Mye løping på smale stier, vått og gjørmete, men flott. Godt merkete ruter og kart som lett lot seg følge.
Søndag 12 .juni dro jeg til Morzine i de franske alper nær grensen til Sveits for å løpe en uke i fjellene med løpecoach Charlie Sharpe, en engelsk ultraløper og coach, bare 27 år gammel, som stadig blir bedre og vinner ultraterrengløp rundt om i verden. https://www.charliesharpe.co.uk/
Morzine er en klassisk alpelandsby med et yrene skiliv på vinteren. Dalen er full av chalets, som folk bor i. Sommerhalvåret kommer folk dit for å gå tur, løpe, sykle downhill på terrengsykkel, landeveissykling, rafting og annet.
Vi ble en gruppe på 8 personer tilsammen med Charlie, 4 jenter og 4 gutter (alder fra 33 til 50 år, utenom Charlie). Alle fra England bortsett fra meg. Alltid interessant å bli kjent med andre personer og tradisjoner. To engelske jenter stelte for oss og disket opp med treretters middag hver kveld. Vi kunne derfor konsentrere oss om løpingen og restitusjon. Charlie hadde et bra opplegg med daglige innlegg, som omfattet løpetipstips, trening, konkurransforberedelser, mobilitetstrening og foam rolling. De praktiske øvelsene var med på å holde kroppen smertefri og mobil gjennom hele uken. Hadde ingen gangsperre da jeg kom tilbake fra turen, noe som jeg opplevde ganske utrolig.
Charlie viser utstyr han bruker i løp og på trening og kommer med nyttige tips.
Området har et godt utvalg av forskjellige stier å utforske og utfordre seg på. Temaet denne uken viste seg å bli; løpe i regn på vått og gjørmete underlag. Forrige sommer ble temaet for meg å løpe i hete, over 40 varmegrader i Loja, Spania.
Erfaringsgrunnlaget i gruppen var delt, derfor ble det ekstra utfordrende for enkelte da stiene smalnet, prosenten på bakkehelningen økte og stiene stadig ble mer tekniske. Jeg kan ikke si jeg har mye terrengerfaring, men jeg elsker smale stier og jo mer teknisk de blir, jo større endorfinrush får jeg. Høyder har begynt å gi samme effekt. Jeg har tidligere i livet vært langt over gjennomsnittet pysete, for å si det mildt, når det gjelder slike utfordringer. Gleden over å føle seg trygg og kjenne at jeg mestrer når jeg løper i slikt terreng er derfor ekstra stor. Løpingen har vært med på å fjerne flere fobier hos meg.
Dette var typisk underlag mange steder vi løp. Dødt løv iblandet gjørme. Mykt, men også krevende oppmerksomhetsmessig.
På søndagen tok vi en liten testtur i nærheten av chaleten vår, mens vi ventet på at de resterende deltakerne skulle ankomme. Lett regn og bratt, men gøy! 300 høydemeter (opp og ned) på 4 km. Jeg innså da at her var det bare å forberede seg på å bli våt og skitten. Det hadde ikke blitt mye løping hvis vi skulle ventet på solen den uken.
Pga uvanlig mye regn i år, var stiene omgjort til elver enkelte steder. Du kunne bare glemme å løpe tørskodd!
Dag 2. Vi startet ut i lett regn, løp på smale stier med mange meter å falle ned! Underlaget besto av dødt løv, røtter og gjørme, så det var viktig å holde fokus. I dag skulle vi lære teknikk for oppoverløping på en litt bredere vei, drittungt! Fant ut at det skyldes høydenivået vi var på, jeg konkluderte i hvert fall med det, selv om det ikke var høyere enn ca 1100 meter. Pusten stoppet meg flere ganger. Fikk også fort melkesyre i bena, som stoppet meg.
Bakketrening over Morzine, tungt og vått. Følte men skikkelig utrent her, tungpustet og syrefest i sakte film.
Selv om bakkeløpingen tok på, måtte jeg likevel bli med på siste vertikalrunde med de 3 beste mennene inkludert instruktør, 500 høydemeter opp på 2 km, det kjentes! Typisk meg altså! Lærte mye der jeg slavet meg selv oppover, rakk også å undre meg over meg selv, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Da vi kom opp så bar det rett nedover igjen 1 km i rød/svart skiløype/elveleie, pga alt regnet! Vi raste nedover i løv, steiner, røtter, gjørme og vann.
Dette er en bratt bakke nedover, bilde får ikke frem hvor bratt det er. Skrekkblandet fryd å sette utfor her, og veldig gøy!
Da vi skulle sette utfor fikk jeg samme spente/skremte følelse som jeg har hatt et par ganger på slalom, men ubehaget forsvant da jeg satt utfor og kjente at jeg hadde «kontroll». Det er en super øvelse i tilstedeværelse, man må være fullstendig fokusert, ellers går det fort gale. Kjente turen i bena etterpå, men var svært fornøyd med å ha mestret bratte og smale stier.
Dag 3. Temaet for dagen var fartstrening, først opp en ca 3 km lang bakke i terskelfart og så to ganger rundt et fjellvann på ca 3 km. 3 minutters pause mellom hver økt. Tungt etter turen dagen før. Kan ikke skryte på meg at det ble så mye fart akkurat.
Gjennomført fartstrening rundt vannet, vakkert sted.
På tross av dette så måtte jeg selvfølgelig ta på meg å lede 4 av oss en ekstra omvei hjem, først bratt opp og så bratt ned igjen til hytten. Fikk litt feelingen av å være løpeleder akkurat der, kjekt! Det regnet det meste av denne dagen også.
Dag 4. Denne dagen stakk solen litt frem. Vi hadde en lang løpetur uten regn, fint og vakkert! Målet var å løpe til Sveits! (Høres så kult ut å si) Halvparten av oss kom oss til grensen mellom Frankrike og Sveits på 1920 meters høyde. Der blåste det intenst fra hver sin kant.
En fornøyd gjeng på grensen mellom Sveits og Frankrike, ingen passkontroll:) Det blåste heftig her. Denne dagen hadde vi delvis sol, alt blir lettere og lysere da.
Det bar langt nedover på hver side. Fikk inn en del speed trening nedover etterpå, veldig gøy! Løpe med raske menn hjelper alltid på egen prestasjon! Ville ikke bli hengende etter. Utrolig nok ble jeg ikke sliten, og bena holdt. Vi lærte effektive tøyinger kvelden før, som fikset dette. Fikk heldigvis inn et kaféstopp med oliven, to cola og en stor pommes frites. Ble ganske så sulten underveis. Lærte at jeg måtte ta med mer energi.
Vakkert Sound of Music landskap på grensen mellom to alpeland.
Dag 5. Jeg kjente på stor vegring før dagens økt i relativt kraftig regn. Vertikaltur, 1000 meter stigning fordelt på ca 3 km! Ble motvillig med ut, ligge på sengen å slappe av i et par timer før middag fristet veldig mye mer. Utfordrende teknisk sti med steiner, røtter, blader og store kongler i svært bratte partier med elver i midten, dannet av regnet. Fant ut at min spinningtrening gjennom de siste 8 årene har gjort meg sterk oppover. Erfarte også at det var enklest og tryggest å gå i elven oppover og løpe ned igjen ved å følge vannet. Vannet vasker bort gjørmen, dermed ble grepet bedre. Mantraet midt oppover ble: «I am a machine!» Litt etter litt økte gleden med det jeg holdt på meg, jeg endte opp med et stort glis om munnen da jeg nådde toppen, selv om jeg var gjennomblaut og temperaturen hadde sunket flere grader der oppe. Skyene og tåken hang lavt, men humøret var på topp! Brukte 50 min. opp og 20 min ned igjen. Kikket etter en slik økt var vel verdt anstrengelsene.
Klassiske motiv fra alpene. Over alt var det satt opp vannposter med Evianvann, direkte fra naturen, veldig praktisk å slippe å bære med alt vannet for en hel dag.
Dag 6. Denne dagen hadde vi en lang, veldig kjekk og utfordrende løpetur med mange høydemeter, snø,og elvekryssinger høyt oppe under skyene. Svært teknisk og ganske utfordrende for halve gruppen. Jeg har heldigvis lange ben og kan hoppe og løpe over elver og snøklatter. Jeg insisterte på kort løpeskjørt, litt kaldt da vi måtte vente på de andre.
En av de mer heftige elve- og snøkryssningene på dagens løpetur, høyt oppe under skyene.
Gammel snø som måtte forseres. Det manglet ikke på tekniske utfordringer heldigvis. Hjernen går ikke lei på den måten og registrerer ikke at man faktisk kan være sliten.
Vi kom til en alpinskilandsby, Avoriaz, på toppen av fjellet over Morzine. Spøkelsesaktig, fordi alt var tomt og stengt!
Alpinbyen Avoriaz er bygget på en slik måte at den ser ut som en del av fjelllandskapet på kanten av stupet.
Etter det bar det nedover til Morzine i stadig bedre vær. «De 3 musketerer», jeg og de to raske mennene i gruppen rotet oss langt ned i bratte kumøkkskråninger, «cow shit hill», som jeg døpte det. Vi måtte forsere en større skråning full av gjørme og møkk omgitt av elektriske gjerder. Jeg stavret meg av gårde øverst mot gjerde, det eneste stedet det var bitte litt gress å få fotfeste i, og ba til høyere makter om at jeg ikke måtte falle i møkken, slik at jeg måtte ta meg for i gjerde. Det var som å være i en dårlig drøm, samtidig veldig komisk. Jeg så direkte malplassert ut i kort, gult løpeskjørt vadende i 10 cm dyp dritt. Da vi til slutt «nådde land» måtte jeg bade i kyrenes trau for å bli kvitt noe av vekten på skoene. Ingen av oss falt, utrolig nok. Vi fant til slutt en down hill sti for terrengsyklister, som førte oss til byen.
Det var mye lave skyer og tåke på toppene, fascinerende å løpe i.
Dag 7. Siste løpedag ble skikkelig hard core for meg! Jeg ble med leder og de to beste mennene på en egen høydetur, dvs at jeg var den dårligste i gruppen og fikk dermed aldri hentet meg inn, slik jeg kunne de andre dagene, da vi ventet på resten av deltakerne.
Dette partiet hadde kjetting man kunne holde seg i, pga at det var så bratt og smalt.
Langt der nede til høyre skimtes deler av Morzine. God eksponeringsterapi for høydeskrekk.
Fordelen med dette var at jeg fikk pushet meg mer enn jeg ellers ville gjort. Vi klatret opp til Pointe de Nyon på 2018 meter. For å klare det måtte vi kravlet opp snøflak og holdt oss fast i små busker for å nå toppen. En av de andre ble igjen litt nedenfor, pga høyde og for usikkert underlag å holde seg fast i. Det var en god følelse å klare å nå helt opp, uten angst.
På siste topp, totalt omgitt av tåke og skyer, slik at vi ikke så hvor bratt det var ned på andre siden. Jeg begynner å bli ganske tom her. Vi var bare 3 personer som kom oss opp hit.
Denne dagen var det tøft å holde følge med ned igjen, mye pga at jeg ikke hadde mer igjen å gi etter 7 dager med utfordrende løping. Etter den siste turen var jeg tom, men hadde ikke vondt noe sted! Totalt løp jeg 144.5 km og gjorde unna 15.000 høydemeter opp og ned. En fantastisk uke!
Charlie Sharpe kommer til å arrangere flere slike turer, det kan virkelig anbefales!
