| innholder sponsede produkter fra ASICS |
Ny og hemmelig fødsel
Jeg har tidligere sammenlignet maraton med en fødsel, så oppkjøringen til maraton er jo det samme som et svangerskap, nesten. Det er mange tanker, følelser, bekymringer du møter underveis. Du vil jo gjerne være mest mulig forberedt både mentalt og fysisk, men uansett hvor godt forberedt du er, kan du ikke kontrollere eller styre en fødsel eller et maratonløp. Det er mange andre faktorer som også spiller inn: dagsformen, værforholdet, løypa, type sko, løpeantrekket, hårsveisen, fargen på neglelakken etc. Et svangerskap er som berg og dalbane. Noen dager føler du deg sterk og uovervinnelig, neste dag føler du deg svak og ubrukelig. Da er det best å holde deg langt unna dette kvinnfolket!
Selv om det kanskje ikke er helt normalt å sette seg mål om å bruke minst mulig tid på fødestua som du setter deg tidsmål på maratondistansen, så har du et ønske om å bli ferdig med fødselen (eller løpet) så fort som mulig. Det går som regel fint i starten, men så blir riene bare mer og mer intense. Du blir sliten, du blir utmattet, du blir lei, du får negative tanker, du banner, du gråter, du smiler, og du vil gi opp. Noen er så heldig at de er ferdig med fødselen etter 2 timer, mens andre må ligge og presse og slite seg ut i mange timer. Når fødselen er over føler du deg som en dronning. Du er lykkelig, glad, takknemlig, rørt og stolt. Så kommer ikke her å si at jeg ikke er en kvinne hvis jeg bruker over 36 timer på å føde et barn! Med andre ord, har du fullført et maratonløp så er du en maratonløper, uavhengig av tiden! Men nok om det! Tilbake til racerapporten som jeg egentlig skulle skrive om!
Den røde tråden fortsetter…
Hamar maraton
Årets første åsted – Mitt fjerde maraton i all stillhet og litt på sparket.
I utgangspunktet hadde jeg to maratonløp i år. Stockholm maraton 1.juni og Berlin maraton 29.september som er årets viktigste mål. Siden Stockholm gikk i vasken, trodde jeg at jeg kunne «slappe av» i noen mnd frem mot Berlin. Men neida! «Du må løpe ETT maraton før Berlin som gjennomkjøring for å vite hvilken fart og tid du skal satse på i Berlin! Hamar er sikkert bra, der skal du løpe!» sa Didrik. Jeg svarte BESTEMT «øh, greit». Jeg meldte meg på tre uker før løpet startet uten å fortelle det til hele verden slik jeg bruker å gjøre. Min PB fra Amsterdam maraton oktober 2018 er 4:24:46. Realistisk sett kan jeg satse på sub 4:10, selv om min indre gudinne påstår at jeg kan klare sub 4 dersom ingen spenne bein på meg denne gangen….
Løypeprofil:
Store deler av løpet skjer langs Mjøskanten. Vi startet på Stortorget og fikk med oss blant annet Domkirkeodden, Jernbanemuseet og gamle Torp Legesenter.
Løpetrasèen foregår i all hovedsak på asfalt og grus. Litt for mye grus for meg som kun løper på mølla, asfalt og på idrettsbane. Mindre stabilitet og tyngre for beina mine når jeg løper på grus og små steiner (viktig å komme med alle unnsyldnigner i forkant dersom det går skeis! haha). I tilleg er det også flere høydemeter enn jeg hadde sett for meg. 10k løper 1 runde, 21,1k løper 2 runder og 42,2 løper 3 runder.
(Bildet lånt fra hamar maraton)
Morgenritualer
Fineste raceantrekket jeg har hatt på meg ever!
Vekkerklokken ringer 06:06. Jeg spretter opp av sengen som et dovendyr. Sengen, dyna, puta virker som en magnet. Tanken på maraton om tre timer gjør meg både sliten og sulten. Jeg ruller elegant ut av sengen som en fyllesyk 70-åring. Føler meg akkurat som en oldemor.
Endelig hotellfrokost! Lenge siden sist. Selv om øynene og hodet sier «ta bacon, eggerøre, tomatbønner, wienerbrød og masse sjokoladekjeks!» ender jeg opp med tre brødskiver; to med ost og skinke og en med syltetøy. Drikker et glass eplejuice og et glass vann og en kopp kaffe (som er til pynt). Veldig uvant å ikke ha venninne mine (Siri, Karianne og Jeanette) her i dag. Vi har reist på maratonreiser sammen de siste to årene. Valencia, Barcelona og Amsterdam har vært en fryd. I dag savner jeg dem ekstra mye. Spesielt når jeg samler sammen brødsmulene fra bordet og plutselig «mister» alt på gulvet uten at noen ser sjokkert på meg <3
Halvtime etter frokosten: Ferdigskiftet og klar for ny fødsel, men aller først den obligatoriske racedayselfien foran speilet og i heisen. Check Check.
Ready, set, action!
FØDSELEN ER I GANG! Riene kommer og vannet går. Nå er startnummeret hentet, sekken er levert inn og alle rutinene er unnagjort. Det er fint vær i dag, litt for fint etter min mening med tanke på hvor dårlig jeg egentlig tåler varmen. Har fått varmefobi etter Ecotrail 80 km i fjor hvor jeg brukte 14 timer og 30 minutter i 30 varmegrader! Har du ikke lest om dette løpet må du klikke inn på linken under NU! Det er en reise som ingen kan gå glipp av :)
https://www.runnersworld.no/blogs/anna/14-5-timer-galskap-i-nevada.htm
Biceps poseringen min får jo alle til å skjelve av reddsel! For ikke nevne de solbrune beina mine som ingen legger merke til, uæhhhh :(
Noen varmer opp ute, andre velger innendørs…
…og tilbake til den røde tråden…
Riene forsvinner fort med en gang jeg kommer til startområdet og møter overraskende mange kjente løpevenner. Altfor lenge siden jeg har løpt løp og har glemt helt bort hvor hyggelig det egentlig er å snakke med likesinnede i startområdet.
Bare fire minutter igjen til start! Siden det er et lite arrangement og få deltakere, tillater jeg meg selv å stå helt fremst sammen med de aller raskeste for å kjenne på følelsen av å være en potensiell vinner (fikk du kaffen i halsen?). Veldig spesielt og litt skummelt, men utrolig kult å være blant de beste…*hoster opp kamferdropsen*. Nå vet jeg hvordan Didrik Hermansen (coachen min) har det hver gang han stiller til start! Det er rett og slett en stor nytelse å stå der! De som står rundt meg må jo tro at jeg er sabla rå og rask! Jeg sier bare: Rett dame på rett plass! hahaha
Noen er mer offensive enn andre, men det er viktig å ikke gå for hardt ut guttaboys! Hahaha
Da starter nedtellingen…7-6-5-4-3-2-1 kjør!
Etter 10 sekunder: Hvor ble det av nytelsen? En etter en, rettere sagt en stor flokk av lettkledde mannfolk suser forbi meg, som om det kun er meg som er med i en slowmotion film.
Har de andre rullesko på seg eller???
Jeg ler høyt for seg selv, mens jeg nyter DEN utsikten! Utsikten av de flotte skoene til mennene. For ikke snakke om håret og klokkene, for jeg legger jo egentlig ikke merke til andre ting… Det er mange menn i dag. Fantastisk mange menn. I et lite øyeblikk drømmer jeg meg litt bort. «Tenk hvis jeg vinner kvinneklassen i dag?» Ikke fordi jeg løper så vanvittig raskt men fordi det er så få kvinner som deltar at sjansen for seier kan være større, kanskje? Drømmen forsvinner og jeg er tilbake til virkeligheten når jeg ser en kvinne løper forbi meg, deretter kommer en annen og etterhvert veldig mange flere!
Anna på fødestua minutt for minutt
Første runden har jeg full kontroll hele veien. Det går så uanstrengt, akkurat som jeg håper på. Eneste negative er at temperaturen er for høy. Altfor varmt for en asiatisk jålejogger.
-Ække du fra Asia da? Du bør vel tåle varmen bedre enn oss nordmenn?
-Ja i solsengen tåler jeg nok bedre enn veldig mange, men ikke når jeg løper. Kroppen min yter best og foretrekker å løpe i regnet og maks 10 grader.
For første gang i hele maratonkarrieren min hører jeg underbevisstheten min sier «ROOOOLIG NÅ!» da jeg ser klokka viser 5:05min/km. «Dette er altfor raskt i forhold til planen og du kan ikke brenne opp alt kruttet allerede nå». Jeg smiler mens farten senkes og løpet nytes. Jeg i flytesonen og kosesonen.
Ikke hver dag du er «fartsholder» for en haug med lettkledde mannfolk!
Andre runden går overraskene bra. Uforskammet lette bein. Fin flyt og fin fart, og jeg smiler hver gang jeg ser en fotograf. Så kommer tredje runden; siste delen av fødselen. Pressriene kommer sakte men sikkert. Store deler i løypa blir smilet byttet ut med banning, kjefting og gråting. Krampene i tærne og leggene kommer og går, litt tidligere enn forventet. Det er lite folk som står langs løypa, men når det dukker opp mennesker som skriker navnet mitt, kommer smilet tilbake.
Tidenes mest naturlige smil! Mitt motto: Det er bedre å smile falskt enn å ikke smile i det hele tatt.
Denne runden er definitivt verste og tyngste, men også hyggeligste. Først kommer en kjenning som holder på å varme opp til 10k bort til meg. Vi slår følge et lite stykke og han sier masse gode ord og heier meg videre. Etter vendepunktet dukker det opp en ny fyr som løper ved siden av meg. Han har fått skikkelig smell i kneet men vil følge meg helt inn. Etter 2 km stopper han for å ta en liten pust i bakken pga smertene.
DEN følelsen når du løper «forbi» en (stillestående) syklist og side om side med Halvmarton folka.
30 km er unnagjort på 2:48:51! Fortsetter dette så er jo 3:55-3:59 godt innen rekkevidde. Altså sub 4!
Så passerer jeg 36 km og hører plutselig «kom igjen Anna, du er råflink, vær stolt av deg selv!». Gud bedre jeg rister på hodet og sier «åh jeg klarer ikke mer». Det er helt umulig å holde igjen tårene. Nesten som da jeg lå på fødestua og jordmoren sa «pust dypt inn og press, flink jente, jeg er så stolt av deg!». Da måtte jeg også gråte. Eneste forskjellen her er at jeg hadde lyst til å si «hold kjeft kjerring!» til jordmoren. Jeg var alt annet enn rørt og glad i det øyeblikket. Sorry folkens, dårlig metafor!
Den siste halvtimen av hver maraton tenker jeg alltid fy faen, hva i huleste driver jeg med nå, igjen?!, men likevel blir det nye runder hvert år. Det er som å ha vært på fest hvor du ligger døende på sofaen dagen derpå og mumler «aldri mer fest og alkohol» mens du synes synd på deg selv, likevel er du en av de første som aksepterer festinvitasjon fra venninne på facern en mnd etterpå. Der satt metaforen som et skudd!
De siste kilometerne er bare grusomt og slitsomt. Beina er så tunge og krampene gjør meg gal! At på til har jeg vondt i tærne noe som gjør at jeg endret løpestilen min. Fra oldemor stil til tipptippoldemor stil. Det er jo så vidt jeg klarer å løpe forbi trærne, buskene, steinene og soltørkede brunsneglene langs veien!
Jeg ser drikkestasjon. Hodet bare «få ræva i gir», mens beina «kan noen bære meg?!».
En km igjen, jeg ignorer kramper og smerter i tærne og løper så fort jeg klarer. Jeg spurter smilende inn på 3:56:46! Fy søren crazymaddafakka jeg klarte sub 4! Det er helt uvirkelig. Folk kommer og gratulerer meg og gir meg klem. Etterhvert står jeg alene og gråter for meg selv. Jeg gråter fordi jeg klarte målet mitt. Jeg gråter fordi det gjør vondt i tærne. Og jeg gråter fordi jeg er lykkelig og så hinsides stolt over å ha perset med 28 minutter!
Lykke er å få kramper i hytt og gevær mens du har medaljen rundt halsen!
Hvor lenge var Adam i paradis?
Det tok noen dager før jeg fikk med meg om at løpet ikke var godkjent fordi løypa var for kort. Grøsninger i hele kroppen. Det kom som et lynnedslag og slo meg rett ned i bakken. For en nedtur! Jeg ble frustrert, sint og skuffet, men får ikke gjort noe med det. Forsøkte å tenke positivt og det klarte jeg tilslutt, kremt.
4 maraton har blitt til 3. Det betyr at min PB fortsatt er 4:24:46! Men vet dere hva det egentlig betyr? Det betyr at jeg skal knuse PBn min med 40 minutter og ikke 30 minutter i Berlin om tre mnd!
Ny PB jakt – sub 3:44:46 !!
Jeg vet. Det er så vanvittig hårete mål at jeg nesten tisser på meg og skjelver så hele verden rister når jeg tenker på tiden! Vet ikke om jeg klarer sub 3.50 engang, men livet er for kort til å ikke satse høyt og langt. Det verste som kan skje er at jeg kan falle og lande hardt dersom jeg ikke klarer å oppnå målet mitt. Men det er det lov å være sårbar og skuffet når jeg møter motgang. Dessuten er det ingen nederlag å falle, for det viktigste er at jeg ikke blir liggende nede, men reiser meg opp igjen og gjør meg klar for ny revansj.
BERLIN MARATON, jeg gleder meg til første daten vår!
Vil jeg anbefale Hamar maraton?
Se bort ifra feilmålte løype, så vil jeg anbefale på det varmeste. Jeg er jo fra bygda som ligger ikke så langt unna Hamar. Men ikke bare pga det, også pga at det er et lite og veldig hyggelig løp. Sjansen for å møte kjente folk og bli kjent med nye løpevenner er større. Dessuten er de som jobber der veldig hyggelige, blide og hjelpsomme. Sist men ikke minst, de har INNEDO! Som jålejogger hater jeg festivaltoaletter! Kommer jo tross alt fra en umøblert familie og aldri har hørt ordet festival før i voksen alder, haha.
Link til Hamar maraton til de som er litt nysgjerrig på løpet https://www.hamarmaraton.no/
Tusen takk til løpevennene mine som har gitt meg så mye motivasjon, inspirasjon og støtte de siste årene. Takk til coachen min som minner meg på at jeg er bedre enn jeg tror og må ha mer trua på meg selv hver dag. Takk til mannen min som stakk av på kurs i over 3 mnd. Etter disse tre mnd har jeg lært å sette mer pris på alt som kalles «normalt» og blitt flinkere til å se og utnytte mulighetene når de dukker opp. Jeg har også blitt enda flinkere til å glemme både husvasken, klesvasken og oppvasken i denne perioden. Livet er for kort til å ha det pent og ryddig rundt seg hele tiden!
Da gjenstår det bare å ønske DEG lykke til med dine mål og veien mot nye eventyr. Håper vi sees i Berlin eller et annet løp ved en senere anledning.
Jeg kan også røpe at mitt neste blogginnlegg handler om en profilert maratonløper. Del 2 av «Annas spørretime»!
God sommer!
//Anna
Takk til alle fotografene og venner som har sendt meg mange flotte og morsomme bilder fra løpet. Setter stor pris på det!
Link til fotografene:
Tomasz Koryl https://www.instagram.com/tomaszkoryl/
S.H. Photography https://www.instagram.com/stianhogsveenphoto/
Eivind Flensborg https://www.instagram.com/ef.sportsfoto/
