Med en form som var på vei oppover og tillatelse til å få begynne med rolig løping igjen var jeg glad for å få gjennomføre min lenge planlagte løpeuke i alpene i slutten av juli. Målet var å komme meg gjennom løypa som jeg skal løpe under konkurransen CCC (et av løpene som arrangeres under UTMB uka) 1 september.

Jeg ankom Chamonix en grå søndag kveld. Alpebyen i Frankrike ved foten av Mont Blanc godt kjent for skikjørere, klatrere og løpere. En by jeg etter hvert begynner å kjenne ganske godt etter mange turer, både sommer- og vinterstid. Mandagen bøttet regnet ned men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg hadde ikke planlagt å starte turen før på tirsdagen og kroppen var bare fornøyd med en ekstra hviledag etter Blefjells beste.

Ikke alle dager i Chamonix ser slik ut.

Tirsdag morgen regnet det fortsatt når jeg satte meg på bussen over til Italia. Vel fremme i Courmayeur kunne jeg konstatere at det var opphold, selv om skyene var mørke og skjermet for den flotte utsikten. Jeg fikk meg i en skikkelig italiensk kaffe, så var det bare å begi seg av sted. Alt jeg trengte for de neste tre dagene hadde jeg med meg i sekken, og innholdet var trimmet ned til kun det mest nødvendige og pakket i en vanntett pakkpose siden værmeldingen ikke akkurat var oppløftende.

Løypa er tøff men landskapet hjelper på motivasjonen!

Starten var brutal, 1500 høydemeter på 9 kilometer. Jeg hadde jo sett på løypeprofilen men dette var jeg ikke forberedt på. Jaja, det var bare å ta det pent og rolig. Målet var jo ikke å komme igjennom så fort som mulig men å komme igjennom og nyte turen uten å presse kroppen for hardt. Etter ca 29 kilometer og 2400 høydemeter var jeg femme på Refugio Elena hvor jeg skulle tilbringe natten. Her fikk jeg mat i mengder og god mulighet til å slappe av. Ekstra fornøyd var jeg for å ha husket og pakke øreplugger og sovemaske som lettet natten på sovesal som jeg delte med 20-30 andre.

Jeg var ikke så høy i hatten når jeg så været som ventet meg dag 2. Utenfor Refugio Elena regnet det sidelengs. Frokosten var ikke stort å juble over heller, en stor kopp kaffe, litt hvitt tørt brød med tilhørende sjokoladepålegg og syltetøy. Heldigvis jeg hadde med noen skikkelige energibarer i sekken i nødstilfelle. På med regnjakke, regnbukse og vanntette hansker over vantene, ingen vits i å utsette avreisen. Jeg følte meg ganske liten og alene der jeg forlot de andre turgåerne inne i varmen og begav meg ut i ruskeværet og opp Grand Col Ferret. Et fjellpass på 2500 meters høyde og som også markerte grensen over til Sveits. Jeg sett mange fine bilder fra dette passet men alt jeg så var melkehvitt; tåke, snø og slaps. På vei ned på den sveitsiske siden lettet tåken, vinden løyet og regnet sluttet. En stor glede, for dette partiet er også den lengste og mest løpbare delen av hele ruta. Jeg koste meg med bein som bare rullet på, godt hjulpet av mye nedover, og prøvde å nyte den fantastiske utsikten. Været ble bare bedre og bedre utover dagen. Etter 42 tilbakelagte kilometer var jeg til slutt var fremme i Trient. Her skinte solen og jeg fikk mulighet til å tørke både klærne, sekken og meg selv. Lykke!

På vei opp Grand Col Ferret – ikke så fornøyd.

Alt var bedre når jeg våknet for å ta fatt på turens tredje og siste etappe inn til Chamonix. Det var opphold, frokosten var helt ok og jeg kjente store deler av løypa jeg skulle igjennom etter blant annet fjorårets deltakelse i OCC (UTMB»s korteste løype på 55 kilometer). Dagens etappe var «bare» 28 kilometer, det var bare å prøve og nyte. Selv med 1750 positive høydemeter var det vanskelig å ikke gjøre annet enn å smile, utsikten når man kommer inn mot Chamonix fra denne kanten er virkelig noe!

Snart ‘hjemme’ igjen i Chamonix. Utsikten er det ingenting å si på!

Hytte til hytte løping (eller fastpacking) krever kanskje litt mer planlegging enn det vanlige gåturer med tung sekk krever (man har jo tross alt ikke med seg like mye utstyr) med det er virkelig noe som kan anbefales for eventyrlystne løpere. Og ikke trenger man helt ned til alpene heller. Med utgangspunkt i Turistforeningen sine hytter og stinettverk har vi uendelig med muligheter her hjemme. Har du lyst til å lese mer om «fastpacking» eller hytte til hytte løping? Sjekk ut neste utgave av Runners World Norge for tips!