Løpe i varmen

Her må jeg gå oppover, klarte ikke annet i den varmen. Skyggen avslører hvordan jeg egentlig følte at kroppen hadde det, zombilignende gange.

Dag to skulle vi løpe opp fjellet, Hatcho, på motsatt side av landsbyen. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å gå alle de bratteste partiene. Jeg oppdaget raskt at jeg nesten klarte å holde følge med instruktøren, som småjogget oppover, så lenge jeg gikk fort. Jeg så derfor ikke noe poeng i å slite meg ut med å prøve å løpe. Temperaturen steg gradvis underveis helt opp til 40 varmegrader!

Instruktør Paul måtte dokumentere temperaturene vi løp i, det var «mot normalt», mente han.

Jeg hadde aldri vært ute i slik varme før. Dette fjellet hadde enda mindre skygge å by på enn fjellet dagen før, kun olivenlunder. Jeg oppdaget raskt at jeg hadde spist for stor frokost før vi startet. Jeg har en innebygget angst om at jeg ikke skal ha nok energi å løpe på, så jeg prøvde å få i meg mest mulig, ingen god beslutning. Oppi bakkene begynte jeg å bli kvalm og svimmel, direkte uvel. Følte sterkt for å donere noe av maten tilbake til moder jord, men klarte å holde det nede. Har lest om at dette kunne skje, så det skremte meg ikke. Tok det som en nyttig erfaring. Det er rart å innse at man kan løpe oppover i slik intens varme, uten å kollapse, selv om i hode var jeg på randen til akkurat det. Jeg begynte å se for meg (tilnærmet hallusinere) at jeg la meg under et oliventre i fosterstilling, helt musestille og ble servert ubegrensete mengder isvann, frem til kvelden og mørket senket seg…. Servert av en kelner ikledd kjole og hvitt, av alle ting. Hvor i alle dager kom den ideen fra? Men det var dessverre ikke noe reelt alternativ, måtte bare fortsette.

Paul og meg. Vi ser spreke nok ut, men her er det rett før jeg begynner med mine fantasier om isvann, fosterstilling og kjole og hvitt under et av oliventrærene.

Den siste dagen følte instruktøren seg uvel, han taklet ikke hetebølgen som regjerte. Derfor kjørte han oss opp på et fjell, øverst oppe ved vindmølleparken og slapp oss av der for at vi skulle løpe ned igjen til landsbyen, mens han var følgebil for meg.

Jeg får oppleve hvordan det er å ha følgebil, ganske betryggende når både kropp og hode begynner å bli tynnslitt. Sånn er det noen ultraløpere har det, ikke farlig da å løpe langt. Fristelsen til å bli kjørt i mål, var farlig nær på det tidspunktet, men klarte å la være.

Godt var det fordi «Mutanten fra London» (se forrige innlegg for forklaring) forsvant raskt ut av syne og hadde ingen intensjoner om å vente på meg, slik at vi kunne løpe sammen ned igjen. Luften på toppen var knusktørr og varm. Det føltes som om de siste dråpene av fuktighet i munn og hals gradvis ble sugd ut med hvert åndedrag jeg tok. Jeg hadde naivt håpet at vindmøllene kanskje ville bidra til en sval bris på toppen. Slik fungerer det ikke!

Aldri la deg lure av en vindmøllepark på toppen av et fjell og tro at luften blir behagelig avkjølt. Aldri følt meg så blytung i kroppen noen gang, og det var til og med på flat mark, før det bar nedover fjellet.

Man kan bli ganske selvransakende i slike ekstreme situasjoner, man får tid til å bli kjent med nye sider av seg selv. Spørsmål som dukker opp er; Hva er det som driver en til å legge ut på et slikt prosjekt? Liker jeg å plage meg selv? Hadde jeg noen skjulte SM behov, som jeg ikke visste om? Man kan jo begynne å lure. Undringen forsterkes når man passerer de lokale innbyggerne i landsbyen, som sitter godt plantet i skyggen, og som rister sakte på hode når vi kommer heseblesende forbi i fullt ultratrailutstyr gjennombløte av svette. Jeg skal innrømme at jeg et øyeblikk var en smule flau, helt til jeg kom på at instruktøren var godt kjent i byen for sine løpeprosjekter og personene han drar opp på alle nærliggende fjelltopper i stekende solvarme. Ingen har dødd hittil av å delta på hans løpecamper eller på ultraløpet AAUT(https://www.alandalus-ut.com/) han har vært med å starte, som går over til sammen 230 km, og skal forseres i løpet av 5 dager midt på sommeren. Et såkalt multi stage race.

Her løp vi 11 km sammenhengende nedover, det kostet meg en storetånegl. Men det er visst prisen en del løpere betaler for slike opplevelser. Ultraløpet AAUT starter fra Loja og opp hele denne strekningen på første dag av 5, nesten sadistisk testing av psyken, men FOR en overvinnelse når det er gjennomført!

Så hva er det som driver personer til å begi seg ut på slikt?

Det er mestringsfølelsen en oppnår når man har klart å gjennomføre noe man på forhånd aldri hadde trodd var mulig å gjennomføre, som er så fantastisk. Følelsen av å ha klart å gjennomføre noe slik er euforisk og ytterst tilfredsstillende og gjør at man får ønsker om å utfordre seg videre. Det har også en overførende effekt. Står man overfor andre utfordrende situasjoner i livet, vil erfaringen med at man klarte å gjennomføre noen «uoppnåelig» være med på å motivere og gi tro på at man også skal klare neste utfordring.  Det er godt å kjenne at kroppen holder, at den ikke bryter sammen. Det er en sier å vite at man vant over egen psyke, som ville gi opp både titt og ofte, å få bevist overfor seg selv, at man alltid kan klare litt mer, hvis man må.

Fordelene med å trene i varmen:

Hjerteraten synker, økt plasmavolum og forbedret blodgjennomstrømning, det fører til bedre muskelytelse og avkjøling av kroppen gjennom mer svetting. Sagt på en annen måte så fører varmen til økning i VO2 og plasmavolum, noe som medfører at hjertet kan pumpe ut mer blod ved hvert hjerteslag, man presterer bedre under trening og i løp.

Svetting i varmen over tid fører til at man svetter ut mindre salt. Faren for å bli dehydrert reduseres. Vi svetter tidligere, noe som hjelper å bedre kroppens temperaturregulering. Jeg merket etter noen dager at svetten ikke var like salt lenger. En annen fordel med å løpe i varmen var at jeg restituerte fortere, jeg fikk minimalt med smerter og stølhet. Det var en påfallende stor forskjell i fht å trene i mer normalt tempererte områder. Det er selvfølgelig viktig å opprettholde elektrolyttbalansen og å få i seg nok vann underveis og i etterkant. Kompresjonsklær har jeg også tro på. Neste eventyr jeg skal ut på, tar jeg med meg super tightsen fra Rehband! (se innlegg Påmalt kompresjon)

En ikke akklimatisert person, som løper i varmen vil oppleve at det er tungt å løpe og bli fortere sliten, mens en akklimatisert person presterer bedre og har en bedre temperaturregulering.

Hvor lang tid tar det å bli akklimatisert?

Det tar vanligvis opp i to uker med en times trening daglig, under slike forhold. Senket hjerterate kan oppnås innen 5 dager, mens endring av svetting kan ta lengre tid. Det er store individuelle forskjeller og bedre trente personer akklimatiserer raskere. Derfor bør man gi seg selv noen dagers tilvenning hvis man skal løpe i varmt klima før man starter et løp. Effekten av et slikt opphold varer dessverre ikke lengre enn ca to uker.

Ikke la deg skremme av høye temperaturer, bare pass på å forberede deg godt nok og ta vare på deg selv underveis med riktige tiltak.

Photos: Paul Bateson