Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø.

I går snek jeg meg ut i vinterlandet. Jeg er fremdeles ikke bra i leggene, men tenkte at en forsiktig løpetur med Hoka Speedgoatsko (veldig god demping og godt grep også på snø, #snikreklame) og tildekte stier ville gjøre at belastningen ble minimal på leggene.

Hoka Speedgoat 1 med løpegamasjer, fungerte veldig bra!

Det å løpe i og på snø er noe helt eget. Det er stille, mykt og tidvis spennende, fordi man ikke alltid vet hva som ligger under snøen. Når det i tillegg løpes i mørke, blir opplevelsen enda mer intens og fantasitriggende.

Jeg løp etter mørkets frembrudd bak fjellet i Ålesund, langs Borgernesvei, sti. Det er en grei rute på til sammen ca 9 km frem og tilbake fra der jeg bor. Det snødde, jeg hadde ikke lys med, fordi jeg liker å utfordre meg i mørket. Snøen bidro til akkurat nok lys slik at jeg kunne se hvor stien gikk. Det å løpe uten å se 100 % klart, øver opp andre sanser, noe jeg ser på som en bonus.

Dette er meg i denne andre dimensjonen jeg snakket om. Jeg er ikke redd, ser bare slik ut.

Jeg kom overraskende lett inn i en fin flyt og kjente hvordan endorfinene ble frigitt. Lykkefølelsen dukket unormalt raskt frem. Det var som å løpe inn i en parallell dimensjon. Det var stille, tåkete og det lavet ned med snø. Innhyllet i dette, kjente og hørte jeg pusten og forsvant inn i denne annerledes tilstanden, ganske så alene. Passerte en annen løper med hodelykt og en person som gikk tur, ellers ingen. Jeg kjente ingenting feil i leggene og ble positivt overrasket over å oppleve en viss form for utholdenhet, som jeg ikke hadde regnet med. Stien opplevdes «lys». Da det plutselig åpenbarte seg totalt svarte partier på stien, pga vann, var det som å skulle hoppe over uendelige avgrunner. Hode mitt er både visuelt styrt og fantasirikt, så det krevde irrasjonelt mot å faktisk trakke ut i denne «avgrunnen» og oppleve at jeg ikke falt ned i den. Jeg klarte å holde en jevn rytme, hørtes ut som trav eller som et gammelt damplokomotiv, det opplevdes nesten hypnotisk etter hvert, noe som ga energi.

På vei tilbake innså og følte jeg at det å være i stand til og få lov til å løpe er en fantastisk aktivitet, som jeg virkelig vil gjøre veldig mye for å klare å beholde og kunne fortsette med i lang tid.

Sprekkeferdig av endorfiner etter en times løpetur i drømmeland.

Har du ikke prøvd å løpe i snøen og i mørket, så kom deg ut når du har muligheten. Ikke gå glipp av en annerledes løpsopplevelse!

PS. Du bør kanskje bruke hodelykt, for sikkerhetsskyld. Å løpe uten lys kan medføre uventede (eller forventede) uønskede konsekvenser, som jeg ikke tar på meg skylden eller ansvaret for. Ikke la deg forlede av den ovenforstående teksten.