eller annen grunn blir tvunget til å stoppe. Et par tynne hansker og en buff har jeg med selv om sommeren. Matpakke/energibar/gel for ekstra påfyll underveis og vannflaske for drikke. Heldige som vi er her i Norge er det sjelden langt mellom sildrende bekker og muligheten for å fylle opp vannflasken. Om jeg skal ut i nye områder er kart/kompass også med i sekken. En fulladet mobil i vanntett pakke og tilslutt en enkeltmannspakke om man skulle være så uheldig å skade seg underveis.
For noen høres dette kanskje mye ut. Selv synes jeg det verken veier særlig mye eller tar mye plass. I helgen hadde jeg lagt igjen kartet hjemme siden jeg som nevnt var på tur i kjente områder. Utover dette fikk jeg bruk for alt i sekken unntatt (og heldigvis) enkeltmannspakken. Lange turer både lørdag og søndag krevde en del ekstra påfyll. Været var skiftende, jeg hadde for eksempel mye vind og til og med litt snø på toppen av Kyrkjebønøse på søndagen. Hendene fryser jeg ‘alltid’ på så det var ikke overraskende at vantene måtte frem begge dagene.
Fjelltur i løpesko åpner mange muligheter. Dette er en viktig del av sommeren for meg og nå gleder jeg meg til nye, store og små, eventyr de kommende månedene. Jeg er klar for både nye topper og kjente stier!
