Det er morsomt å tenke tilbake på alle erfaringene jeg har gjort det siste året, fra å starte som totalt grønn, til dit jeg har kommet i dag. Jeg gikk inn i en helt ny verden, som jeg ikke kunne noe om. Plutselig våknet interessen for å se på friidrett, jeg som aldri hadde brydd meg om sport på TV før. Navn på sportsutøvere og tider på forskjellige løpedistanser ble husket automatisk. Det var som om hjernen hadde fått aktivert en ny programvare: Løping, i alle dets varianter.
Stadig nytt utstyr og underlag å teste ut.
Det å sette seg inn i nødvendig løpeutstyr var et kapittel i seg selv, da spesielt sko. Da jeg skulle inn i sportsbutikken første gang for å kjøpe riktige sko, følte jeg meg som en uvitende, småflau, men veldig nysgjerrig førsteklassing, som ikke visste noe om den store verden som lå å ventet. Jeg har alltid likt sportsklær, men aldri ut fra et funksjonelt, spesifikt behov. Det var en haug av nye begreper som måtte avklares og forstås i denne prosessen: overpronasjon, nøytral og supinasjon (super-hva-for-noe?) Jeg tror jeg klarte å tyde meg frem til at jeg mest sannsynlig overpronerte. Det var en lettelse siden jeg da slapp å huske på det vanskelige andre ordet. Det er dessuten langt flere som overpronerer enn motsatt. Det var andre faktorer som også måtte avklares: På hvilket underlag løp jeg mest: sti, grus, asfalt, bane..og hvor mange kilometer per uke…Hallo? Jeg småjogget til sammen 10-15 km i uken! Jeg hadde så vidt løpt litt på Aksla (fjellet i Ålesund) på grus og litt på asfalt, på ensomme tider av døgnet. Jeg var så usikker og selvbevisst min egen jogging at jeg gikk hver gang jeg møtte på andre mennesker, det føltes veldig ubehagelig å bli sett mens jeg jogget. Dette var lenge før jeg kom over motto til Löplabbet: «Ingen løper som du!» En befriende og ikkedømmende setning, som tillater alle å løpe, uansett stil og løpeform. Ubehaget forsvant gradvis med økende ferdigheter og trygghet på hva jeg drev med. Det kan likevel fortsatt oppleves som eksponeringsterapi å løpe på fortau ved siden av stillestående rushtrafikk.
Andre begreper som måtte tas stilling til var: dropp, demping, stabilisering og minimalistsko. Hva var egentlig dropp og var det bra eller ikke bra med dropp på en sko? Hva med minimalistsko, Vibrams fingersko? Barfotløping har blitt populært, på grensen til det religiøse i visse kretser, godt hjulpet av boken «Født til å løpe» (Born to run). Siden interessen ble trigget nettopp av den boken, så måtte jeg selvfølgelig investere i fingersko med dertil tåsokker. Selger formante strengt, i samsvar med medfølgende bruksanvisning, at det krevdes tålmodig tilvenning til fingerskoene, maks 10 minutter den første uken og så gradvis økning de påfølgende ukene. Det trigget mitt ego momentant, som mente at jeg var et selvsagt unntak i denne sammenhengen, var det ikke slik at jeg hadde en løpekropp? Selv om flere bøker etter hvert var blitt konsumert, der det ettertrykkelig sto at det tar tid å bygge opp kroppen til å tåle belastningen ved å løpe, så var ideen min at dette ikke gjaldt meg. Jeg knotet på meg sokker og tåsko og snek meg ut bakveien, der det var minst sjanse for å treffe på folk, og begynte å småjogge opp første bakken til Aksla. Allerede på toppen av første bakke kjente jeg noe rart nede i venstre fot, men tenkte at det ville gi seg bare jeg fortsatte litt til. Det kulminerte i en økt på totalt 30 minutter med bakkeintervaller og ødelagt fot og ubehag i venstre akillessene. Det ble et lynkurs i ydmykhet og nødvendig respekt for løpingen. Egoet hadde løpt på en smell.
Utsikt fra Aksla over vakre Ålesund by. Bra sted for trappeintervaller.
Jeg hadde, i mitt hode, mest sannsynlig løpt på meg et lite tretthetsbrudd nede i venstre fot og overbelastet akillessenen på samme side. Tretthetsbrudd tar vanligvis opp til 6 uker for å gro ordentlig (jeg var løpeklar igjen etter 3 uker, altså kanskje ikke helt brudd?) og det rammer både nybegynnere, som ikke har bygget opp muskler og skjellett til å tåle belastningen med å løpe, og godt erfarne løpere, som øker mengden eller intensiteten for raskt.
Det var svært interessant og lærerikt å oppleve hvor psykisk tungt det var ikke å kunne trene det jeg ønsket å trene. Sett i retrospektivt lys, oppleves det latterlig dramatisk nå. Følte meg som en løve i bur, jeg flyttet rett inn i offerrollen, alt ble svart og frustrerende (ble selvfølgelig også ganske irritert på min «erfare-selv»-holdning). Alle andre alternative treningsformer, som tidligere opplevdes lystbetonte (spinning, turgåing, styrketrening) var nå verdiløse. Men det var nettopp disse treningsformene som skulle til, pluss noen eksentriske øvelser for akillessenen. Det tok hele 3 uker før jeg kunne prøve meg på løping igjen. Jeg ble svært overrasket over at løpsformen min faktisk var blitt bedre etter 3 ukers pause. Det lærte meg hvor viktig det er å gi kroppen ro innimellom til å integrere all løpetreningen. Det er dette man ønsker å oppnå med nedtrapping dagene før et løp. I ettertid har jeg erfart at det å ha skadeavbrekk ikke er så ille likevel. Skader gir mulighet til ny innsikt, både fysisk og psykisk.
Jeg må bruke innleggsåler i alle sko, pga behovet for ekstra støtte under fotbuen. Det er et av de skadeforebyggende tiltakene mine. Rehband lot meg prøve løpesåler, støtdempende og anatomisk formede, nøytrale såler i lettvekt technogel. Jeg tok sjansen på at det kanskje var nok støtte. Sålen føltes behagelig å ta på og jeg kjente at den ga fint etter på riktige steder. Den føltes ikke klam. Det ble lagt ut på en 10 km rolig, fin tur i vakkert høstvær i forrige uke. Konklusjonen ble at sålen ikke ga nok oppbyggende støtte for mitt behov, men var ellers behagelig på alle måter.
Løpesåler fra Rehband klar til å testes ut.
Vakkert ved Sunnmøre Museum. Er det en fordel med lange ben når man skal løpe langt?
For å få konkrete råd og øvelser i forbindelse med skader og forebygging, søk under Artikler: Skader, på Runners world.
