Jeg kan si at fjelløp er noe som passer meg. Kanskje jeg til og med kan tørre å gå så langt og si at jeg har blitt ganske god på de lange løpene med mye høydemeter. I oppkjøringen til årets siste konkurranse er fjell byttet ut med fart, det vil si et forsøk på å få litt fart i disse beina som foretrekker å slite oppover. I søken etter farten ble tre uker med fartstrening avsluttet med Amsterdam Marathon (snakk om tempoøkt!).
I jakten på fart. Arrangørfoto.
Sent fredag etter jobb gikk turen til Amsterdam. Vel fremme på hotellet var det bare å stupe i seng og forsøke å få en god natt søvn. Mye reising den siste tiden, og spesielt den siste uken, la ikke akkurat grunnlaget for en uthvilt kropp. Nå gjaldt det bare å sove når jeg kunne. Lørdag startet rolig med en lang frokost. Det vil si en lettfordøyelig frokost. De siste ukene med fartstrening hadde minnet meg på at magen min ikke er så glad i fartstrening, hvertfall ikke med grønnsaker, frukt og grovbrød som en del av kosten. Livredd for at magen skulle slå seg vrang nå under løpet spiste jeg nå bare lettfordøyelig mat (hvitt brød, ris og pasta).
Etter frokost bar det av sted for å hente startnummer. Amsterdam maraton var for lengst fullt så jeg hadde derfor fått kjøpe og overta startnummer fra en Belgisk jente som ikke hadde anledning å stille selv på grunn av skade. Sykler fikk vi låne på hotellet og det kjentes ut som en fin måte å spare beina på innfor morgendagen, samtidig en fin måte å få sett litt av byen på. Etter startnummer var hentet og byttet (det er en historie i seg selv om startpuljer og krangling for å få starte i riktig pulje) var det tid for litt sightseeing, lunsj og et kjapt møte med Monika; en løpevenninne fra Lofoten som også var i Amsterdam for å løpe. Resten av dagen ble i hovedsak benyttet til å slappe av og spise.
Sightseeing i godt selskap.
Selv om jeg hadde vært trøtt når jeg la meg hadde konkurransenervene kommet krypende og gjorde det umulig å sovne. Men når vekkerklokken tilslutt ringte på løpsdagen kunne jeg konstatere at jeg i det minste hadde sovet i noen timer. Jeg hadde god tid til start, men frykten for mageproblemer hadde gjort at jeg hadde bestemt meg for å spise frokost 3 timer før. En god time før start var det igjen å hoppe på sykkelen. Denne gangen var jeg bare passasjer på bagasjebrettet mens Skjalg, mannen min, var sjåfør. Glad for å ha noen der for støtte og som kunne ta overtrekksklærne mine, det var ikke akkurat varmt på morgenen.
På plass i startbåsen stod jeg igjen med et spørsmål, hvilket flagg skulle jeg følge 3:10 eller 3:20. Helst ville jeg jo hatt et flagg med 3:15 å henge på. Fulgte jeg 3:10 var jeg redd jeg skulle gå på en smell og for 3:20 fryktet jeg at jeg ikke skulle få ut alt jeg hadde. Konsekvensen av å gå på en smell ved å starte for hardt var et ødelagt løp, så valget falt til slutt ned på 3:20. Jeg stilte meg opp bak de to eldre herremennene med flagg. Stor respekt for at de tydeligvis var klare for en roligere økt i samme tempo som jeg skulle måtte kjempe med alt jeg hadde for å holde.
Harene med flagg som jeg hang på igjennom hele løpet til høyre i bildet. Kan såvidt skimte meg selv rett bak. Arrangørfoto.
Så var vi i gang. Jeg la meg bak flaggbærerne fast bestemt på å ikke slippe dem av syne. I dag handlet det ikke om en kosetur, om å nyte byen, stemningen eller været. I dag handlet det om å pushe mine egne grenser, jobbe med hodet og holde hele veien inn til mål. For å klare det skjønte jeg at fartsholderne var viktige. Det kjentes lett og fint ut til å begynne, jeg fløt igjennom Amsterdams gater, smilte og koste meg. Stemmen inni meg sa; nyt mens du kan for dette kan jo ikke vare. Riktig nok, etter å ha passert 15 kilometer fløt det ikke på riktig like lett. Etter 18 kilometer en gang skjønte jeg at det begynte å bli tid å jobbe.
Jeg slet litt med å drikke fra pappkrusene i fart noe som resulterte i at jeg satte oppfarten og løp forbi fartsholderne før hver drikkestasjon, fikk fylt på med litt isostar og vann og så løp videre for å ta igjen fartsholderne som da allerede hadde rukket å passere meg. I stedetfor gel hadde jeg med med et par porsjonstuber med nugatti. Av erfaring pleier det funke ganske greit for magen. Også denne gangen, problemet var bare at jeg skulle hatt med noen flere. Allerede på 30k hadde jeg tømt de to tubene. En bit med Snickers forsvant i en søppeldunk, for det å tygge i den farta var vanskelig. Derfor gjenstod det et alternativ; ta en gel fra en drikkestasjon som jeg aldri hadde testet tidligere (en dødssynd på lik linje med det å stille opp i en konkurranse i helt nye sko). På det tidspunktet nærmet jeg meg 33-34 kilometer og den ukjente gelen var det eneste alternativet, jeg måtte ha noe!
Det handlet definitivt ikke om å få det flotteste målfotoet men å gi alt til siste slutt. Arrangørfoto.
Til alt hell ble deg ingen klaging fra magen. Og jeg kunne fortsette videre, blikket festet på flagget foran og en indre kamp om å ville slakke ned på den ene siden og om å ville se hvor langt jeg kunne holde på den andre siden. Det var mange argumenter for å slakke av, men jeg hadde bestemt meg; jeg skulle ikke gi meg før det ikke gikk lenger. Og merkelig nok, beina fortsatte å gå og hodet klarte jeg å holde delvis i sjakk så lenge jeg fortsatte å fylle på med litt sukker jevnlig. Med 3 kilometer igjen lå jeg 150 meter bak den ene av de to fartsholderne, den andre slakket litt av og kom med noen oppmuntrende ord til meg, påpekte at jeg fortsatt hadde fin og avslappet teknikk (avslappet var så langt fra det jeg følte meg?). Det hjalp med gode ord, nå skulle jeg bare komme meg i mål. I det jeg nærmet meg mål på Olympiastadioen forsøkte jeg å sette opp farten det jeg kunne (det var ikke mye kunne klokken avsløre i etterkant). Mållinjen krysset jeg på 3:18:59, en tid jeg er mildt sagt stolt av.
Jeg ser på meg selv som en terreng- og fjelløper men det har vært overraskende gøy å få kjenne litt på farten de tre siste ukene og for en mestringsfølelse det var å få krysse mållinjen etter å ha gitt alt i 42.2 kilometer. Ser ikke bort ifra at det blir flere fartsperioder i treningen og kanskje lengre perioder også. Tror virkelig disse fjellbeina har godt av å bli «sjokka» litt innimellom. Men nå, nå lengter jeg tilbake til skogen!
Sliten og veldig, veldig stolt. Foto: Skjalg Gjengedal
