Bakkeløpet Blodslitet i Ålesund, det eldste løpet i byen, som startet opp i 1982, var det første løpet jeg deltok i (2014). Jeg forsto ikke helt hvorfor det het Blodslitet før jeg begynte å løpe. Det er et 6.5 km langt løp fra Fagerlia og opp til Fjellstua på byens fjell Aksla og så tilbake igjen nesten samme vei.

Jeg var ekstremt nervøs før start, visste ikke hva jeg skulle gjøre, kjente ingen deltakere egentlig, så jeg jogget litt på måfå rundt på området. Det virket som om det var det riktige å gjøre, hvis man skulle ta andres atferd i betraktning. Jeg tenkte at det var lurt å stille meg foran i feltet (STOR tabbe!), så når starten gikk raste jeg fremover sammen med de andre superløperne. Jeg fikk raskt forståelse for navnets opphav. 200 meter inn i løypa hadde jeg blodsmak i munnen, jeg kjente en fysisk rift i halsen (jeg var opphovnet i halsen i flere dager etterpå). 200 meter til var pulsen oppe i 183! Jeg skjønte at her måtte det roes ned. Det er da man raskt lærer hvorfor man skal starte ut moderat i et løp. Ikke veldig psykisk oppbyggende å oppleve at resten av gruppen bak deg passerer en etter en. Jeg løp med startnummer på meg, det ga på en måte en forpliktende følelse i fht å fullføre løpet. Jeg skal innrømme at tanken på å snike seg bort halvveis oppi bakken var stor og overhengende. Jeg vurderte alle mulige konsekvenser av akkurat det. Så for meg leteaksjoner, pinlige retretter, DNF (did not finish) på resultatlisten, osv. Jeg klarte å snakke meg selv til fornuft igjen. Målet var jo å fullføre mitt første løp, jeg skulle jo ikke vinne! Dessuten gjorde jeg det mye bedre enn noen gang tidligere i min løpekarriere på 5 måneder(!) Jeg hadde for eksempel aldri løpt de bakkene sammenhengende uten pauser før, bare det var jo en prestasjon i seg selv. Jeg kom i snakk med noen andre i løpet etter hvert og hang meg på dem, det fikk meg igjennom og i mål. Jeg var egentlig veldig fornøyd med mitt første løp i etterkant. Jeg kom på 10. Plass av 15 kvinner. OG jeg hadde fått veldig viktig erfaring i fht det å delta i løp.

Så når årets Blodslit skulle gå av stabelen i september igjen, måtte jeg stille på nytt. Jeg måtte se om jeg hadde utviklet meg fra i fjor og om jeg kunne få nytte av de erfaringene jeg gjorde meg da. For det første skulle jeg ikke komme for tidlig før start, for det andre skulle jeg IKKE stille meg foran, men holde meg lengre bak i gruppen og gå ut i moderat og kontrollert tempo. Jeg feilberegnet tiden det tok for oppvarmingsturen hjemmefra til start (ca 2,5 km), så jeg rakk ikke å bli registrert og få startnummer. Ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Nervøsiteten var kratig til stede igjen, derfor vurderte jeg å la forsentkommingen bli en unnskyldning for å slippe å løpe. Fascinerende å observere hvor kreativ og saboterende tenkningen kan bli! Jeg hadde 3 minutter på meg til å ta en avgjørelse. Jeg stilte meg bak i gruppen og tenkte at jeg kunne ta det som en ren treningstur (den tanken ble blåst bort relativt raskt etter start).

Har aldri sett på meg selv som et konkurransemenneske, men klare symptom viser annet. Jeg hadde jo ikke brydd meg om å stille i løp hvis ikke, eller blitt så overraskende nervøs før løp. Bare for å ha det sagt så er det meg selv som er den største konkurrenten. Det er mine egne tider jeg vil slå, som indirekte viser at jeg har blitt en bedre løper. Det er det fine med denne sporten, uansett form og nivå så har man alltid noen å måle seg opp mot, seg selv. Man må bare få en baseline først, som kan brukes som sammenligning. Min baseline ble Blodslitet 2014. Det var tiden fra det løpet jeg ville forbedre i år.

Tilbake til starten av løpet.

Selvfølgelig innlysende og svært mye mer behagelig var det å starte ut roligere enn i fjor. Jeg unngikk blodsmaken på hele turen. Jeg klarte å holde posisjonen jeg havnet i og hadde det egentlig bra, inntil 3 km var gått. Da begynte hode igjen:

Utpsykingskampen:

-«Du vet du ikke trenger å fullføre dette, du har ikke startnummer på deg, ingen vil lure på hvor du ble av».

-Nå får du gi deg, vis litt viljestyrke!

-«Halve turen (alle oppoverbakkene) er jo egentlig en ganske bra økt, i hvert fall i dette tempoet, du kan trekke deg nå».

-Hvordan skal det gå i Oslo (skulle løpe halvmaraton i Oslo uken etter) hvis jeg holder på å tenke slik? Skjerp deg!

-«Hun som du hele tiden ligger å veksler med å ligge foran og bak fortjener å gå foran deg, hun har startnummer på seg»

-Og så da? Det skulle du også hatt og det er ingen unnskyldning!

-» Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å holde på med dette, har det noe betydning i den større sammenhengen?»

-Det er et drøyt tema å ta opp akkurat nå, det kan du meditere på senere en gang en stille kveld i sofaen.

-«Gjør det deg til et bedre menneske å fullføre løpet?»

-Hallo? Det går under samme kategori som forrige spørsmål. Men jeg skal svare kjappest på det når du absolutt må bringe det opp. Ja, jeg tror faktisk at det gjør oss til bedre mennesker å utfordre oss selv fysisk (og mentalt for den saks skyld) og kunne motivere andre til å gjøre det samme. Det har store positive effekter både fysisk og psykisk. Så bare fortsett å løpe!

-«Skal jeg bare sakke ned farten å late som jeg er en av de andre joggerne, som tilfeldigvis er ute på samme tid og løper? Ingen vil reagere på det»

-Tenk hvor dårlig følelse jeg vil sitte igjen med etterpå da, vite at jeg ga opp på noe jeg kunne ha gjennomført. Svært lite oppbyggende på sikt.

-«Har de rett, de som mener dette er et infantilt behov for bekreftelse? Jeg får jo ikke medalje en gang!» (Det er et gratis løp, derfor ingen medalje)

-Det spørsmålet tar for lang tid å svare på nå for en psykolog, som skal konsentrere seg om å fullføre et løp.

På dette stadiet begynte hode virkelig å bli kreativt….men jeg holdt ut.

Bilde hentet fra https://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Slik holdt jeg det gående til jeg klarte å hekte meg på en mann, som i utgangspunktet var hakket bedre enn meg, han ble redningen. Han motiverte meg til ikke å gi opp. Jeg fant ut at det var tryggest å holde fast ved denne sabotør-hindrene personen helt inn til mål. Jeg endte på en 4. plass av 12 kvinner og en forbedring av egen tid på ca 4 minutter. Jeg var strålende fornøyd og full av endorfiner og superglad for at jeg ikke hadde gitt etter for de saboterende tankene. Jeg gikk fra å være «den ukjente» til å bli registrert på riktig måte, slik at jeg kom med i resultatlisten. Altså, ingen unnskyldning for ikke å fullføre et løp, pga manglende startnummer.

Jeg står å sniker over skulderen til personen som noterer alle tidene, lurer på om jeg ble registrert og hva min tid ble.

Bilde hentet fra https://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Turen hjem etter Blodslitet gikk i samme trasè som løpet, i vakker lav høstsol på Aksla.


Hva gjør du når hode begynner å psyke deg ut?

– Fokuser på det du ser rundt deg, eller på hvordan du beveger deg når du løper.

– Hvis du liker å løpe til musikk eller en lydbok, så kan det også stoppe negative tanker.

– Finn alle de gode grunnene for at du gjør dette: Kommer i bedre form, får bedre helse og større sjanse for å unngå noen av dagens livsstilsykdommer, tenk på god-følelsen etterpå, du er et skritt nærmere målet i fht neste løpemål, du viser viljestyrke, du får trent den mentale utholdenheten, noe som du vil få nytte av i alle andre situasjoner også.

– Ikke tillat deg å begynne å gå inn i en diskusjon med deg selv om hvor vidt du skal fortsette å løpe eller ikke.

– Jeg har selv merket at hode virkelig kan sette i gang, hvis jeg mangler næring under et løp. Da er det om å gjøre å fylle på lagrene raskest mulig, det har hjulpet hver gang. Dette gjelder spesielt i litt lengre løp.

Etter harde løp eller treningsøkter er det godt å ligge i sofaen med kompresjons «calves» på, føler bena restitueres fortere da. Rebhand sine varmer godt på leggene. Når en i tillegg har en liten hund på toppen som varmepute, blir det perfekt.