100 kilometer og mitt lengste løp hittil. Over tre uker siden allerede. Med travle dager og lite fokus på løping disse ukene har løpsrapporten blitt liggende. Men nå som jeg har startet opp treningen var det på tide å gjøre en liten oppsummering av eventyret rundt Alpene.

Allerede 5 dager før løpet ankom jeg Chamonix, alpebyen som allerede har gitt meg så mange minner. Minner fra klatreferier, skiferier, løpeferier og ikke minst fjorårets deltakelse i OCC. Chamonix er stedet hvor jeg møtte mannen min og stedet hvor jeg røyk et korsbånd for 3,5 år siden. Denne gangen stod en ny utfordring for tur; CCC. Dagene før løpet ble benyttet til å slappe av, rusle rundt i byen, og nyte utsikten til fjellene. På løpeexpoen traff jeg også kjentfolk som jeg ikke har sett siden turen rundt Manaslu i Nepal i fjor. Dagen før løpet kom Skjalg, mannen min, ned. Han hadde fått jobben som support underveis. Trener min Sondre Amdahl var også på plass i byen og en lunsj med han hjalp å roe konkurransenervene.

CCC, som løpet kalles for, står for Courmayeur – Champex – Chamonix (enkelt forklart ruta som løpet følger) og er et av de fem løpene som går under UTMB uka.. Start går altså i Courmayeur i Italia og jeg valgte av den grunn å bo i her natten før løpet. Dette gjorde at jeg kunne sove lenger og slippe å ta buss grytidlig fra Chamonix for å komme meg til starten. At starten ikke gikk før 09:00 gjorde morgenen ganske behagelig. En god frokost, så var det bare å rusle de 200 meterne det var til start og få sjekket alt det obligatoriske utstyret. I dagene før løpet var det mye usikkerhet rundt løypa. Kaldt vær skulle komme inn. Med fare for snø var det også en mulighet at løypa ble lagt om. Men ettermiddagen før start fikk vi heldigvis beskjed om at løpet skulle gå fra Courmayeur som planlagt.

CCC løypa – 3 land, 101 kilometer og 6100 positive høydemeter

På plass i startboksen forsøkte jeg å glede meg over eventyret som ventet. Oppladningen hadde ikke vært optimal med lave blodverdier og treningsforbud første del av sommeren. Men nå var jeg her og takknemlig og spent på timene som lå foran meg. Følelsen av stress økte når jeg tenkte på hvor bra jeg hadde ønsket å gjøre det og vissheten om at det var et utrolig sterkt startfelt av damer på plass. Men til syvende og sist, det eneste som teller er min egen innsats. Det er jo det eneste jeg selv har kontroll over. Det var også målet mitt; å gjøre så godt jeg kunne! Og med klarte jeg på et vis å finne roen på startstreken.

09:00 ? start! En liten sløyfe igjennom byen, jeg løp det jeg orket. Langt over tempoet for et 100k løp. Men jeg hadde vært igjennom løypa, jeg visste at etter 2 seige kilometer oppover på vei så skulle vi inn på en bratt, smal sti som skulle ta oss 1500 høydemeter opp. Jeg hadde ikke tenkt å bli stående fast i noen flaskehals der! En fot foran den andre, jevnt og trutt jobbet jeg meg opp mot Tete de la Tronche (2584 moh). Et raskt blikk på min Spartanklokke i det jeg passerte toppen viste at jeg lå greit an i forhold til mitt beste tidsestimat. De 6 neste lette kilometerne ned til Bertonehytta ble forsert med et stort smil. Her var det en drikkestasjon før løypa holdt en ganske jevn høyde på ca 2100 moh den neste milen. Dette var en løpbar del men en snikende kvalme gjorde det vanskelig å ta til meg så mye næring som jeg ønsket og farten var ikke helt der jeg følte den burde være. Men kvalmen gav seg på vei ned til Arnouvaz. Her var det bare å samle krefter før neste lange oppoverbakke, opp til Gran Col Ferret (2537 moh) og inn i Sveits.

Ved godt mot på den italienske siden

Vi hadde på forhånd blitt advart mot lave temperaturer og dårlig vær men for min ble denne monsterbakken en god opplevelse. Sikten, været og temperaturen hadde jo vært mye verre når jeg var igjennom løypa i slutten av juli. Grensen til Sveits markerte også starten på et langt løpbart parti med mye nedover. Jeg forsøkte å slippe opp og la beina gå i nedoverbakkene, følelsen av å ha energi og kjenne at jeg klarte å presse var herlig! Ca halvveis i løpet ventet en mindre stigning, opp til Chapex-Lac hvor jeg visste Skjalg ventet med påfyll. Formen føltes fin og jeg passerte et par stykker i den bakken. Etter 55 kilometer var det godt å se et kjent fjes og få påfyll av egen energidrikk som jeg vet jeg liker. Den som ble servert på drikkestasjonene i falt ikke akkurat i smak hos meg og etter perioden med kvalme tidligere i løpet ble avgjørelsen å holde meg til vann inntil jeg fikk mer av min egen energidrikk. Litt cola i magen og ekstra sjokolade og gel i vesten så var det bare å komme seg videre. Men før jeg fikk løpe videre, en ny kontroll av obligatorisk utstyr. Jeg benyttet sjansen til å ta på regnjakken, det så ut til å bli en våt fortsettelse.

Resten av løypa kjente jeg ganske godt etter å ha løpt OCC i fjor (det ‘korte’ 55k løpet under UTMB) og på treningstur i juli. Formen var fin, regnet kom og gikk. Til meg selv så sa jeg at jeg hadde jo løpt Hornindal rundt i skikkelig øs-pøs vær i fjor, dette var ikke noe problem, jeg hadde jo gjort det før! Tre store stigninger igjen før mål, dette skulle jeg klare! På sjekkpunktet ‘La Giete’ var kontrollen inni et lite fjøs. Her spilte de musikk og det ble et par dansetrinn på vei ut i regnet igjen. Til stor jubel og heiarop fra ‘kontrollørene’, og litt ekstra energi til meg og større motivasjon til å gi bånn gass ned mot Trient. På vei inn på denne kontrollstasjonen passerte jeg en jente som var på vei ut. Vi utvekslet smil og jeg fikk et ‘good job!’ fra jenta jeg senere skulle finne ut het Liz. På vei opp den nest siste stigningen passerte klokken 20:00 og det begynte det å mørkne. Jeg begynte virkelig å kjenne at jeg var sliten nå men jeg visste at jeg skulle klare å komme i mål, spørsmålet var bare hvor mye jeg skulle klare å pushe den siste biten inn. Hodelykten måtte frem, men tett tåke gjorde at sikten var ganske dårlig uansett. Nærmest i blinde og seilende på gjørma gikk veien ned til Vallorcine. Jeg måtte ned og hilse på bakken et par ganger, og følte meg ikke akkurat offensiv i løpssteget.

Bilde fra tidlig i løpet når været fortsatt var fint

Inne på matstasjonen i Vallorcine møtte jeg Skjalg igjen. På grunn av regnet hadde jeg gitt han beskjed om å ha tørre klær klare til meg. Men på matstasjonen så jeg minst tre andre jenter, inkludert Liz. Jeg kjente etter, ok jeg er våt men jeg fryser ikke. Det er mindre enn 2 mil igjen, dette fikser jeg. Jeg trykte i meg litt mat så var det bare å komme seg ut igjen. De neste 4 kilometerne var tøffe, bare svakt oppover, men etter mer enn 82 kilometer kjentes det ut som fjell. Jeg lengtet etter den siste skikkelige oppoverbakken sånn at jeg kunne ‘få lov’ å gå. Bakken kom, regnet øste ned og jeg gikk på det jeg klarte men beina var bly. Bak meg hørte jeg at jeg ble tatt igjen av en liten gruppe, noen gutter og så Liz. Jeg prøvde å henge meg på gruppen men merket at de var hakket sterkere enn meg oppover. Men det var ikke lenge igjen til det begynte å bli mer kupert, litt ned, litt bort og litt opp. Nedover passerte jeg Liz, men hun tok meg igjen oppover. Den siste seige bakken opp til Flegere ble vi gående i lag. Det var fint å ha en og pushe på sammen med, selv om man er konkurrenter kan man jo faktisk ha det hyggelig også. I det vi kom inn på den siste drikkestasjonen på Flegere sa Liz ‘vi sees i mål’. Det var 8 kilometer og bare nedoverbakke igjen til Chamonix, så jeg forsvant videre. Klokken var 23:30, jeg visste nå at jeg kunne klare det på 15:30 timer, men jeg hadde ingen tid å miste!

Jeg gav på det jeg hadde, i regn, mørke og på teknisk sti. I skogen på vei ned mot Chamonix så jeg hodelyktene til noen andre løpere og jeg merket at jeg tok innpå. Jeg passerte en jente og så at jeg hadde en til litt lenger foran. I et par hundre meter ble jeg liggende bak. Jeg visste den smale stien snart ble til en bredere grusvei, skulle jeg klare å passere? Det var som jeg fikk ny energi, jeg gav alt og fortsatte på. Jeg hørte jeg hadde noen bak meg men var ikke sikker på hvem. Turte ikke snu meg, tanken var bare å fortsette i maks fart og se om det holdt. Så var det bare lyden av mine egne skritt igjen. Inne på asfalten og med en kilometer igjen til mål var det plutselig en annen der igjen, den første jenta jeg passerte på vei ned fra Flegere, Amanda fra Columbia. Vi uvekslet noen ord og store smil, så ble vi liggende side om side igjennom gågaten. Jeg kjente jeg hadde en liten prosent til å gi men skjønte at jeg måtte spare det til helt til slutt. Forsøkte jeg meg på en spurt for tidlig ville jeg ikke holde hele veien inn.

I spurt på vei mot mål

Vi rundet siste sving og jeg gav på alt jeg hadde. Jeg var sikker på Amanda fulgte på, men det gjorde hun ikke. 100 kilometer, 6100 positive høydemeter, 15 timer, 24 minutter og 11 sekunder. Jeg hadde klart det! Det holdt til en 15 plass i et veldig sterkt felt med damer og en 148 plass blant totalt 2150 startende. Vel i mål var det eneste jeg klarte å si ‘det er for pokker meg ikke meningen at man skal spurte etter 100 kilometer!’.

Jeg klarte det!