Råskinnet

Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil.

Bildet over er hentet fra Kondis.no.

Jeg har allerede lagt ut bilder og kort oppsummering fra lørdagens løp, på Instagram, Facebook og Twitter. Her kommer en mer detaljert oppsummering av min erfaring og opplevelse i Råskinnet. Til de som ikke har hørt om løpet finner dere mer info her http://ready.no/Hjem.html

Da var dagen kommet. Jeg har gruet meg til denne dagen helt siden november da jeg fikk vite at Råskinnet var et av de 7 løpene i Runner´s World Challenge 2017. Les også: https://www.runnersworld.no/blogs/anna/team-runner-s-world-challenge-2017.htm

Natt til lørdag drømte om at jeg ble angrepet og kvalt av masse blodigler. Jeg var redd og fikk panikk. Jeg bråvåknet og så at 6-åringen lå med det ene beinet over halsen min. Litt ubehagelig samtidig som jeg var lettet over at det bare var en drøm, likevel ble jeg ekstra nervøs. For i tillegg til å grue meg til å løpe i gjørme og gå i vann, ble jeg også utrolig redd for å bli «angrepet» av lange ekle slimete dyr. Jeg sleit med å få sove igjen, lå bare og grublet til klokken bikket over 09. Da stod jeg opp og lagde meg frokost. Plutselig løp tiden fra meg så jeg skyndte meg avgårde. Kjørte først til Tveita for å parkere bilen der, deretter tok jeg t-banen til Sognsvann. På vei inn mot sentrum innså jeg at jeg ikke hadde sjanse til å hente ut startnummeret på Sognsvann før kl.12:55. Pulsen ble bare høyere og høyere. Hadde ikke trengt å oppleve dette nå! Jeg var helt desperat på å få hjelp fra andre til å hente ut startnummeret for meg. Sendte tilslutt en melding til arrangøren og fortalte at jeg var forsinket. Fikk beskjed om å gå til Bjørnar for å hente nummeret innen kl.13. Da jeg satt på t-banen var jeg innom tanken på å bare drite i hele løpet. «kanskje det er ment at jeg ikke skal løpe?» og «kanskje dette er forvarselet om at noe dramatisk kommer til å skje?». Forbanna tullete overtroisk asiatisk tankegang når ting ikke går som planlagt! Det var egentlig en gylden mulighet å trekke meg nå, men stoltheten min tillot meg ikke å gjøre det. Det blir løping uansett med eller uten startnummer. Og vet dere hva? Jeg kom frem kl. 13:05, likevel fikk jeg utlevert startnummeret mitt. Tusen takk til Bjørnar og Råskinnet! Dette kaller jeg tipp topp service.

Så var tiden inne for de vanlige rutinene. Dotur og oppvarming. Dokøen var kjempe lang, så jeg varmet opp med en annen deltaker mens vi ventet på vår tur. Jeg tittet på klokka, 5 minutter til puljen min startet. Det var like før jeg tisset på meg pga stress. Takket være snille og omtenksomme folk som stod fremst, fikk jeg gått foran dem i køen. Ut av doen med skjørtet på skeive løp jeg rett til startfeltet. PANG! Sa det. «Endelig, kan jeg senke ned skuldrene og kose meg med en liten skogstur» tenkte jeg. Det tok ikke lang tid før ting ble snudd helt opp ned. «Kose meg»? Det var F*** meg noe helt annet enn å kose seg! Først gjørmebad etter ca 500 m, rett etterpå kom den såkalte koseturen i iskaldt vann. Føttene mine skreik etter å komme opp på land. Herregud som jeg frøs. Kroppen skalv og hodet ristet. Resten av turen vekslet det mellom smale skogstier med røtter og stein, gjørme og ujevnheter, og vann som gikk helt til brystet/halsen. Det var kupert, det var glatt, det var bratt, det var kaldt, det var gjørmete, det var tøft, det var tungt. Men jeg kom meg i mål, etter KUN 1 time og 35 minutter! Jeg undervurderte løypa, noe så sinnsykt. I forkant av løpet hadde jeg bestemt meg for å løpe mitt eget tempo, men når jeg registrerte at en etter en løp forbi meg hvert eneste sekund, kjente jeg at konkurranseinstinktet mitt ble vekket til live igjen. Kosetur, ble til jagetur. For en som ikke er vant med å løpe i terrenget, ble underlaget for tøft. På en av de bratteste nedoverbakkene, klarte jeg å miste balansen. Dette resulterte til at venstre foten min sklei på det glatte underlaget, og vips,  gikk den gamle danserinna nesten ned i spagaten. Dessverre pådro jeg meg en liten strekk i hofteleddsbøyeren (eller hva det no heter). Etter «ballettoppvisningen» tok jeg det helt med ro. Smerten var verst når jeg løftet opp det venstre beinet i motbakker. På et tidspunkt var jeg langt nede. Lei meg og sint. Lei meg fordi jeg var uforsiktig og ble skadet. Jeg var redd for at skaden skulle ødelegge treningsplanene mine i ettertid. Sint fordi jeg ikke fulgte planen min om å kjøre mitt eget løp. Nå må jeg bare ta tiden til hjelp og se hva naprapaten sier på onsdag.

Kalle føtter 

Selv om det var et beintøft løp, så smilte jeg faktisk opptil flere ganger i løpet av turen. Den ene gangen var da jeg vinglet i vannet, støttet jeg meg til en skulder foran meg. Han snudde seg og så på meg med litt forvirrende blikk. Jeg klarte ikke å la være å le av meg selv mens jeg forsøkte å si beklager. Han sa «det går fint». Rett etterpå tok jeg på skulderen hans igjen og sa «ikke gå!». Haha. Jeg smilte også til kameramennene! Jeg fikk så mange hyggelige og oppmuntrende kommentarer underveis som jeg virkelig setter så utrolig stor pris på. «går det bra med deg?», «du er superflink!», «kom igjen, snart er du i mål», «så nydelig skjørt du har» osv. Tusen hjertelig takk til dere!

Oppsummering: «En gang Råskinn, alltid Råskinn» – Dette betyr at jeg aldri kommer til å løpe Råskinnet igjen. Det var et tøft og kult løp, men det samsvarer ikke med mine langsiktige mål. Løpet ga meg mange vonde og tøffe, men også gode opplevelser. Til tross for at jeg ble skadet er jeg glad for at jeg har blitt en erfaring rikere. En erfaring som jeg tror jeg har behov for å ta med meg videre. Når sant skal sies foretrekker jeg heller å løpe 100 km på asfalt fremfor å løpe Råskinnet. Det er nettopp fordi kroppen min ikke er skapt for et slikt løp med så tøft underlag. Jeg er for pinglete og for jålete, rett og slett! Før jeg løp dette løpet gruet jeg meg til Ecotrail Oslo 45 km og Romeriksåsen på Langs 50 km, nå GLEDER jeg meg til begge løpene! Jeg vil gjerne gi stor ros til de som løp på lørdag og de som har løpt flere ganger tidligere, dere er Råskinn alle sammen! Bøyer meg i gjørmen og i vannet og i røttene for dere!

Takk til Runner´s World som utfordret meg til dette. Det er så fantastisk herlig å kjenne på den enorme følelsen av stolthet da løpet var over. Stolt over at jeg turde å møte en slik utfordring og turde å strekke grensene mine så langt som jeg gjorde denne gangen. Tårene rant da jeg passerte målstreken, det var ikke pga smerten i låret, men fordi jeg ble glad for at marerittet mitt var over!

Det ble ingen pallplass på meg, noe jeg syntes var veeeeldig rart, men ifølge Kondis.no vant jeg prisen for årets fineste løpeskjørt! Den kan jeg leve lenge på.

Mitt neste løp med RWC er Sommernattsløpet 17. juni. Håper vi sees! For mer info om løpet trykk på linken https://www.sommernattslopet.no

Sånn, ferdigskiftet og klar for hjemreisen. Det gikk opp for meg i etterkant hvorfor folk så litt «søtt» på meg på banen mellom Sognsvann og Tveita. Fordi jeg så ut som askepott: Liten, møkkete, og litt søt, ikke sant?

Tips til de som skal løpe Råskinnet for aller første gang neste år:

1. Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
2. Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
3. Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
4. Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
5. Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
6. Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
7. Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
8. Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
9. Ikke skyll av deg møkk før du forlater «åstedet», du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få «gode» blikk på banen.
10. Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.

Lykke til, vi sees ikke neste år! Da løper jeg mest sannsynlig BCM.

-Anna